Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

• Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så under årets kortfilmfestival?
• Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
• Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

Rikke Gregersen – De berørte

Foto: Yvonne Wilhelmsen

 

1.
Jeg rakk dessverre ikke å se i nærheten av alle filmene på festivalen, men blant dem jeg så var det en del filmer med feministisk agenda. Det er jo kjempebra, men jeg føler ofte at tematikken settes høyere enn fortellingen, og at det dermed blir litt gjennomsiktig. Jeg vil gjerne trekke frem Livet går videre og Sult som to veldig gode kortfilmer jeg så.

2.
Utvilsomt å finne de gode historiene. Jeg syns det er langt mellom de rike fortellingene, som er komplekse og uforutsigbare. Jeg har lyst til å overraske publikum og få dem til å bli overrasket over sine egne holdninger. Historien til min kortfilm syns jeg utvilsomt var god. Men ettersom den er basert på en sann hendelse, som også ble filmet, og er kjempeinteressant i seg selv, var jeg usikker på om filmen min var nødvendig og kunne tilføre noe nytt til fortellingen. Det er jeg fortsatt litt usikker på.

3.
Det lages mye god og spennende film for tiden, men min opplevelse er at de store budsjettene går til uoriginale historier om norske helter og lignende. Jeg håper å få se en ordentlig satsing på nye regissører og originale fortellinger!

Bendik Kaltenborn – Liker stilen

1.
Jeg er såpass ny i kortfilm-gamet at jeg ikke egentlig har helt oversikt over hverken aktuelle eller tidligere tendenser, men av de nyere filmene jeg har sett virker det som det er fin spredning både i uttrykk og tematikk. Og så skal det sies at brorparten av de norske kortfilmene jeg har sett gjerne er ekstremt amatørmessige ting jeg finner på YouTube og som aldri ville kommet med på noen festival, tror jeg. Av en eller annen grunn synes jeg de ofte er vel så fascinerende som proffe kortfilmer jeg har sett. Men jeg må si jeg ble veldig imponert og gira av flere filmer jeg rakk å se i år, f.eks. The Manila Lover, som var helt fantastisk.

2.
Da jeg gikk rundt på frierferd til forskjellige produsenter for å selge inn Liker stilen var det en som snakket om det å «sitte og halvsove nedi Grimstad», og jeg tenkte at dét skal være ett av målene mine: Å lage noe man i det minste ikke sovner til. Ellers har det vært en høyst interessant og bratt læringskurve for meg å debutere i filmverdenen, som regissør attpåtil. Men samtidig har jeg møtt så hjertens mye velvilje og engasjement, blitt tatt så innmari godt hånd om og virkelig lært mye. Så egentlig føles det som jeg har syklet opp den bratte læringskurven på elsykkel. Å lære alle de ulike fagområdene å kjenne er noe av det morsomste jeg har vært med på.

3.
Igjen så kjenner jeg ikke så godt til filmbransjen og skal ikke uttale meg om generelle utfordringer, som det sikkert er mange av. Men det gjør meg glad at det lages mye bra med tilsynelatende ganske frie tøyler, som Triers filmer og kanskje særlig enda mer eksperimentelle filmer som The Rules for Everything, Hoggeren, og ikke minst Barn. Når jeg i tillegg fikk slippe til med noe så utflippa som Liker stilen, uten å ha lagd et fnugg av film før, så får jeg virkelig fornemmelsen av at klimaet er godt her til lands for filmer som ikke nødvendigvis følger et strengt tradisjonelt rammeverk.

Johanna Pyykkö – The Manila Lover

1.
Mange av filmene var speilinger av, og refleksjoner rundt, nåtidens sosiale og/eller politiske klima. Vi har blitt globalt bevisste på en rekke urettferdigheter i verden, og mange av filmene på Kortfilmfestivalen berørte det på ulike narrative og estetiske måter.

Mange av filmene på kortfilmfestivalen holdt et høyt nivå. Det er inspirerende. Men det er en vanskelig og brennende tid å lage film i, der mange meninger i tiden påvirker filmidéene som utvikles. Mange nordiske kortfilmer kretser kun kring en sosialpolitisk samtale og har ofte ikke fordypet filmen med filmatiske virkemiddel og estetisk form. Det fungerer iblant, men ikke alltid. Kunstnere må få ha en agenda, men filmkunsten som lages må jobbes med slik at filmen inneholder mange flere lag enn kun agendaen. Agendaen må «skjules» dypt inn i verket. Det er da filmene ofte blir som best.

Noe jeg selv har merket er at bransjen på de større festivalene pleier å snakke om hele filmen, med mye fokus på form og stil. Her i Norge snakkes det oftere kun om karakter og story, det medfører at filmskaperne ikke lærer hvordan verkene deres oppleves i helhet av tilskueren. Vi må rett og slett begynne å snakke mer om estetikk på et detaljnivå.

2.
Den største utfordringen er å først finne frem til, pushe og beskytte «særegenheten» i filmkunsten min. Prosessen medfører mange runder med feedback, og det gjelder å ikke miste kontakt med den egenarten filmen skal inneholde.

I arbeidet med The Manila Lover prøvde jeg å lage en film som hadde et fungerende manus i bunn, samtidig som jeg eksperimenterte og prøvde å lage noen scener som kun kom fra min egen intuisjon, og som ikke kunne kobles til noen filmhistorisk referanse.

Som for eksempel en scene der hovedrollen Lars (Øyvind Brandtzæg) er alene og i dialog med klærne til den andre hovedrollen Abigail (Angeli Bayani).

«Den scenen oppleves som veldig rar. Kan du vise en referanse til hvordan den skal bli? Den burde nok kuttes ut?!», var iblant feedbacken på disse scenene. Men nettopp disse scenene ble de som festivalene syntes var mest spennende og som jeg selv liker best. Det er noe jeg har lært mye av. Filmkunstnere skal ikke kutte scener som «intuisjonen elsker», det er der den egne stemmen finnes.

Det er et problem i filmbransjen at vi skal forstå alt og at vi derfor ikke gir spillerom til «det unike». På internasjonale festivaler (Toronto, Cannes, Berlinalen) har også andre filmskapere gjenkjent dette. Og da har samtalen kommet inn på at spesielt kvinnelige regissørers intuisjon ikke får tillit, fordi kvinner ikke ses på som formsterke eller eksperimentelle «auteurer» i samme utstrekning som menn. Det innebærer da at kvinnelige regissører ikke får tillit å gå så langt som de hadde kunnet i filmkunsten sin.

The Manila Lover

 

3.
Det er veldig mye … For norsk kortfilm er det mye vanskeligere nå når Norsk Filminstitutt ikke aktivt løfter og distribuerer kortfilmer mot de internasjonale festivalene lenger. Dette går ut over kortfilmskapere og yngre som etablerer seg gjennom å lage kortfilm. Fordi det koster mye penger og tar tid, å distribuere filmene selv, spesielt for de som prøver å etablere seg og ikke kan festivalmarkedet like bra som filminstituttet.  Disse feilprioriterte kuttene i NFI burde trekkes tilbake.

Ellers synes jeg at norsk film må jobbe for en mer rettferdig representasjon av alle i Norge: I rollene i filmene og blant dem som lager dem. Filmene er ofte fortalt av, om og for det majoritetshvite norske publikumet – det er totalt urettferdig og må forandres. Hvis vi får bedre representasjon så får filmene et større publikum også. Det sier seg selv.

For å snakke om noe annet så ser det nå ut som om det kommer en debutantordning for spillefilm på Norsk Filminstitutt. Det synes jeg er bra, men ryktet sier at det kun er første film som kan lages innen ordningen. Hvis det er sånn så synes jeg at NFI burde se på Svenska filminstitutets «Moving Sweden». I den ordningen er det mulig å få lagd både sin første og andre spillefilm.

Det er mange regissører som har gjort en kommersiell spillefilm f.eks. for barn, eller en spillefilm utenfor systemet, kun for å ha større sjans på å få lage sin første «egne», kunstneriske spillefilm støttet av NFI. Det at disse regissørene ikke har sjans til å søke debutantordningen blir helt feil. Den andre spillefilmen er likeså vanskelig å få lagd – spesielt om det er en kunstnerisk film – og det vet Svenska Filminstitutet. Derfor lar de ordningen være åpen for film nummer én og to. Dette er noe for Norsk Filminstitutt å tenke på.

Ellers tenker jeg at vi må verne om den kunstneriske filmen, den blir mer og mer truet. Det er de kunstneriske filmene som går inn i filmhistorien og markerer Norge internasjonalt. Den kommersielle filmen utvikles heller ikke i like stor grad hvis den ikke utfordres av den kunstneriske filmen. Den kunstneriske og den kommersielle filmen trenger hverandre. Og Norge trenger dem begge. Jeg synes selv at det gir meg mye mening å ha vært manusforfatter på kommersielle TV-serier, ved siden av arbeidet med kort- og spillefilmene mine.

En ting som truer den kunstneriske filmen nå, er kulturpolitikkens tendens til å måle kvalitet kun ut fra kinovisninger. Hvis en spillefilm har suksess på de store festivalene og selger til andre land, bør dette måles som nettopp en suksess, selv om den ikke kommer igjennom i det problematiske kinomarkedet. Dette burde kulturpolitikken bli mer bevisst på.

Pjotr Sapegin – Origin of Man (Menneskets opprinnelse)

1.
Jeg har vært på Kortfilmfestivalen i Grimstad hvert år siden 1991, det blir 29 festivaler. Jeg har vært så heldig å få film med i programmet sånn cirka 20 ganger. Jeg har fulgt nøye med på programmene for å oppdage tendenser i hvert års filmer, få øye på nye talenter, og følge med på gamle venners nye filmer. Hvert andre eller tredje år har det vært merkbare generasjonsskifter: Andre fjes, andre fortellinger, andre filmformer, nye gadgeter i bruk.

Så får vi 2020, århundrets vendepunkt, koronaåret. Hvordan skal vi møte denne tiden, vi som er regissører av den kunstarten som med stolthet kalles «uavhengig kortfilm»? Er vi klare til å kunne reflektere verdenen vår nå, når den er i en slik dramatisk endring?

Vi har blitt dyktigere håndverkere siden 1991, filmene har fått flyt, frihet og letthet i historiefortellingen. Men sammenligner jeg årets festival med min første festival, klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at vi sitter litt fast i de samme sporene som vi gjorde da.

Fortellingene våre er kun overflateobservasjoner av livet rundt oss. Vi skraper forsiktig i denne overflaten, graver bittelitte grann dypere, mens vi vet hva vi kommer til å finne. Og der stopper vi, og overlater konklusjonene til tilskuerne. Vi behandler karakterene våre pent, har forståelse for alle. Vi er lekende, snakker litt om sex, av og til er vi politiske, naturen skildrer vi poetisk. Vi er positive til mer eksperimenterende former, men benytter oss lite av dem.

Men siden 1991 har imidlertid verden blitt snudd på hodet. Alle de politiske ideologiene har mistet sine opprinnelige betydninger. Og menneskeheten konsolideres i annerledes grupperinger, definert etter annerledes mål. Våre største håp og redsler har også endret seg. I 1991 trodde vi at vi hadde all verdens av tid. Nå vet vi at dette ikke stemmer, vi har faktisk snart brukt opp tidskvoten vår.

Ja, jeg ser tydelig at vi har fått en ny generasjon med talentfulle filmskapere. Men filmene på årets festival var allikevel det siste kapitlet i den gamle fortellingen, ikke starten på noe nytt. Jeg håper at denne nye generasjonen senere vil skape og analysere, og lede an, i et kommende nytt kapittel i historien. Etter koronabruddet vil jeg ikke tilbake til det gamle igjen.

Origin of Man – Menneskets opprinnelse

 

2.
Når jeg skal lage en ny film er den aller største utfordringen tiden, i alle slags aspekter. En stop motion-produksjon er et konglomerat av tusenvis av små produksjoner. Alle skaper ulike former for kunstverk, fra dukkens øyne til de individuelle lydene til de ulike objektene. Du må skape en hver detalj i universet som noe nytt som aldri har vært gjort tidligere. Dette er regel nummer en i den uavhengige kortfilmen.

Å lage en tidsplan for produksjonen på forhånd blir rene spekulasjoner. Produksjonen av Origin of Man innebar vanvittige antall elementer og teknologier som vi måtte «finne opp» løsninger på, av og til over natten. Animasjonsproduksjon er brutale saker, men det er også eventyrlig og spennende og fylt med uventede vendinger, så da tåler man brutaliteten. Men man blir sliten når man har ligget litt bak skjemaet i 1100 påfølgende dager. En større utfordring for meg denne gangen var følelsen av å under denne perioden miste litt kontakt med verdenen utenfor filmens univers. Når jeg, så å si, løftet hodet opp fra film settet, og så at tidene hadde forandret seg. Og jeg ikke helt var sikker på i hvilken retning.

Et annet aspekt ved tiden er – å bli gammel. Jeg merker nå at alle filmkarakterene mine er som barn, jeg har ikke hjerte til å utsette dem for for mye vondt. Og det er ikke bra. Jeg skal jo la dem gå gjennom noen røffe tak, kanskje til og med drepe dem. Ellers blir det jo ikke noen energi i historien jeg skaper.

3.
Trender og problemer i norsk film generelt … Jeg er jo en slags utlending som verdsetter alt som er norsk, kanskje mer enn det nordmenn gjør. Så når norske filmer følger oppskriften til amerikansk film synes jeg det blir triste resultater. Jeg elsker den amerikanske filmtradisjonen, den er vidunderlig. Men når den blir importert og avskåret fra den amerikanske kulturelle bakgrunnen, dør den. Og den forgifter vertskapet, som i dette tilfellet er norsk film. Filmen blir forutsigbar og kjedelig. Vi har sett mange slike kjedelige klonede filmer de siste 20 årene, jeg håper det er slutt på den trenden nå. Mine store norske filmfavoritter er: Barn av Dag Johan Haugerud, og hans Lyset fra sjokoladefabrikken. Og Pål Sletaune og Sara Johnsens NRK-serie 22. juli. Dette er ekte norsk film på sitt beste.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon