Zhaos skumringer

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

Trippel Oscar-vinner Chloé Zhao er en filmskaper som snakker direkte til vår merkelige, løsrevede og usikre tid.

Chloé Zhaos tre Oscar denne uka (beste regi, film og kvinnelige hovedrolle) har allerede blitt omtalt som historiske. Og det med rette. Som kvinnelig regissør av asiatisk opprinnelse skiller Zhao seg ut fra sine forgjengere på vinnerlista. Det er utrolig nok bare syv kvinner som noen gang har blitt nominert for beste regi, og bare en eneste vinner før Zhao: Kathryn Bigelow. Dessuten: En kvasidokumentarisk road movie uten særlig plott, om en omreisende kvinnelig middelaldrende arbeidssøker, høres heller ikke umiddelbart ut som vanlig «Best Picture»-kost. Hennes reise fra indiefilm-kritikerfavoritt til het Oscar-vinner, som i tillegg nå har en Marvel-film på trappene, er i det minste slående.

Det kan fremstå som noe av et paradoks at hennes Nomadland har blitt så unisont omfavnet, av både en samlet amerikansk filmbransje og et kritikerkorps (ja, nesten unisont i alle fall). For selv om valget av en asiatisk kvinnelig regissør til den gjeveste Oscar-prisen fremstår som både progressivt og fremtidsrettet, er selve filmen et melankolsk og kulturelt selvrefleksivt verk om et land i sakte oppløsning: En følsom og psykologisk realistisk meditasjon over tap og savn, både på individuelt og kollektivt nivå.

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

Jeg er – med fare for å virke kjedelig – enig i den unisone hyllesten: Nomadland er virkelig veldig bra. Og snakker – i likhet med hennes tidligere filmer –  på en intelligent og finstemt måte om vår merkelige, løsrevede og usikre tid og tidsånd. Et av Zhaos særpreg som regissør er den følsomme balanseringen hun gjør av det dokumentariske med en nærmest transcenderende form for naturpoesi, med utgangspunkt i det store åpne amerikanske ørkenlandskapet karakterene hennes vandrer i. I Songs My Brother Taught me møter vi for eksempel i anslaget karakterene vi skal følge i det de opplever meditative øyeblikk alene, ute i villmarken.

Hennes to tidligere filmer, den fantastiske debuten Songs My Brothers Taught Me (2015) og oppfølgeren The Rider (2017) etablerte henne som et navn å følge med på på den amerikanske indie-scenen. De er –  i det som er hennes signaturtilnærming – fiksjonsfilmer som bygger på hendelser og elementer fra de ikke-profesjonelle skuespillernes virkelige liv. Begge disse filmene utspiller seg i små rurale samfunn i de store åpne naturlandskapene i Sør-Dakotas «Badlands». Og begge kombinerer en konkret og naturalistisk tilnærming med følsomhet, spiritualitet og naturpoesi – trekk som har frembragt en del sammenligninger med Terrence Malick.

Songs My Brothers Taught Me – livet på reservatet

Songs My Brother Taught Me, Chloé Zhao 2015

 

Songs My Brothers Taught Me er en løs oppvekstskildring som kretser rundt Johnny og Jashaun, et søskenpar som bor i Pine Ridge, et stort native american reservat i Sør-Dakota.

Johnny, Jashaun, og de andre ungdommene på reservatet lever med foreldregenerasjonens fattigdom og alkoholisme, men gjør også sitt beste for å leve sitt eget liv og skape noe for seg selv. Johnny forsørger familien ved ulovlig alkoholsalg. Han sparer også til å kunne kjøpe seg en bil og flytte til Los Angeles, for å være sammen med sin jevnaldrende high school-kjæreste. Men hans sterke bånd til sin 11 år gammel lillesøster Jashaun gjør det vanskelig for ham å ta det avgjørende steget om å forlate reservatet.

Selv med et løst og episodisk plott finnes det en rekke dramatiske hendelser i filmen – blant annet noe som involverer barnas far, en lokal rodeorytter. Det finnes også en viss form for utvikling og fremgang i filmen – men vendingene den tar er ikke nødvendigvis slik vi tror de skal være. Det knyttes for eksempel spenninger opp mot Johnnys småkriminelle aktiviteter og et vennskap han innlemmer med sin dealers kjæreste. Men når vi tror at vi har nådd et knutepunkt der konflikten spisser seg, løses spenningen opp og det klippes elegant videre. Det blir etter hvert tydelig at alle disse spenningsmomentene er en slags avsporinger. Filmens egentlige omdreiningspunkt, dens emosjonelle og fortellermessige drivkraft, er båndet mellom Johnny og Jashaun.

Songs My Brother Taught Me, Chloé Zhao 2015

 

Båndet mellom de to søsknene danner et varmt og håpefullt senter for filmen. I stedet for å dvele ved de strukturelle hindrene Johnny og Jashaun står overfor, blir dette en fortelling om to unge menneskers forsøk på å finne sin plass i verden, et sted mellom eksistensiell frihet og historisk forankring.

Figurene i filmen er sterkt forankret i et konkret sted og miljø. De nedslitte hjemmene, skolen, kirken, fester rundt et bål der man drikker hjemmebrent, fremstår som slående ekte. Man sitter igjen med noen sterke bilder og inntrykk: Store åpne vidder, tørre canyons, vakre belyste himler, mennesker som sitter rundt et bål der gnistene blåses vekk av vinden, det triste blikket i de alkoholiserte voksnes øyne. Og det oppstår et noe svimlende virkelighetssjokk når man i rulleteksten oppdager at de fleste figurene i filmen faktisk spiller seg selv.

Samtidig som Zhao viser oss utfordringene knyttet til fattigdom, alkoholisme og kriminalitet, styrer hun unna en streng form for sosialrealisme, og retter heller ingen moralsk pekefinger mot miljøet hun skildrer. Hun virker lite opptatt av å lage en idéfilm, eller å få fortellingen til å følge visse sjangerkonvensjoner fra oppvekstfilm, sosialrealistisk drama, eller «urfolk»-film. Alkohol, dopmisbruk og alt som følger med dette er størrelser som er til stede og påvirker menneskene, og som Johnny og Jashaun må hanskes med på ulike måter, men det må ikke ende ille med dem av den grunn. Og, de har alltid muligheten til å søke litt tilflukt i den store åpne villmarken som omkranser dem.

The Rider – hvem er man når man ikke lenger kan gjøre det man er best til?

The Rider, Nomadland, Chloé Zhao 2017

 

Tar man for seg kartet over USA, ligger Sør-Dakota omtrent midt på. De såkalte «Badlands» danner det naturlige bakteppet for alle Zhaos filmer:  Et nokså avsidesliggende naturområde, i grenselandet mellom de store åpne slettene i øst og de mer ørkenaktige, tørre canyons i vest. Chloé Zhao, og hennes fotograf og partner Joshua James Richards, har en forkjærlighet for det vakre halvlyset i disse landskapene, det som finnes der rett før og rett etter soloppgang og solnedgang: Gyllent lys ved morgengry, blåtimen, tordenskyer i horisonten … Igjen dukker Terrence Malick opp som en sentral referanse, men fotoet hos Zhao er en smule mer naturalistisk – og mindre overdrevet lyrisk. Utover å være utrolig vakre filmbilder, skaper disse en resonans med karakterenes emosjonelle tilstand. Vi blir invitert inn i deres kontemplasjon. Og det er i slike, harmoniske og meditative øyeblikk Chloé Zhao ofte plasserer sine karakterer – som Brady Blackburn, hovedfiguren i The Rider. I likhet med flere andre figurer i Zhaos filmer opplever også han et stort tap.

Brady er en begavet ung rodeorytter som har vokst opp med hester. Han vet instinktivt hvordan man skal være sammen med dyrene, temme dem og ri dem: Det sitter i kroppen. Men når vi møter ham i starten av filmen har han nettopp fått en alvorlig hjerneskade etter et fall. Ulykken endrer livet hans totalt: Legene forbyr ham å ri, faren for å få et fatalt nytt anfall er for stor. Han må gi avkall på det han hele livet har knyttet sin identitet til og er god på – å jobbe med hester og være rodeorytter.

Filmen kretser altså rundt følgende eksistensielle dilemma: Hvis man blir tvunget til å gi avkall på den man dypest sett alltid har vært, hva er igjen, og hvem er man, da? På samme måte som Songs presenterer seg selv som fiksjon, men har åpenbare dokumentariske trekk, dreier The Rider seg stort sett om ekte steder og personer. Zhao ble kjent med den unge rodeorytteren som spiller hovedrollen under innspillingen av sin første film. Og situasjonen som filmen skildrer – den alvorlige ulykken og den knusende medisinske dommen, er ekte.

The Rider, Chloé Zhao 2017

 

Zhao bruker både ekte locations og figurer fra hovedpersonens egen familie og venner i rodeomiljøet: Vi sitter sammen med Brady på familiens lille gård, henger i rodeoringen, på casinoet han spiller på, på hesteauksjonen og i baren. Men til forskjell fra hennes første film, oppleves The Rider kanskje som mindre naturalistisk og spontan, og litt mer iscenesatt og psykologisk. Der Zhaos første film kan ses som en miljøskildring, er The Rider et fokusert drama. Visuelt og fortellermessig er vi mye tettere på Brady, hvis indre konflikt og skiftende subjektive tilstander er filmens sentrale dreiningspunkt.

The Rider deler visuelle motiver med western-sjangeren: Bilder av menn med cowboy-hatter i silhuett mot dramatiske kveldshimler, som vi også ser ri gjennom prærien. Men som også drikker rundt leirbålet og vet hvordan man håndterer en pistol. Filmen forholder seg til cowboykulturen med en blanding av fascinasjon, romantisering og nøktern realisme.

Flere av de unge rodeorytterne i Bradys omkrets vet at sporten de bedriver er en farlig aktivitet, som man kan bli skadet, og muligens dø av. Og tause og stoiske Brady er åpenbart et produkt av en kultur som forventer at en skal være sterk, gritt your teeth og tåle smerte. Samtidig beveger filmen seg også forbi, og utover, denne klisjéen om cowboyen som et litt tøft maskulint ideal. Den viser også en hestetemmer som har en nær relasjon til dyrene sine, og er omsorgsfull, årvåken og forsiktig i forholdet til hestene. Som person fremstår Brady som både følsom og omsorgsfull. I de øyeblikkene vi ser ham i samhandling med andre – enten han temmer en hest, lærer bort rodeo-teknikk, eller er sammen med lillesøsteren, utstråler han ro og trygghet. Og jeg tror det til syvende og sist kanskje er dette Brady kan finne seg selv igjen i. Når han må innse at han ikke lenger kan være en praktiserende cowboy, kan han likevel finne styrke og mening i de menneskelige kvaliteter han dypt sett innehar.

Nomadland – home of the free?

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

I Nomadland møter Frances McDormands Fern et lignende dilemma: Tapet av både mann og bosted tvinger henne ut i en psykologisk tilpasningsprosess og eksistensiell søken.

Filmen kan sies å være en slags «dokumentarisk road movie», der babyboomeren Fern tvinges til å forlate hjemmet sitt etter at gipsfabrikken på småstedet hun bor på må stenge ned. Hun pakker vekk alt hun eier, flytter inn i en liten varebil, og tar seg så småjobber der det er jobb å få – om det skulle være landbruksarbeider, renholder eller kokk. På et nivå opererer filmen som en eksistensiell reise, der Fern finner tilflukt og ro og i denne friere livsstilen og i de nærmest mytologiske amerikanske ørkenlandskapene hun reiser gjennom. Men i likhet med Chloé Zhaos tidligere filmer, blir fiksjon og virkelighet også her flettet sammen på fascinerende vis. Gjennom Fern innlemmes vi i et nomadisk samfunn av godt voksne amerikanere, som, på grunn av ulike livsomstendigheter, bor i bobiler og pickup trucks, lever fra hånd til munn og reiser etter sola. Filmen er basert på en sakprosabok ved samme navn, og inkluderer ekte locations, situasjoner, og folk. McDormand er en av bare to profesjonelle Hollywood-skuespillere i filmen (den andre er David Strathairn, som er med som en litt klossete, mulig voksenkjæreste). Alle de andre figurene i filmen er ekte nomader som lever et hardt liv on the road, og som spiller fiksjonaliserte versjoner av seg selv.

Selv om handlingen i filmen er lagt til 2012 (i en kort scene ser vi at Marvel-filmen Avengers går på en lokal kino) opererer den som et sosiologisk tidsbilde av nåtidens Amerika. Forankringen i virkeligheten starter fra første øyeblikk: Der informerer en tekstplakat om at gipsfabrikken i Empire, Nevada, nedstenges. Etter 88 års drift. Senere i filmen, oppsøker Fern sitt tidligere hus og vandrer langs tomme gater. Nå er småstedet hun har tilbragt mesteparten av livet i en spøkelsesby på grensen til den store amerikanske villmarken.

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

Drøye fire år etter finanskrisen er det uansett ingen ledige jobber å få i området, selv for en allsidig og velvillig arbeidssøker som Fern. Det tvinger henne til å flytte rundt etter mulige småjobber. En av de mange hun påtar seg er som ekstrabemanning i førjulstiden i et av Amazons varehus. Chloé Zhao fikk imponerende nok lov til å filme i et ekte Amazon-varehus. Og selv om filmen ikke viser fram noen spesielt dårlige arbeidsvilkår hos Amazon, ligger det en sosialkritikk implisitt i en slik setting. (I en tid der Amazon kritiseres for sin elendige behandling av ansatte, er det da også noen som mener Zhaos kritikk her burde vært mer eksplisitt.)

Filmen har mange resonanser i amerikansk mytologi, derunder både den amerikanske myten om «Vesten» som et fristed og land of opportunities, og om migrantene som bygget landet. Skildringen av omreisende sesongarbeidere resonnerer dessuten med en tidligere amerikansk krisetid, kjent fra blant annet John Steinbecks Vredens druer: Miljøkrisen som inntraff i Midtvesten på 30-tallet da folk måtte forlate hus og gårder og reise vestover. Det er slående hvordan figuren om den fattige omreisende landbruksarbeideren dukker opp igjen nå, som en husløs babyboomer på et Amazon-varehus i juletida.

Chloé Zhaos unike semi-dokumentariske tilnærming kommer til sin fulle rett i møtet med de ekte nomadene, hvis personligheter og fortellinger flettes inn i filmen. Det vies mye plass til historiene om hvorfor de valgte dette livet, og i møte med disse inntar vi Ferns plass som sympatisk lytter. Det er i stor grad disse figurene – Ferns to venninner Linda May og Swankie, samt Bob Wells (en real life organisator og ressursperson for nomadefellesskapet), som har de fineste scenene og monologene, og som bidrar til filmens autentisitet og bankende humanistiske hjerte.

En særamerikansk filmskaper?

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

Det er slående å se og høre folk fra babyboomer-generasjonen fortelle om økonomiske vanskeligheter. Sammenlignet med situasjonen til de unge i USA i pandemiske- og post finanskrise-tider, er det lett å tenke på den amerikanske etterkrigsgenerasjonen som den som fikk mye gratis, og som nå sitter med gode pensjonsordninger i egne hus med nedbetalte lån. Det er kanskje godt å bli konfrontert med vissheten om at det ikke bare er de som er unge nå som blir truffet hardt av nedgangstidene, i et land der det sosiale hjelpenettet er tynt eller ikke-eksisterende. Jeg har uansett sjeldent sett en film som dramatiserer de eksistensielle og psykologiske utfordringene knyttet til denne livsfasen på en såpass intelligent og finstemt måte. Mange av filmens karakterer har sterke grunner til å ha valgt de harde livsvilkårene de har, og forteller om erfaringer med tap og sorg.

Det er definititvt noe særamerikansk ved Chloé Zhao, med filmer om reservatliv, rodeoryttere og de middelaldrende arbeidsløse nomadene, uten pensjon eller rett på sosiale goder. Ved å spille på motivet om den amerikanske vesten som et mytologisk grenseland, et åsted for frihet og autonomi, åpner Zhao forsiktig opp for en refleksjon rundt de psykologiske og kulturelle ressursene i det amerikanske samfunnet, og hvorvidt de strekker til i møte med landets sakte oppløsning. Slik jeg leser Zhao, er det for eksempel både noe robust og vakkert, og også dypt problematisk, med typisk amerikanske verdier som hardnakket individualisme.

 

Nomadland, Chloé Zhao 2021. Foto: Searchlight Pictures. © 2020 20th Century Studios

 

Men utover å snakke direkte til sin amerikanske samtid, har Chloé Zhaos samlede langfilmer en eksistensiell dimensjon, som utfoldes på følsom og intrikat vis, der vi blir invitert til å reflektere over hva vi selv har tapt, både individuelt og kollektivt.

Det har nesten blitt en klisjé å tolke alt i lys av den nåværende krisetiden, men det er utvilsomt noe med Chloé Zhaos filmer som resonnerer sterkt i det nåværende øyeblikket. Et øyeblikk, som vi kanskje har vært i lengre enn vi tror, der den sakte oppløsningen av lange etablerte sosiale, økonomiske og, ikke minst filmindustrielle bånd tvinger oss, både individuelt og kollektivt, til å inngå i en eksistensiell forhandling med sorgen etter strukturene som etter hvert blir borte.

Det håpefulle eksistensielle spørsmålet Johnny, Jashaun, Brady og Fern – og i forlengelse av dem, vi – blir konfrontert med, er: Hvilke menneskelige kvaliteter og verdier evner man å ta med seg inn i fremtiden, på det andre siden av sorgen over det tapte?



Din kommentar


Relatert

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Little Women: Portrett av kunstneren som ung kvinne

Blogg: Little Women er like feministisk som den er god og varm i sin skildring av søskenkjærlighet og nære relasjoner.

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé

Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

«Blackout»: Glansbilder fra fortiden

Z #2 1986: Erik Gustavson elsker film, og han legger ikke skjul på dette i sin debutfilm Blackout hvor [...] | kun utdrag

Omkring skyggen av Emma

Z #4 1988: Artikkelforfatteren utroper Søren Krogh-Jacobsens film Skyggen av Emma til årets beste og et [...] | kun utdrag

5 på kino

Z #4 2010: Fem spørsmål til fem sentrale personligheter innen norsk film- og kinopolitikk: Stein Roger Bull, John M. Jacobsen, Lene Løken, Martha Otte og Nina Refseth | kun utdrag