Når verden går under på film

These Final Hours, Zak Hilditch 2013

«It’s the end of the world as we know it,
And I feel fine.»
R.E.M.

I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre. Det finnes akademiske bøker om apokalypse- og armageddonfilm, smitteutbruddsfortellinger og millenarisme (troen på at en nært forestående verdens undergang skal bli etterfulgt av en vidunderlig ny verden). Se bare på utgaven av dette tidsskriftet: Her går jorden under fordi den treffes av en meteor, der ender verden fordi et dødelig virus dreper menneskeheten. Der borte raser ødeleggende, iskalde stormer, et annet sted er radioaktive zombier på frifot. Men er hver av disse verdens endelikter sammenlignbare? Og: Er de varianter av siste kapittel for den samme verdenen?

Blir kloden vår ødelagt på samme måte av en meteor som av et verdensomspennende vulkanutbrudd? Og ligner noen av de endeliktene på et mikrobiologisk angrep på menneskeheten? Er en ny istid i samme gate som at verden blir til et zombieland? Hvordan knyttes ideen om verdens ende til ideen om slutten på å kunne representere virkeligheten (som etter Holocaust, for eksempel)? Eller dette: Å få hjertet knust i en high school-film føles som verdens undergang for karakterene som opplever det – og ofte for oss som ser på også. Er det i det hele tatt sammenlignbart? I det som følger her, forsøker jeg å svare på noen av disse spørsmålene. Først vil jeg utdype hva jeg legger i «slutten», så vil jeg se nærmere på den «verdenen» som denne «slutten» tilsynelatende hører sammen med.

Independence Day, Roland Emmerich 1996

 

Selv om vi tar høyde for de mange listene på internett som ramser opp hundrevis av filmer der verden går under, så er selve undergangen faktisk et nokså sjeldent fenomen på film. I mange filmer kan verdens undergang være nært forestående, men takket være noen få heroiske annerledesmennesker (den utestengte kampflypiloten, den isolerte vitenskapspersonen, det bemerkelsesverdige barnet) blir den ikke en realitet. I alle fall ikke for hele verden. Noen landemerker blir kanskje ødelagt, noen land eller til og med kontinenter blir tilintetgjort, men livet går videre. Og det med en livskraft som ofte symboliseres med romantikken som oppstår mellom hovedpersonene. Avhengig av hvor gammel du er, kan filmene dette minner deg om være Independence Day (1996) eller The Day After Tomorrow (2004). I andre filmer, som John Carpenters Escape from New York og Escape from L.A. til Mad Max-franchisen og en nyere film som The Road (2009), har apokalypsen allerede funnet sted. Men selv om tilværelsen er fæl har ikke apokalypsen i disse filmene foregått slik den gjør det i Bibelen. Verden består, og det vet vi av den enkle grunn at det fortsatt finnes en historie å fortelle.

Selv i tilfellene hvor verden ser ut til å ha sluttet å eksistere i det store og hele, er det bare tidvis at denne konklusjonen finner sted i en visuell form på jorda. Hvor mange filmer om verdens undergang kommer du på som har med et levende bilde av planeten vår som eksploderer eller imploderer? Da er det oftere slik som i Lars von Triers Melancholia (2011), at lysglimt etterfølges av overgang til et helt hvitt lerret, eller lange tagninger av folk som forsvinner, på heroisk eller stille vis, inn i flammene. Eller nærbilder av kjærestepar som venter på sin undergang. Som oftest er det det slik at det som skal se ut som slutten på verden i stedet bare viser slutten på menneskeheten. I On the Beach fra 1959, for eksempel, er det som gjenstår til slutt tomme, forblåste gater. Greit nok, alle menneskene er borte. Men jorda fortsetter å eksistere. Noen ganger er ikke slutten en gang slutten: I komedien This is the End fra 2013, blir hovedpersonene strålet opp til himmelen, hvor de koser seg med en opptreden av Backstreet Boys.

Melancholia, Lars von Trier 2011

 

Definisjonen av verdens endelikt er i stor grad avhengig av genren. Jeg mener ikke bare at det er en sammenheng mellom hvordan verden slutter og hva slags film du ser. Å bli truffet av en meteor, eller at en atombombe slippes, er åpenbart mer sannsynlig i en sci-fi enn en romcom. På samme måte som virus eller bibelske monster befolker thrillere, actionfilm og skrekkfilmer heller enn å flokke inn i melodramaene.

Det jeg mener, er snarere selve ideen om hva «slutten» innebærer. I actionfilmer pleier slutten å være en forventet destinasjon. Det er noe som til enhver tid er i ferd med å skje: Viruset vil drepe alle mennesker, den radioaktive gorillaen vil brenne ned sivilisasjonen. I post-apokalypsethrillere betyr slutten en av tre ting. I filmer som Mad Max (1979) eller Akira (1988) er slutten et historisk konsept. Vi ser spor etter en apokalypse som allerede har skjedd, som ruiner eller brent jord eller en menneskelignende post-sivilisert stamme. I The Road, er slutten en pågående prosess med åpen slutt. En tilstand som må holdes ut, en skjærsild for jordkloden. Post-apokalyptiske thrillere presenterer ofte slutten som det siste geografiske ytterpunktet der man finner siste rest av eksistens – eller i hvert fall der karakterene tror de siste restene av eksistens befinner seg. Den aller sørligste hemisfæren i These Final Hours (2013), eller havet og det bortenfor i min personlige favoritt, Children of Men (2006).

These Final Hours, Zak Hilditch 2013

 

I komedier kan apokalypsen, for å parafrasere filosofen Henri Bergson, være en både sannsynlig og umulig hendelse på samme tid: Den inntreffer på tross av seg selv. I komediene opplever vi ofte apokalypsen idet den inntreffer, og verden går faktisk under i løpet av filmen. Som for eksempel at verden blir brent ned av demoner idet rulleteksten starter. I tidligere nevnte This is the End, forlater hovedpersonene den brente jorden og drar til himmelen. Mens skrekkinngytende bilder av atomkrig blender vekk hele sola i Dr. Strangelove (1964), ironisk akkompagnert av den håpefulle krigssangen «We’ll meet again».

Jeg så SAFE (1995) på nytt her om dagen, Todd Haynes’ opprivende og medrivende metaforiske fortelling om AIDS-epidemien. Det minnet meg på at den ene genren hvor hver slutt virkelig blir erfart, om enn midlertidig, som slutten på verden, er den genren som nesten aldri bryr seg om den faktiske verdenens mulige undergang, nemlig dramaet. Og da spesielt melodramaet. SAFEs historie fortelles i stadig mindre sirkler rundt den samme aksen, mens den drar hele verden inn i bane rundt den ensomme protagonistens ødeleggende sykdom. Helt til alt dras inn mot og – forsvinner inn i – kvinnens siste åndedrag. Selv en tenåringsjentes tragisk selvdestruktive oppførsel mot kjæresten i det undervurderte high school-dramaet Crazy/Beautiful (2001) kan ha slutten på et helt kosmos som klangbunn. Verden slik hun trodde den var, viste seg å være en fantasiverden – og den brister mens tårene lar maskaraen renne over ansiktet hennes, og musklene trekker seg sammen.

Children of Men, Alfonso Cuarón 2006

 

Det er et sitat som har blitt tilskrevet både Mark Fisher, Fredric Jameson og Darko Suvin, som ofte gjengis i diskusjoner om verdens undergang i den ene eller andre kulturelle formen: At det er lettere å se for seg slutten på verden, enn å se for seg kapitalismens endelikt. Underforstått at kapitalismen har blitt en så viktig bestanddel av våre liv, at den er noe som gjør tankemåtene våre grunnleggende markedsorientert («tid er penger») og følelsene våre om til handelsvarer. Kapitalismen den definerer hele vår forventningshorisont. Uten kapitalismen er våre liv uthulet, på kanten til det utenkelige.

Det er et fiffig sitat, konsist nok til å dele på Twitter eller få trykket i store bokstaver på en t-skjorte. Det er mektig i sin enkelhet, for det er sant: Hvordan ser du for deg slutten på en ideologi? Spesielt, som Fisher skriver, hvis det ikke finnes noen annen ideologi som står klar til å overta plassen. Men det hele hviler på en misforståelse: At vi skulle klare å se for oss verdens endelikt. Skal vi dømme ut fra filmene, har vi store vanskeligheter med å mane fram et bilde av hvordan verdens undergang vil se ut.

Grunnen til dette, tror jeg, er at den «verden» som vi snakker om her, ikke er, som man skulle anta, topografisk. Den er heller topologisk, som en kapitalistisk ideologi. Verden er ikke et sted, men et rom, ikke et objekt, men et system. Ikke et uttrykk, men en kultur. På denne måten er destruksjonen av planeten jorden kanskje ikke slutten på verden (om det for eksempel har blitt etablert menneskeliv et annet sted i universet); verdens ende kan vel så gjerne være at noen trekker sitt siste pust.

Mad Max: Fury Road, George Miller 2015

 

Det jeg mener å si er at det som ender i hver enkelt film, er en verden som er en distinkt fiksjonell kategori. Filmens mise-en-scène gir oss en følelse av, og kunnskap om, dette fiksjonsuniversets særegne egenskaper og naturlover, sosiale normer og mennesker. Noen av elementene i denne mise-en-scène-en gjøres eksplisitte fordi noe annet ville vært for uklart for seeren. Children of Men trenger å si eksplisitt at kvinner ikke lenger kan bli gravide, at dette aspektet ved virkeligheten slik vi kjenner den i dag er borte, slik at vi skal skjønne bildene av håpløshet som flimrer foran oss. Mange andre elementer trenger ikke utbrodering, og bør forbli usagt, eller være noe vi antar. Som avdøde V.F. Perkins pleide å si, hvis en film skulle vise frem alle verdens kvaliteter ville historien aldri komme i gang. Det sier seg for eksempel selv at den menneskelige hovedpersonen i Night of the Living Dead (1968) puster oksygen, som vi gjør, eller blør om han blir kuttet etter bitt.

Filmens undergangs-mise-en-scène kan være så stort som galaksen, eller så lite som et støvkorn. Det viktige er at historien henger sammen, og at det er en synekdokisk sammenheng til en usynlig, avgrenset utside – det fiksjonelle universets helhet: At man i bildespråket erstatter noe spesielt for noe generelt, noe konkret for det abstrakte, en del for helheten.

Shaun of the Dead, Edgar Wright 2004

 

Verdens undergang, som sådan, vil innebære et storstilt sammenbrudd i denne helheten, og det i så stor grad at verden blir gjort ugjenkjennelig. Så: Så lenge vi kjenner igjen verden på slutten av en apokalypsefilm, så har ikke verden gått under i den filmen. I hvert fall ikke helt.

Om måten verden går under på vil variere avhengig av genren, vil det også være slik at verdenen som framstilles vil variere fra film til film. En sci-fi om en meteor som treffer jorden forutsetter en annen verden, en annen mise-en-scène av egenskaper, naturlover, sosiale normer og folk, mer enn en parodi om et zombieangrep (som Shaun of the Dead, 2004). Den første filmen krever for eksempel en lang tagning av hele jordkloden, eller en fargepalett hvor fargene vi assosierer med en eksplosjon skiller seg ut. Mens sistnevnte film formodentlig inneholder totalbilder av stadig mer kaotiske folkemengder, og i større grad vil ha en fargepalett som inneholder grått, brunt og mørkegrønt. Slutten på disse verdenene vil være bilder av utslettelsen av planeten, eller et lerret dekket i rødt, oransje, gult og mørkeblått, og totalbilder av zombier i gråtoner. Alternativt bilder av tomme, ødelagte gater, hvis zombiene har spist hverandre.

Man kan snakke om «verdens undergang», men kanskje vi har godt av å akseptere at Verden med stor v aldri vil gå under. Og at det som noen ganger slutter å eksistere, som R.E.M. synger, er «the world – as we know it». Det har seg dessverre slik som vi nå – som om vi er med i en dårlig film – er i ferd med å erfare: Når verden slik vi kjenner den går under, er det på ingen måte «I feel fine»-stemningen som rår.

Oversatt av Z-redaksjonen.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon