Fra punk til a-ha

 

Fra CD-coveret til Cast in Steel, a-ha Fra CD-coveret til Cast in Steel, a-ha

 

Helt fra jeg hørte Beatles første gang som barn, hadde jeg lyst til å spille i band. Først tenkte jeg på trommer, og ville begynne i guttemusikken, men var for ung. Innen jeg ble gammel nok hadde jeg fått kalde føtter, det virket så vanskelig med de virvlene. Gitar virket også umulig, men kanskje bass? Bare fire strenger. Men så ble jeg fortalt at for å bli god på bass måtte man først lære å spille gitar. Glem det! Jeg hadde ikke selvtilliten, og det ble aldri noe Beatles-band på meg.

Så kom punken. I løpet av noen få måneder ble jeg først musikkjournalist i en fanzine vi ga ut selv, noen uker senere starta vi band og i løpet av året ble jeg også konsertarrangør og startet eget kassettselskap. I bandet var jeg først vokalist som ikke krevde stort, men det sto et orgel i øvingslokalet. Siden å spille på tangenter med et par fingre var mer enn overkommelig, var jeg plutselig en slags musiker likevel, og ganske snart låtskriver. Etter fem år med en rekke band, noen utgivelser og en viss undergrunns-suksess, ble det likevel filmbransjen jeg valgte å satse på.

Mange år senere var det å lage fjernsynsserien Punx min hyllest til en bevegelse som ga meg en livskvalitet jeg ellers ikke hadde hatt. For musikk er noe av det aller viktigste i livet mitt. I valget mellom å bli blind eller døv, velger jeg blind, selv om jeg jobber med film. Samtidig er Punx en fortelling om min generasjon. Jeg ville slippe til flest mulig stemmer for å skildre tiden, omveltingen, motsetningene og gleden (!) som denne generasjonen opplevde. Gleden, ja. Ser du Punx, så er det slående hvor mange smil og hvor mye jublende ungdommelig overskudd det faktisk var. Vi var sinte, men også fulle av energi og pågangsmot. Latteren og smilene satt mye løsere enn man kan få inntrykk av. Dette overskuddet var også noe jeg ønsket å formidle.

Geir Eilertsen (assistent) Teamet bak kommende a-ha-film: Geir Eilertsen (assistent), Aslaug Holm (fotograf) og Thomas Robsahm

 

Interessen for punk som musikksjanger varte bare et års tid for min del. Veldig fort var det alt som kom i kjølvannet av punken som fenget, og det gamle orgelet ble erstattet av en billig synthesizer og en rytmeboks. Når tre drømmere fra Norge begynte å få suksess i utlandet med synthbasert popmusikk, var det i utgangspunktet for glatt for meg, men samtidig var det umulig å ikke bli fascinert av ambisjonene og skamløsheten. «Take on Me» var en utrolig catchy låt, men «The Sun Always Shines on TV» var rett og slett imponerende med sin rocka og symfoniske storhet. Da Scoundrel Days kom året etter debuten, kjøpte jeg plata den dagen den ble sluppet. Siden har jeg fulgt bandet som fan gjennom opp- og nedturer og ideen om å lage en film om popfenomenet er en del år gammel. Første gang jeg kontaktet bandet var rett før de ble oppløst i 2010, så jeg var rett og slett for sent ute. Da comebacket var et faktum, børstet jeg støv av ideen, og har så langt fulgt dem på årets Europaturné. Veien videre avhenger litt av hva bandet skal gjøre fremover.

Filmen er ikke fullfinansiert ennå heller, men nettopp det at alt er så åpent ser jeg på som en fordel. Noe av det mest fascinerende med dokumentar er at man over lengre tid samler inn materiale. Noe av det man finner har man gått målbevisst ut og lett etter, annet dukker opp helt overraskende. Selv om man har en klar idé på forhånd om hva man vil formidle er det åpenheten for de menneskene og situasjonene man møter på veien, som gjør dokumentarfilm til noe jeg alltid har elsket.

Punx er full av personligheter som formidler sin fascinasjon for et fenomen de var en del av. I filmen om a-ha vil det også være menneskene som gjør historien interessant. Gutta i a-ha hadde en gigantisk drøm som faktisk gikk i oppfyllelse. Likevel sliter de med å virkelig glede seg over det de har oppnådd. Kanskje jeg klarer å finne ut noe om hvorfor det er sånn.

 

 

 



Relatert

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

Z #1 2017: En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Z #1 2017: Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag

Anarchy and Freedom is What I Want

Z #1 2017: LP-cover, Crass     Crass’ anti-autoritære opprør | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Møter og mennesker – norsk dokumentar anno 2016

Z #3 2016: En trend i norsk dokumentarfilm er en stadig økende personfokusering. Går denne på bekostning av temaene som skal belyses? | kun utdrag

Querelle de Brest: Fassbinder og pikkens poesi

Z #3 1983: Den vest-tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder døde som kjent i fjor sommer. Hans siste [...] | kun utdrag

Með allt á hreinu (On Top, Ágúst Guðmundsson, 1982)

Z #2 2014: Den islandske filmen Með allt á hreinu (On Top, Ágúst Guðmundsson, 1982) er ikke akkurat noen tradisjonell barne- eller familiefilm. Men da den hadde premiere i 1982 var det langt mellom de islandske filmene. Så enhver ny islandsk film ble, som regel og ikke som unntak, sett av nesten alle. Uansett hvilken aldersgruppe filmen ble markedsført mot. | kun utdrag