Dr. Gerwig or: How I Learned to Stop Worrying and Love Barbie

Alle bildene er fra Greta Gerwigs Barbie (2023). Foto: Warner

Er Barbie-filmen kapitalisme og feminisme i skjønn forening?

Kultursnobben i meg mislikte Barbie-filmen i det øyeblikket jeg fikk høre om den. Kall det et ønske om å være kontrær, men jeg var ikke spesielt begeistret over at det skulle lages en stor kommersiell film om en bimbodukke. Og det var vanskelig for meg å forstå det gnistrende rosa engasjementet som Warner og Mattels markedsføringskampanjer klarte å mane frem hos folk i månedene før filmens premiere. Skjønner ingen av disse intelligente, voksne mennesker at hver gang de deler bilder fra Barbie Selfie Generator på sosiale medier, lyser det dollartegn i øyne på en Hollywood-executive?

Et perfekt meme

Det jeg åpenbart ikke hadde forstått, med mine gammelmodige forhåndsinnvendinger til Barbie som bimbodukke, var hvor perfekt Barbie som kulturobjekt passer vår internettalders trang til uendelig reproduksjon av, ironisering over, og også hyllest til populærkulturelle idéer. Barbie er ikonisk nok til å være universelt gjenkjennbar, men også såpass kitsch og outrert i sin overdrevne femininitet til at hun inviterer til parodi. Med andre ord: Barbie var et perfekt meme, og slik modent til å bli plukket opp og omfavnet av nok en ny generasjon.

Men hva med filmen? Etter å ha sett den var jeg ennå litt usikker. Det var mye fornøyelig med den – blant annet det flotte og nitidige setdesignet, kostymene, Ryan Goslings patosfylte Ken og de livlige musikalske innslagene. Men det var også en del halvmorsomheter og litt kleine feministiske delvis «misjonerende» prekener, selv om jeg delte filmens grunnleggende feministiske innstilling.

Etter hvert som dagene gikk, og filmen fortsatte sin seiersgang gjennom kinosommeren, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Og jeg registrerte at den ble skrevet om og tolket på vidt forskjellige måter. Jeg fikk lyst til å snakke om Barbie hele tiden.

Barbie: Kvinnefrelseren?

Barbie er et snodig fenomen – der et stort studio og en leketøysprodusent har blitt enige om å gi frie tøyler til en auteur-filmskaper til å produsere en film som kritisk fremstiller dem som en kapitalistisk bastion og avslører deres hule ‘female empowerment’-budskap. Som Mattel-direktøren i filmen sier: «When you think of sparkle, what do you think after that? Female agency!.»

Men er denne ironiseringen over Mattels rosakapitalisme og kritikken av Barbie-fenomenet egentlig verdt noe, når den til syvende og sist oppstår innad i en kommersiell film, som igjen bare er en brikke i en langsiktig kommersiell strategi der målet er å selge oss flere ting?

Et spørsmål krystalliserte seg i kultursnobbens hjerne: Er det i det hele tatt lov å like Barbie-filmen?

Barbies dobbelthet som tilsynelatende inspirerende – men i praksis urealistiske, og muligens skadelige rollemodell for jenter er en rød tråd som går gjennom hele filmen. En ironisk opprinnelsesmyte for dukken – skildret som en parodi på prologen i 2001 En romodyssé – viser en gjeng småjenter som knuser babydukkene sine. Nå som den voksne, fullt utformede Barbie-dukken er kommet, kan de endelig leke noe annet enn å være mor, og aspirere til andre, mer tidsriktige roller: Lege, tennisspiller, advokat … Barbie var den ultimate frelseren som brakte jenter og kvinner inn i moderniteten, og ved et knips løste alle verdens likestillingsproblemer.

Dette er i alle fall fortellingen som Barbie-dukkene tror på: De bor nemlig i et fargerikt, magisk Oz-lignende Barbie-land, der Barbiene har all makt (og en gjeng passive Ken-dukker bare soler seg i deres glans), lykkelig uvitende om den egentlige ståa i den ‘ekte’ verden. Filmens dramatiske struktur er en slags dannelsesreise der hovedfiguren – en «stereotypisk Barbie» – må foreta seg en reise ut av «Oz». Hun oppdager at i motsetning til Barbieland så er ikke den ekte verden styrt av kvinner; kvinner sliter attpåtil ennå med mange ting, inkludert dårlige selvbilder. Barbie møter på gatetrakassering, men også på sjefene for Mattel, som viser seg å være en gjeng håpløse, profittorienterte menn i dress. Verre blir det når hun treffer på tenåringen Sasha, som konfronterer henne med flere kritiske påstander – at hun representerer ‘seksualisert kapitalisme på sitt verste’ og får kvinner til å føle seg elendig på grunn av sine urealistiske kroppsdimensjoner – en fascist!

Rosakapitalisme i auteur-klær …

Greta Gerwig er en filmskaper hvis filmer utstråler varme og skildrer realistiske, mangefasetterte kvinnelige karakterer. Men at hun satt i registolen var ikke nødvendigvis en grunn til å ha særlig høye forventninger – vi har jo sett andre kule indie-folk fly for nær Hollywood-solen. Sist i rekken var Chloe Zhao med den lite minneverdige superheltfilmen Eternals. Begge prosjektene tar sitt utgangspunkt i store merkenavn på jakt etter fornyelse (gammelmodig Mattel og post-Endgame Marvel), og begge satser på unge, kritikerroste kvinnelige regissører i håp om å få en tone- og verdimessig re-aktualisering for 2020-tallet.

Det er fristende å tenke på filmen – slik forfatterne i denne kronikken gjør – som et eksempel på senkapitalismens evne til å internalisere egen motstand. Det kan argumenteres at filmens kulturkritiske diskurs nettopp er til for å få oss til å føle identifikasjon og forsoning, slik at vi kan gå ut av kinosalen med god samvittighet og kjøpe enda flere ting.

For de som er opptatt av miljø, er det for eksempel mulig å kjøpe et sett med fire «økoleder»-Barbier laget av resirkulert plast («When kids play with Barbie®, they imagine everything they can become, and for those that love the environment and making a difference, they can explore sustainability careers with the Barbie® Eco-Leadership Team™.») I mellomtiden er det ingen strukturer som blir rokket ved. De aller fleste Barbiene i Mattels nettbutikk er fortsatt pene dukker med pene, overdådige klær, og Mattel og Warners sluttresultater viser stadig positive tall.

Eller et smart meta-kunststykke?

Ideen om senkapitalismens internalisering av egen motstand har noe for seg når det gjelder mange store franchise-filmer der progressive idéer blir klistret på en lite inspirert fortelling med halvbakte rollefigurer, og det forventes at et mer feminint publikum på magisk vis skal bli engasjert (dette føler jeg gjelder for de fleste kvinnelige superhelt-filmer som Captain Marvel, Black Widow-filmen og ja, Wonder Woman også). Men det er mye som tyder på at Barbie ikke kan reduseres til nok en intetsigende, friksjonsløs storfilm, eller, ikke minst, publikummet til en grå masse med passive konsumenter.

Barbie er nemlig etter alt å dømme Gerwigs film. I motsetning til Chloe Zhao, som ble overrakt et ferdig Eternals-prosjekt fra Marvel-franchisen, har Gerwig fra starten av hatt eierskapet til konseptet og gjennomføringen. Hun tar sitt publikum på alvor, og dette synes i filmens intellektuelle ambisjonsnivå og tydelige selvrefleksive behandling av temaet (den føles egentlig veldig myntet mot slike kultursnobber som meg).

Filmens manus, skrevet av Gerwig/Baumbach-paret er for eksempel nokså ordrikt og pratete (til muligens ujevn komisk effekt), og ikke redd for å bruke kulturelle referanser og signalisere sine feministiske intensjoner i klar tekst. Der Marvel-filmer også gjør sitt beste for å signalisere hvor ‘mangfoldige’ de er, er det vanskelig å se for seg en tilsvarende superhelt-film der uttrykk som ‘kognitiv dissonans’ eller ‘patriarkatet’ ikke bare brukes med den største selvfølgelighet, men er sentrale bærebjelker i fortellingen.

Ken vs Barbie?

Barbieland blir nemlig tatt over av en bitter hevngjerrig Ken, som importerer en klovnaktig versjon av patriarkatet fra den ekte verden, og klarer å hjernevaske Barbiene til å pent innrette seg etter hans ønsker. En sentral vending i filmen oppstår når Barbiene frigjøres fra Kens hjernevasking. Dette skjer gjennom bruk av språk, når de bevisstgjøres kontradiksjonene kvinner må leve med innenfor et patriarkalsk system.

Den originale Barbie-dukken og Mattel har nok aldri vært spesielt feministiske. Men Greta Gerwigs Barbie-film er det, noe som har skapt friksjon og debatt. Akkurat hvilken type feminisme som frontes, kan tolkes på ulike måter. Det er ikke plass i denne teksten for å diskutere Ken-figurens reise (jeg elsker ham, men han er tross alt bare Ken) – men det er opplagt for meg at filmen satirisk dekonstruerer både overdreven maskulinitet og feminitet, istedenfor å heve den ene over den andre. Den patriarkalske ‘bro-dude’-versjonen av Ken er smakløs og vulgær. Men det er etter min mening også filmens påstand at en ‘prestasjonsfiksert materialistisk girlboss’-versjon av Barbie ikke er en så bra rollemodell heller.

‘Hard lek’

Et sentralt poeng for meg, og der filmen transcenderer sine rammer som kommersielt produkt, er Gerwigs forslag om å erstatte Mattels konsumeristiske Barbie-feminisme, med en mer humanistisk og jordnær forståelse av dukker som stedfortreder for relasjoner mellom mennesker, og medium for deres tanker og følelser.

Skal man tro Mattel, forholder jenter seg til Barbie som en rollemodell, en forhåndsbestemt rekke med livsstilsalternativer å aspirere til: «When kids play with Barbie®, they imagine everything they can become», osv. Også du kan bli veterinær, eller få pene klær og et flott villahus (hvis du jobber hardt og tjener mye penger, riktignok).

Dette virker som en nokså begrenset oppfatning, i lys av hvordan barn faktisk leker med dukker. I min saumfaring av nettet for å lese mer om Barbie, kom jeg over en artikkel der ordet ‘overgangsobjekt’ ble nevnt. Begrepet er fra pedagogikken, og beskriver objekter som barn opplever særlig tilknytning til, og overfører sine følelser til. Slike objekter er ikke til for å bli passivt beundret. Som de fleste som har vært i kontakt med barn vet, er barns lek åpen, kaotisk, og ofte destruktiv. Barbies plastkropp er en flate der barnas ønsker, aggresjon, angst og lyst får utspille seg.

Dette kommer frem i Barbie på ulike vis. Filmen inkluderer blant annet en litt quirky ‘Weird Barbie’ som er blitt offer for for mye ‘hard’ lek. Dessuten er lek et sentralt virkemiddel i filmen – som et medium for tanker og følelser utgjør den en magisk kraft som knytter Barbie-dukkene sammen med jentene som leker med dem i den ekte verden. Det er denne interessen for det ekte stoffet av levde liv jeg kjenner igjen fra filmer som Ladybird og Little Women som særlig ‘gerwigsk’.

Som filmforskeren Mary Desjardins skriver: «Why the film has struck a nerve is that it takes the familiar fairy tale of a toy’s journey to «personhood» (think Pinnochio and The Velveteen Rabbit) and reveals in her very funny picaresque adventures that Barbie’s «realness» comes from the imagination and experiences of girls who have loved her, of girls who have rejected and defaced her, of those girls who grew up to be women (some of them feminists) living the contradictions of femininity in patriarchal society.»

Selvrefleksiv fankultur

Filmens virale markedsføringskampanje og påfølgende kinosuksess indikerer Barbie-figurens evne til å ‘leve sitt eget liv’ – i likhet med Barbie-karakteren i filmen, som til slutt gjennomgår en Pinocchio-forvandling og blir en ekte kvinne.

Filmen favner bredt ved å anerkjenne at kulturobjekter som Barbie gjerne betyr mye forskjellig for ulike mennesker fra ulike generasjoner. I vår nostalgiske ‘Tilbake til fremtiden’-epoke der 80-talls fankultur blir kontinuerlig relansert, må Hollywood prøve å balansere nostalgi opp mot fornyelse. Gerwigs selvrefleksive fremgangsmåte er i så måte spesielt interessant å sammenligne med andre relanseringer av folkekjære (og stereotypisk mer ‘gutteaktige’) franchiser som Star Wars og Indiana Jones, der fankulturen kan sies å være muligens en smule mer konservativ.

Etter å ha grublet så lenge over filmen, måtte jeg ta et nytt gjensyn med den. Det gjorde susen: Min tidligere skeptisisme forsvant. Jeg henga meg til Greta Gerwigs eksplisitte verbalisering av feministiske troper – jeg velger det over ullen Hollywood-executive-pålagt kvasi-girl power. Jeg lo heller enn humret, storkoste meg med Kenenes danse-slåssing-nummer og ble rørt av Barbies forvandling fra stereotypisk pen dukke i en uforholdsmessig prestasjonsfiksert fantasiverden, til følelsesmessig komplisert ‘ordinær’ menneskekvinne. Og ja, jeg mener at filmen overskrider de kommersielle rammene sine gjennom sine autentiske feministiske overbevisninger.

Filmen gikk parallelt i en stappfull babykino-oppsetning i salen ved siden av meg og det vrimlet av kvinner (og noen menn) med små mennesker fastspent til kroppene sine, samt skiftebagger og barnevogn i foajéen utenfor. Jeg lurte på hvordan filmen hadde resonnert hos dem – kommer de til å kjøpe Barbie-dukker til sine barn? Er det så farlig, om de gjør det? Ble de litt rørt, som meg, av filmens litt melankolske behandling av generasjonsskifte og overgang? Jeg håper, om ikke annet, at filmen fortsetter å bli sett og diskutert i fellesskap. Vi blir nok aldri helt ferdige med Barbie.

…

Denne teksten er et resultat av en rekke samtaler jeg har hatt med ulike venner og kollegaer, og deres innspill har inspirert mange av tankene i denne teksten. En spesiell stor takk til Ingeborg Holmene, som heller ikke ser ut til å bli lei av å snakke om Barbie, og som kom med kloke råd til utformingen av denne teksten.

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon