Av Thor Joachim Haga

Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

L’avventura, Antonioni 1960. Foto: Nasjonalbiblioteket

 

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Swingin’ London

Av Torill Svege

Z #1 1983: I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. [...] | kun utdrag

Forsøk litt ømhet

Av Karima A. Furuseth

Z #1 2015: Otis Redding med «Try a little Tenderness» i Pretty in Pink (Howard Deutch, 1986) | kun utdrag

Fortviler ikke over nedleggelsen av Norsk film AS

Av Jon Iversen

Z #1 2001: Nedleggelsen av Norsk film AS er et faktum. Det nye filmfondet gir imidlertid nye muligheter for de [...] | kun utdrag