Filmer trenger ikke pass

Iron Island Iron Island

 

Mohammad Rasoulof skulle være en av Film fra Sørs hovedgjester i år, men det iranske regimet ville det annerledes. Passet ble inndratt, og han ble nektet utreise fra hjemlandet. Filmene hans trenger heldigvis ikke pass, og tre av dem blir vist under årets Film fra Sør.

Hans tidligste film som vises under årets Film fra Sør er Iron Island (2005). Et gammelt avdanket skip litt utenfor kysten (det nevnes ikke av hvilket land) er blitt tilfluktssted for flere hjemløse. Skipet styres av kaptein Nejat, en rettferdig, men streng leder. Skipet er et mikrosamfunn med egen skole og butikk, og de overlever ved å selge unna metall fra skipet til fastlandet. Unge Ahmad utfordrer samfunnet ved å beile til en jente han er forelsket i, til tross for at hun er lovet bort til en annen. Menneskene om bord er fattige, og å gifte bort en datter betyr en mindre munn å mette. Ahmad er tidlig i filmen kapteinens øyensten og får jobbe høyt oppe i skipet. Når han etter hvert blir mer og mer opposisjonell, sendes han ned i skipet for å jobbe der. Nederst i skipet holder en gutt ved navn Baby Fish til. Han har tatt på seg oppgaven med å redde alle fiskene som kommer inn i skipet gjennom et hull i skroget. Baby Fish samler dem i en bøtte og slipper de ut i havet igjen. Det er også et faktum at skipet synker, noe læreren påpeker, men som kapteinen nekter å innse. Læreren blir dermed undertrykt av kapteinen ved at skolen brukes som stall for eslene om bord, og timene hans blir avbrutt etter kapteinens forgodtbefinnende. Kapteinen skjønner til slutt at skipet ikke kan reddes, og selger det til skraphandlere. Han evakuerer det og leder innbyggerne ut i ørkenen med fagre løfter om at der skal de bygge sin egen by. Den opposisjonelle Ahmad ydmykes og blir holdt fanget i moskéen, mens Baby Fish rømmer til havet og friheten (og usikkerheten) det innebærer.

Iron Island Iron Island

 

Skipet er en tydelig allegori på det iranske samfunnet, som regulerer alle aspektene ved enkeltindividets liv. Å se på sitt eget land som en gammel synkende holk høres ganske pessimistisk ut, men i Iron Island er det sol og blått hav, og håp på slutten: I Baby Fish som unnslipper kapteinen, og legger på svøm mot en ny fremtid. Adskillig dystrere blir det i Manuscripts Don’t Burn fra 2013. Filmen er basert på en sann historie hvor 21 forfattere og poeter ble forsøkt drept i en buss på vei til et forfatterkonvent i Afghanistan. Sjåføren av bussen forsøkte å føre den mot et stup, og hoppet ut da det nærmet seg. Passasjerene klarte heldigvis å stoppe bussen før det var for sent, men hendelsen preget naturlig nok de om bord. I filmen har en av forfatterne som var med i bussen skrevet et bokmanus om nestenulykken, og laget to kopier i tillegg til originalen. Dette har regimet snappet opp, og setter i gang jakten på å lokalisere og inndra de tre kopiene. Først ved å overvåke forfatteren som skrev manuset, og hindre han i å få det publisert, så ved å bortføre og henrette de som oppbevarer kopiene. En av regimets bødler er bussjåføren som prøvde å føre bussen med forfatterne utfor stupet. Han blir presset til å utføre grovarbeidet fordi han har en syk sønn, som stadig må legges inn. Sønnens behandling gis som lønn for tjenestene han utfører.

Manuscripts Don't Burn Manuscripts Don’t Burn

 

Manuscripts Don’t Burn både starter og slutter i et goldt landskap utenfor byen. Himmelen er grå, og alt i filmen holdes i kalde jordfarger. At filmen har en syklisk form viser at selv om regimet kvitter seg med noen opposisjonelle, vil det alltid dukke opp nye kritiske stemmer, som også må håndteres. Spørsmålet blir da hvor lenge en slik runddans skal få holde på før et land innfører ytringsfrihet og demokrati? I motsetning til Iron Island gir ikke Rasolouf oss noe håp i Manuscripts Don’t Burn. Alle som medvirket i denne filmen er heller ikke kreditert på rulleteksten i frykt for represalier fra regimet i Iran.

Tredje filmen av Rasolouf under årets Film fra Sør er Mannen mot strømmen (2017). Her er ikke regimet like tydelig som i Manuscripts Don’t Burn, det er derimot indrejustisen det har skapt i Iran. Reza lever med kone og en sønn på et lite småbruk nord i Iran. De har flyttet fra hovedstaden Tehran for å skape en ny tilværelse på landet. Reza prøver å livnære seg ved hjelp av fiskeoppdrett, men det krever konstant tilgang på friskt vann. Vannet kontrolleres imidlertid av landsbyhøvdingen, og han krever at Reza betaler en avgift til han i bytte. Reza nekter å betale, og følgene er at han blir trakassert av høvdingen og hans menn. Reza kjemper mot overmakten med alle midler, noe som går utover kona, som er rektor ved den lokale barneskolen, og sønnen som havner i slåsskamp med en av motpartens sønner. Reza gir seg ikke, og blir selv tilbudt makt når han lykkes med å sette motstanderen i fengsel. Det stiller han overfor et nytt dilemma. Skal han videreføre det korrupte systemet, eller starte på nytt?

Landskapet i Mannen mot strømmen er som i Manuscripts Don’t Burn grått og trøstesløst. Rasoulof har ikke mye varme å gi sitt univers eller sine karakterer. Rezas kone, Hadis, prøver å gi mannen sin kjærlighet, og støtter ham i sin kamp mot overmakten. Mannen mot strømmen er også den eneste av de tre filmene jeg omtaler som har en klar kvinnelig karakter. I Iron Island er de bare skildret som en mengde og en vare, mens i Manuscripts Don’t Burn er de så vidt til stede som koner til henholdsvis bøddel og forfatter. Hadis må selv takle konflikter på skolen med barna av de korrupte mennene.

Mannen mot strømmen. Foto: Arthaus Mannen mot strømmen. Foto: Arthaus

 

Vann er sentralt i alle de tre filmene. Som havet i Iron Island symboliserer det frihet, og skipet (Iran) er et øde sted hvor innbyggerne om bord er «fanget». De kommer seg kun til og fra fastlandet med kapteinens velsignelse. Ahmad prøver å flykte med en båt, men blir innhentet og straffet for udåden på samme måte som de som prøver å flykte fra Iran. Når kapteinen oppdager at Baby Fish hjelper fisker ut i havet igjen, vil han heller at de blir om bord i vannet i bunnen av skipet så de kan utnytte dem senere. I Manuscripts Don’t Burn vasker stadig bøddelen seg for å rense seg for ugjerningene sine, og Reza i Mannen mot strømmen oppsøker flere ganger en hule med en varm vannkilde for å hente seg inn og bade når konfliktene er på det mest intense. Vannet i Mannen mot strømmen er også kilden til konflikten. Den som kontrollerer vannet har overtaket.

Barna, eller guttene, har også forskjellige roller i de tre filmene. I Iron Island er Ahmad den opposisjonelle og Baby Fish den frie, I Manuscripts Don’t Burn er sønnen til bøddelen syk og henger over sin fars skjebne, og i Mannen mot strømmen er sønnen den skoleflinke som ikke lar seg herse med. Guttene representerer først håp, så lidelse og til slutt kamp mot autoritetene. Barna er også i Iran fremtiden, og det er de som etter hvert må avgjøre om regimet skal fortsette som det gjør i dag, eller kjempe for forandring.

Iron Island Iron Island

 

Rasoulof er og har vært sterkt kritisk til regimet i Iran. Hans synspunkter blir gjenspeilet i filmene hans, og språket han bruker er så sterkt at alle filmene er forbudt i hjemlandet. Det betyr ikke at filmene han lager føles ensporede og åpenbart politiske, men de nøler ikke med å kritisere hvordan presteskapet undertrykker innbyggere, kunstlivet og mulighetene for å utvikle et allsidig samfunn. Han klarer å engasjere ved å lage inngående portrett av enkeltmenneskene som lever i Iran med sine familier, sin trass og sine håp for en bedre fremtid. Filmene hans er viktige vitnesbyrd på hvordan det er å leve i et autoritært samfunn, og anbefales på det sterkeste. De vil garantert gi deg noe å snakke om etterpå.

Alle tre filmene vises førstkommende helg under Film fra Sør 2017. Mannen mot strømmen får dessuten ordinær kinopremiere i mai 2018.

 



Din kommentar


Relatert

Filmfestivaler i Oslo: Filmfestivaler + filmentusiaster= sant!

Blogg: Har ikke filmkulturen bruk for kunstnere, idealister og amatører som jobber ut fra andre motiver enn økonomiske? Jo, faktisk tror jeg filmkulturen vil degenerere til tanketom underholdning uten dem.

Kiarostami var min ammunisjon

Blogg: Vår skribent har vært på seminar om iransk film under årets Kosmorama (Trondheims internasjonale filmfestival – og hørt på filmskapere som Bahman Ghobadi, Mohsen Makhmalbaf og Susan Taslimi.

I bakrus etter Sør-suksess

Blogg: Filmfestivalene lykkes med visning av kvalitetsfilm, mens kinoene sliter. Hvorfor det da?


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika

Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag

Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.

Anti-realisme i New Zealandsk film

Z #2 1993: New Zealand har i en lang periode vært inne i en dyptgripende økonomisk krise. Til tross for [...] | kun utdrag