Har MUBI tatt for mye Møllers Tran?

Efe Cacarel – grunnlegger av, og administrerende direktør i, MUBI

 

Ingen over, ingen ved siden. Men det gir et støkk når arthouse-strømmetjenesten MUBI nå legger mindre vekt på sin unike kuratering. I bloggserien «Filmkultur i krisetider» ser Cato Fossum på MUBIs nye biblioteksfunksjon.

Går det an å få for mye kvalitetsfilm samlet på ett sted? Svaret er selvsagt nei. Å ha virkelige gode, originale, utfordrende filmer lett tilgjengelig, på samme måte som i en velassortert dvd-hylle eller en god gammeldags videobutikk (hvem husker vel det!), er balsam for sjelen. Det vet alle filminteresserte som har brukt tid på å lete gjennom strømmetjenesters monotone menyer etter noe bra å se.

Men svaret på spørsmålet over er også ja. All denne filmen som bare ligger der, enten den er god eller ikke, kan gjøre oss mette, late og handlingslammede. Vissheten om at filmen kan ses når som helst kan like gjerne bety aldri. I alle fall i praksis.

The Grand Bizarre, Jodie Mack 2018

 

Nettopp her har arthouse-strømmetjenesten MUBI vært en oase for cinefile på digital ørkenvandring. MUBI ble startet i 2007 av den tyrkiskfødte dataingeniøren og Stanford-utdannede gründeren Efe Cakarel, og da som et reint sosialt nettverk. I 2009 tok de steget over til abonnementsbasert strømmetjeneste, og siden da har MUBI brakt sine seere en eklektisk blanding av klassikere og kultfilm, mesterverk og kuriosa, avantgarde og animasjon, kortfilm og maratonløp. Etter sigende skal Cakarel ha fått ideen til MUBI på en internettkafé i Tokyo, da han forgjeves prøvde å tilgang til Wong Kar-Wais In The Mood for Love på nettet. For å se den der og da. I denne urfortellingen er tilgang til filmarven selve nøkkelordet. Cakarel gjentok denne fortellingen seinest under en samtale under den digitale Cannes-festivalen i juni. Der kunne han også røpe at korona-pandemien har gitt MUBI kraftig rev i seilene. Antall avspillinger av film har tredoblet seg på bare noen måneder, og MUBI er nå tilgjengelig i 190 land verden over, med så mange som 9 millioner abonnenter.

Det som har skilt MUBI fra røkla er kurateringen og presentasjonen. MUBI har vært tilgjengelig rett fra nettsida eller som meny via diverse kabel-TV-leverandører, men ulikt mange andre strømmetjenester har den ikke hatt et stort bibliotek. I stedet har MUBI fungert etter et 30/30-prinsipp: Hver dag tilbys en ny film, som er tilgjengelig i 30 dager, og som gir et utvalg på 30 filmer til enhver tid. De 30 titlene er presentert som en filmliste, hver film med store bilder, et kort synopsis, og en begrunnelsestekst fra MUBIs kuratorer for hvorfor akkurat denne filmen er valgt. Skuespillere og medvirkende er tydelig kreditert. Sitater fra kritikere og rangering fra MUBIs nettverk av brukere supplerer presentasjonen.

My Darling Clementine, John Ford 1946

 

Denne kombinasjonen av kresent utvalg og tidsbegrenset tilgang har fungert skjerpende. Det øker sjansen for at du tar deg sammen, åpner en snobbeøl og en pose snobbechips (eller Solo og seigmenn hvis du heller vil det) og faktisk ser Belá Tarrs sju og en halv timer lange Satantango eller den tyske regissøren Angela Schanelecs debutfilm.

Selv har jeg i en del år hatt stor glede av MUBI. Jeg har kunnet tette hull i filmkunnskapen og sett klassikere som Ida Lupinos The Hitch-Hiker eller John Fords My Darling Clementine, men også ofte ellers utilgjengelige filmer som Jacques Rivettes Merry Go-Round eller den mesterlige The Grand Bizarre av amerikanske Jodie Mack (ifølge mange fjorårets beste eksperimentelle spillefilm). Jeg kjente derfor et stikk av sorg i hjertet da MUBI før sommeren endret sin profil. Nå har tjenestens abonnenter, i tillegg til den sirkulerende strømmen av filmer, fått tilgang til MUBI Library, et bibliotek av tidligere publiserte titler. Altså slik det store flertallet av andre strømmesider fungerer.

Satantango, Belá Tarr 1994

 

Selv om auteurfilm alltid har stått i fokus for MUBI, har de unngått «hvit middelaldrende mann»-fella, og hatt et globalt perspektiv på formidling. De har satset hardt på undertekster på mange språk, og kombinert geografisk tilpasset programmering med å gjøre noen filmer tilgjengelig over hele verden, gjerne presentert i tematiske serier.

Når jeg logger meg inn og begynner å rote igjennom det nye biblioteket, oppdager jeg at mange av disse seriene nå er permanent tilgjengelig. Argentinsk nybølge, koreansk sjangerfilm, kvinnelige auteurer, kunstnerisk dokumentar. Det er bra. Men jeg ser også at biblioteket har noe av det labyrintiske preget som skjemmer andre strømmetjenester. Samme film er inkludert flere steder, og det er så mange ulike kategorier på sida at jeg raskt mister oversikten og begynner å bla meg tilbake. Etter bare noen minutter slutter jeg å klikke meg inn på hver enkelt film og konsentrerer meg om å se på bildene. Etter enda noen minutter logger jeg meg av – jeg får heller se mer på dette seinere. En annen gang. Den velkjente strømme-fatiguen har inntruffet.

Nå er det ikke første gang MUBI utvider sin virksomhet. Fra før har den etablert sin egen redaksjon for filmkritikk, med fast ansatte og frilansere som dekker karusellen av internasjonale filmfestivaler og skriver essays til aktuelle filmer. Nylig lanserte de den chilenske filmskaperen Pablo Larrains siste film Ema (2019) eksklusivt til sine abonnenter, et eksempel på MUBIs økende vilje til å konkurrere med kinoene om premierer. Siden 2016 har MUBI også selv begynt med kinodistribusjon i flere land, og med større investorer på laget har selskapet kunnet forhåndskjøpe og koprodusere filmer, eksempelvis av unge auteurer som belgiske Rachel Lang og amerikanske Danielle Lessowitz.

Ema, Pablo Larrain 2019

 

Og det er her min store frykt ligger: At MUBI skal få for sterke bindinger til sin egen film som et «produkt». For det er dette som mer enn noe annet kjennetegner digitale filmplattformer. De fleste ordinære VOD-tjenester vi har tilgang til i Norge er en forlengelse av utvalget vi allerede kjenner fra kino. Etter at vinduet for kinovisning er slutt, flyttes ‘produktet’, altså filmen, over i en ny plassering. Abonnementstjenester som Netflix og HBO legger på sin side vekten på egenprodusert «innhold». I begge tilfeller forsvinner det temporære fra opplevelsen av filmen. Den blir redusert til en reklameplakat i et evig utstillingsvindu.

I skarp kontrast til dette har MUBIs kuratering fremmet det singulære ved hver enkelt film, dens verdi som et kunstverk som skal oppleves i tid og rom. Noe av grunnen til at MUBI har kunnet operere på denne måten er nettopp det tidsbegrensede visningsvinduet, som har fritatt selskapet for kostnader til langvarig filmleie. Med utvidelsen til eget filmbibliotek og produksjon av egne filmer kan dette endre seg. Selv om det nye filmbiblioteket først og fremst inneholder eldre filmer som ikke er tilgjengelig noe annet sted (her er filmklubber et viktig unntak, så klart!), blir avskrivningskostnadene per film likevel større. Da kan fristelsen melde seg til å gå bort fra tidkrevende kuratering, til fordel for å melke sitt eget produkt for inntekter ved å ha det i et permanent bibliotek.

Om så skulle skje, er ikke MUBI lenger MUBI.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten Hadde jeg vært allvitende kunne jeg like gjerne laget biler – Wim Wenders intervjuet av Franziska Kast.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon