Noen har allerede vist dere dette – Syv betraktninger om Andrej Tarkovskijs Offeret

Alle bilder i teksten er fra: Andrej Tarkovskij, Offeret 1986.

 

I vår «Filmkultur i krisetider»-serie reflekterer forfatter Roskva Koritzinsky over Andrej Tarkovskijs apokalyptiske Offeret.

1.

I Andrej Tarkovskijs siste film, Offeret (1986), er Leonardo da Vincis uferdige maleri De hellige tre kongers tilbedelse (1432) et gjennomgangsmotiv. Bildet, eller rettere sagt en reproduksjon av det, står på utstilling i hovedpersonen Alexanders hjem. Maleriet er dunkelt, det har en karnevalesk kvalitet ved seg; de hellige tre konger, i likhet med menneskemengden som omkranser det nyfødte Jesus-barnet, framstår som for underdanige, nærmest smiskende, slik man kan være overfor noen man ikke først og fremst respekterer eller akter, men som man ønsker å få noe igjen fra. Griskhet forkledd som tilbedelse. Er dette virkelig en gledesscene?

2.

Måten Tarkovskij bruker andres kunstverk på, bibelfortellingene på, musikken på, mytene på: Det er som om han stiller dem ut i sine egne filmer, lar tilskueren dvele ved dem igjen og igjen – enten det er Andrej Rublovs ikoner eller Leonardo da Vincis malerier eller berømte symfonier – som for å si: Noen har allerede vist dere dette. Disse bildene og fortellingene, disse  s i t u a s j o n e n e,  finnes allerede i verden. Jeg må likevel vise det fram på nytt, speile meg i dem fra det stedet der jeg befinner meg, om ikke for deres skyld, så for min egen.

3.

Alexander er en middelaldrende mann – pensjonert skuespiller, nå akademiker – som bor i et overdådig hus på Gotland sammen med kona Adelaide og deres to barn, tenåringsjenta Martha og lille Gossen. Når filmen åpner, har Alexander fødselsdag. Han er ute ved havet. Sammen med sønnen planter han et tilsynelatende dødt tre mens han forteller om en japansk munk som flere hundre år tidligere plantet et lignende tre, utenfor klosteret der han bodde, og som hver dag, til samme tid, ga treet vann. Og så, etter fire år, slo treet plutselig ut i blomst. Hadde alle mennesker gjort den samme handlingen til et fast tidspunkt hver eneste dag, sier han til den stumme, halsopererte sønnen, ville verden ha forandret seg, det er jeg sikker på.

4.

Under fødselsselskapet samme kveld, skjønner Alexander og gjestene hans at en atomkrig er i ferd med å bryte ut. Drønnet fra flymotorer. TV-ene som går i svart. På radioen maner en politikerstemme til ro og orden. Hendelsen skaker den lille gruppen mennesker som vi aner nok befant seg på bristepunktet allerede før den ytre krisen inntraff; Adelaide, som egentlig elsker Alexanders bestevenn Victor, bryter sammen.

Alexander, som fra vårt første møte med ham har virket sørgmodig og forvirret, og som i filmens begynnelse uttrykte en kvalme over måten han klamrer seg til formuleringer og analyser på i en verden som for ham allerede framstår som ødelagt, ber i fortvilelse til en Gud han ikke egentlig tror på: Hvis bare dagen i morgen blir som gårsdagen, hvis bare alt fortsetter å være som det har vært, så skal han love å gi avkall på alt det som han har klamret seg til. Han skal si fra seg alt han eier, sønnen som han elsker mer enn noe annet, og han skal aldri mer gripe til språket.

Senere den natten besøker han den mystiske husholdersken Maria, hun bor i et lite hus like bak kirken, og ligger med henne, etter at den idiosynkratiske naboen Oscar har fortalt ham at hun er en heks (vel å merke på «den gode måten») og at hvis han elsker med henne i den tro at det vil gjøre slutt på krigen, kommer det også til å bli slik. Morgenen etter våkner Alexander, og det er som om krisen bare har vært en drøm. Alt er ved det gamle, slik han ba om. Likevel, eller nettopp derfor, setter han fyr på huset. Senere hentes han av en ambulanse og føres bort fra familien.

5.

Er Alexander et speilbilde av Abraham som i første Mosebok viser seg villig til å ofre sin eneste og høyt elskede sønn Isak på grunn av sin gudstro? Nei, han ligner snarere et vrengebilde, en karikatur. Der Abraham, slik den danske filosofen Søren Kierkegaard beskriver ham i Frygt og bæven (1843), er en mann som tror og som dermed lever på kanten av det absurde, nemlig i fullstendig tillit – og det er nettopp denne tilliten som gjør at han kan ofre Isak, men også den som gjør at Gud skåner ham – er Alexanders situasjon en ganske annen. Han proklamerer i begynnelsen av filmen at han ikke har noe forhold til Gud. Han er et moderne menneske, en intellektuell og kunstner med hang til det skjønne; til japansk håndverk og tradisjoner, til religiøs tenkning og kunst, men det er noe utvendig eller smått desperat i denne beundringen av en åndelighet han likevel står på utsiden av. Når krisen rammer og han går i oppløsning av frykt, henvender han seg likevel til dette som han ikke tror på. Han vil kjøpslå. Han vil gi noe fra seg for å få noe annet. Abraham verken gir eller får noe som helst, ikke egentlig, for hans tillit til Gud er målet i seg selv, meningen i seg selv.

Alexander ligner mer på en skikkelse i Leonardo da Vincis maleri: Han etterligner noe som ligner tro, som ser ut som tro. Han har fremdeles et ønske om noe annet, om det som skal komme, han lengter, frykter og venter, og dermed er han ikke i troen. Kierkegaard skriver at det mest ufattelige med Abraham er hvordan han, etter å ha sluppet å måtte ofre sønnen i det siste, avgjørende øyeblikket, straks klarer å glede seg over sønnen igjen, ta ham inn i varmen, nyte det livet, den verdenen og den sønnen han har fått, uten skam eller sorg over den handlingen han var i ferd med å begå. Offeret var bare en forlengelse, en konsekvens, av hans måte å være i verden på: Tillitsfull i hver bevegelse han foretar seg. Alexanders offer er et unntak – ikke en «handling han gjentar hver dag», for å si det med hans egne ord, ikke en tålmodig resignasjon, men det motsatte. Dermed kan han ikke leve med løftet han har gitt til Gud, for et slikt løfte er også samtidig et svik. Han kan ikke returnere til livet slik det var.

6.

Jeg søker opp De hellige tre kongers tilbedelse på nettet. I en artikkel fra The New York Times fra 2002 leser jeg om Maurizio Seracini som i mer enn tjue år hadde jobbet med å undersøke gamle kunstverk ved hjelp av avansert teknologi, for slik å finne ut mer om verkenes tilblivelseshistorie. Dette arbeidet førte ham til en potensielt upopulær oppdagelse: At ikke et eneste av penselstrøkene på det berømte bildet er utført av Leonardo da Vinci selv. Snarere er det en annen maler, omtrent hundre år etter at kunstneren tegnet opp skissen sin, som har påført det farge. Og i samme bevegelse har vedkommende forandret bildet.

Når jeg ser Offeret, ser den og sammenligner den med dette maleriet som Tarkovskij gang på gang viser oss, opplever jeg filmen som et motsvar til bildet slik det framsto før restaurasjonen. Det er som om den bibelske scenen i bildet er fordreid, at den på samme tid er uferdig og uren, den er rotet til, formørket og forvansket. På samme måte ser jeg Tarkovskijs verk som en lignende forvanskning, eller forvirring, av religiøse bilder og fortellinger, av uavvendelige konflikter, som i den moderne tidsalder ser annerledes ut og samtidig ligner noe fortidig. Som både er og ikke er en gjentagelse.

At da Vincis bilde er malt av noen andre, at de dunkle fargene og utydelige grensene som må ha snakket til Tarkovskij, er et resultat av et såkalt feilgrep, framstår som en av virkelighetens mange kjærlige vitser. Nå står det på Uffizi-museet og skinner i mye klarere farger, og man sier at det er slik «det burde ha vært», «skulle ha vært», fra begynnelsen av. Men uten den «falske» versjonen, ville kanskje ikke Offeret ha blitt den filmen den er.

7.

Hvilke filmer er verdt å se nå, lød et av spørsmålene i invitasjonen jeg fikk til å skrive denne teksten. Hva Offeret – med både stor og liten O – er verdt, vet jeg ikke. Jeg tror jeg berøres av Tarkovskijs filmer på grunn av den holdningen som finnes der, det paradokset som det ser ut som han har virket i spennet av: Alt har allerede og samtidig ikke ennå hendt. Noen har allerede vist dere dette, men du skal likevel se på det en gang til. Du skal tre inn i bildene og fortellingene, forandres i dem, forandre dem, og likevel forstå at de er de samme som alltid. Et hvert liv, en hver tid, er på en og samme tid en gjentagelse, en fortsettelse og en ny begynnelse.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Cato Fossums Har MUBI tatt fpr mye tran?



Din kommentar


Relatert

Ekskursjonen til eksplosjonen

Blogg: I «Filmkultur i krisetider»-serien vår skriver Ida Madsen Hestman om gleden ved å gi seg hen til mørket og den skadefro trøsten i The Boys’ stiliserte univers.

Går det bra til slutt? Når virkeligheten blir som på film

Blogg: Hvilken rolle kan fiksjon ha i krisetider? Skal den vise oss virkeligheten, eller gi oss et sted å drømme oss til en lykkelig slutt? Ingrid Rommetveit ser nærmere på filmer som Lidenskapens vinger og It’s a Wonderful Life for å se hvor film, fortellinger og virkelighet møtes.

Den arketypiske jentehelten

Blogg: Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

It has nothing to do with Satan, Mama

Z #4 2015: Om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).

Bille August under filmfestivalen i Bergen: «Jeg betrakter meg selv som en historieforteller»

Z #4 1983: Bille August intervjuet av Håkon Skogrand | kun utdrag

Fire anekdoter om Flaherty – fire trekk ved dokumentarismen

Z #4 2008: 1. Anekdote: om nytten av tobakksrøyking: Vinteren 1925 – 16 hadde Robert Flaherty overvintret [...] | kun utdrag