It has nothing to do with Satan, Mama

Om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).

«Enda en tenåring har blitt drevet til å ta sitt eget liv. Jeg ble spurt om å holde en tale for de etterlatte på skolen. Si noen velvalgte ord om at det er lov å være annerledes, at vi må ta vare på hverandre, at vi aldri må tåle at noen blir mobbet. Men jeg gråter. Jeg vil ikke snakke på skolen han gikk på, jeg vil brenne den ned. Jeg vil ikke trøste passive lærere og bedritne medelever. Jeg vil skreddersy pinsler for hver og en av dem og knuse dem fra innsiden. Så jeg holder meg hjemme.»

Ordene tilhører Lise Myhre, tegneserieskaperen bak Nemi, og er et utdrag fra en lengre tekst som ble trykket i bladet tidligere i år. Det er ikke vanskelig å forstå Myhres harme, for tekstens bakteppe er sørgelig svart: I fjor tok en ung, norsk gutt livet sitt etter å ha blitt mobbet gjennom hele oppveksten. Myhres hovedpoeng med teksten er imidlertid ikke å holde dommedag over de medskyldige, men å mane til håp. Hennes tale til mobbeofrene er klar: Finn noe du liker – musikk eller bøker, for eksempel – og husk at det også eksisterer gode mennesker der ute. Venner som ennå ikke har gitt seg til kjenne. Hold ut. Det kommer til å bli bedre.

Bedringen rekker aldri å innhente Carrie White, den blodige heltinnen i Brian De Palmas ikoniske horrorfilm Carrie (1976). Hun dør før hun kommer så langt, og med seg i døden tar hun et stort antall medelever og lærere, i tillegg til sin egen mor, som ved hjelp av Carries overnaturlige evner korsfestes av en potetskreller, en kjøttkniv og annet kjøkkenutstyr, før huset kollapser over dem begge og tar fyr. «Skreddersydde pinsler» og bygninger som «brenner ned» er det med andre ord flust av. Lovnaden om bedring, derimot, lar vente på seg.

Carrie

 

Carrie går siste året på high school. Moren, som har eneansvaret for datteren etter at faren forlot dem, er en religiøs fanatiker av rang. Med sitt prat om synd og skam kuer hun Carrie både verbalt og fysisk. Hjemmet er et dunkelt skrekk-kabinett der veggene er tapetsert med krusifiks og religiøse ikoner. I hver mørke avkrok av huset står et alter klart til bruk. Moren er livredd alt som har med seksualitet å gjøre, hun messer ustanselig om kvinnens syndige natur, og skulle helst sett at datteren var innesperret på bøttekottet/bønnerommet uten kontakt med andre enn Herren selv, eller til nøds Jesus Kristus.

På skolen er det ikke stort bedre. Carrie blir konstant hetset og trakassert av de andre jentene. I filmens åpning får Carrie sin første menstruasjon, upraktisk nok i garderoben, mens hun dusjer etter gymtimen. På grunn av morens pietistiske oppdragelse vet ikke Carrie hva menstruasjon er, og bryter ut i panikk. Hun tror hun skal dø. De andre jentene, som er mer opplyste og erfarne, synes scenen er hysterisk morsom, og bombarderer den skrekkslagne Carrie med tamponger og håndklær mens de roper: Plug it up, plug it up!

Carrie

 

Som følge av mobbingen dømmes jentegjengen til én ukes gjensitting. De som ikke møter opp til Mrs. Collins straffegymtimer etter skoletid, blir nektet adgang til skoleballet. Reaksjonen på reprimanden deler klassen i to. På den ene siden står Sue, som får øynene opp for hvor fryktelig hun og de andre har behandlet Carrie. For å bøte på sin dårlige samvittighet overtaler hun kjæresten sin, den kjekke baseballspilleren Tommy, til å be med seg Carrie på ballet og sørge for at hun får en sårt etterlengtet drømmeaften. På den andre siden står klassens ubestridte dronning Chris. Når Chris nektes adgang til skoleballet, eskalerer forakten for Carrie til et høyere nivå, og kan ikke lenger karakteriseres som noe annet enn hat. Sammen med kjæresten og venninnene pønsker hun ut en kaldblodig plan. Carrie skal kåres til ballets dronning. Hun skal få sine minutter i rampelyset. Og mens hun står på scenen og mottar applausen, skal det helles en bøtte griseblod over henne som en påminnelse om at menstruasjonsscenen i garderoben ikke er glemt. Carrie skal få sitt livs ydmykelse servert på et sølvfat.

Hjemme i kråkeslottet er Carries mor mildt sagt fortvilet over datterens gryende seksualitet og dertilhørende skoleballdebut. Menstruasjonen er Guds straff over kvinnen som følge av Evas synd i paradis, påminner hun datteren. Carrie har imidlertid bestemt seg: Hennes tid i skammekroken er forbi. Hun samler mot – og ikke minst (overnaturlige) krefter – til å trosse morens forbud og dra på festen. Der får hun sitt første kyss, sin første «stilledans», sin første opplevelse av å være akseptert og tilhøre et fellesskap. Det er kort sagt mye som skjer for første gang. Og toppen av kransekaken er at hun krones til ballets dronning. Hun heies opp på scenen til lyden av medelevenes jubel og trampeklapp. Det er for godt til å være sant.

My name is Carrie

Carrie

 

Carrie står på podiet i den paljettpyntede og konfettibefengte gymsalen med diademet på hodet. Øynene hennes er blanke av tårer, og vi ser det helt tydelig: Hun håper. Kanskje tror hun, til og med. At det finnes gode mennesker der ute, at det kommer til å bli bedre. Idet bøtta med griseblod faller ned fra takbjelken og tømmes over henne, vrir imidlertid den blendende og berusende følelsen seg og viser sin mørke bakside: Skuffelsen. Og med skuffelsen følger ydmykelsen. I et voldsomt crescendo av en filmscene knuses lærere og medelever under fallende lyskastere og bærebjelker, klemmes ihjel mellom klaprende dører og tas av dage av eksploderende høyttalere. Når Carrie skrider ut av dørene, etterlater hun seg en brennende gymsal og flere titalls ofre. Leser man Myhres oppmuntrende ord, er det som om Carrie kikker seg over skulderen og ser på oss med de isblå øynene sine og sier: Det blir ikke bra. Det blir bare verre.

At tilskuerens blikk på Carrie farges av tiden vi lever i og de kollektive erfaringene vi har gjort oss, er uunngåelig. Da Stephen King skrev boken som filmen baserer seg på i 1974, var han mest sannsynlig ikke klar over at «skolemassaker» kom til å bli et begrep. I essayet Carrie White burns in hell – Re-Evaluating Carrie in the Post-Columbine Era belyser Don Tresca hvordan Kings blikk på sin heltinne har forandret seg gjennom årenes løp. På sytti- og åttitallet snakket King varmt om sin hovedkarakter, han hevdet at han identifiserte seg med henne og forsto henne. I lys av nitti- og totusentallets hendelser har pipen ubønnhørlig fått en annen lyd. I sine memoarer hevder forfatteren at han verken har sympati med eller forståelse for Carrie, og at hun ikke er det spor bedre enn Harris og Klebold, guttene bak massakren på Columbine High School.

Med de grusomme hendelsene som har funnet sted de siste tjue årene som bakteppe, er det ikke så merkelig at King føler seg forpliktet til offentlig å ta avstand fra Carrie – særlig med tanke på at hans egen roman Rage (1977) ble funnet i skapet til gutten som sto bak drapene på Heath High School i Kentucky.

Carrie

 

Trescas argument er imidlertid at filmens Carrie, i betydelig større grad enn bokens, innbyr til en medfølende lesning. I romanen påkaller Carrie evnene sine aktivt for å slakte ned medelever og lærere. I Brian De Palmas filmatisering, er ikke Carrie i stand til å kontrollere dem. De tar overhånd, snarere enn at hun aktivt bruker dem som våpen. De Palmas regigrep inviterer tilskueren til å tolke de destruktive handlingene som ukontrollerte følelsesutbrudd snarere enn intenderte eller kalkulerte hevngjerninger.

Dette understrekes av den transelignende tilstanden Carrie – mesterlig gestaltet av Sissy Spacek – går inn i like før helvetet bryter løs. Hun står på podiet og stirrer stivt ut i rommet mens kroppen hennes beveger seg spasmeaktig. Det faktum at Mrs. Collins – gymlæreren som hele veien har «gjort sitt beste» for å støtte Carrie – også blir et offer for Carries inferno, understreker ifølge Tresca det samme poenget: Carrie har ikke kontroll over det som skjer. Dermed kan ikke De Palmas Carrie, i motsetning til Kings, like enkelt holdes ansvarlig for sine handlinger. Hun er ingen kaldblodig morder: «Carrie dies as she lived, a victim of powers beyond her control».

Tresca understøtter argumentasjonen sin ytterligere ved å vise hvordan De Palma skiller seg fra King i framstillingen av Carries forhold til sine overnaturlige evner i forkant av det fatale skoleballet. Der bokens Carrie i større grad leker seg med kreftene sine, for eksempel ved å løfte gjenstander og få dem til å fly gjennom rommet for «moro skyld», er ikke filmens Carrie en jente med overnaturlige evner som tilfeldigvis mobbes. Hun er et mobbeoffer som, når hun presses tilstrekkelig, mister kontrollen og blir besatt av krefter større enn henne selv. Et slikt perspektiv er interessant, men det står også i fare for å skyggelegge den produktive styrken som finnes i Carrie-karakteren. Når den fanatiske moren påstår at djevelen har tatt bolig i datteren, svarer Carrie, med stolthet og et snev av forbløffelse i stemmen: It has nothing to do with Satan, Mama. It’s me.

Carrie

 

De overnaturlige evnene kan selvfølgelig ikke forstås som adskilte fra de sosiale omstendighetene Carrie er et offer for, men er det en sjanse for at Tresca, i sitt forsøk på å «renvaske» Carrie, samtidig overser at det finnes noe oppbyggelig i kraften hun besitter?

Like etter hendelsen i gymgarderoben innkalles Carrie til et møte på rektors kontor. Den ignorante og likegyldige rektoren tiltaler henne konsekvent ved galt navn. Til slutt er begeret fullt. It’s Carrie!, roper hun, og rektorens askebeger faller ned fra skrivebordet. Her blir Carrie for første gang klar over kreftene hun besitter. Det synes med andre ord ikke bare å være hevnlyst eller, på den andre siden, tap av kontroll som igangsetter de overnaturlige evnene. De er også et resultat av hovedpersonens vilje til å kjempe for sin plass. De er siste skanse mot selvutslettelsen.

Evnene symboliserer et menneske som med nebb og klør kjemper for å være noen. Hun HAR et navn. Evnene ER hennes. Ved å stemple dem som utelukkende destruktive – enten er de et uttrykk for hevnlyst eller for ukontrollerbare følelser – står man i fare for å underkjenne at evnene, fram til den fatale skoleballscenen, er et uttrykk for Carries innbitte kamp for å bli synlig, for å få lov å finnes.

Snilla Oscar, bli mig lite

La den rette komme inn

 

Også i Tomas Alfredsons bråvakre La den rette komme inn (2008), opplever mobbeofferet Oscar at det overnaturlige melder sin ankomst idet han står på kanten av et følelsesmessig stup. I likhet med Carrie bor Oscar alene sammen med moren sin. Der Carries mor er en skakkjørt, ekstremreligiøs tyrann, er Oscars mor av den mer gjenkjennelige sorten. Hennes svakhet er først og fremst at hun er fjern, opptatt av sitt eget, ute av stand til å fange opp hvordan sønnen egentlig har det. Faren til Oscar bor på landet og er en fin fyr – sett bort fra når han drikker.

Oscar er klassens hakkekylling og utsettes daglig for trusler og angrep fra en guttegjeng på skolen. På soverommet oppbevarer han en scrapbook med avisutklipp fra drapssaker som han leser med liv og lyst. Han er oppslukt av fantasier om å hevne seg på mobberne, men mangler den fysiske styrken og motet som kreves. En mørk vinterkveld befinner han seg i bakgården utenfor blokka. Han stikker lommekniven sin gjentatte ganger inn i en trestamme og mumler fram ukvemsord, forestiller seg at det er mobberne han knivstikker, og det er da Eli dukker opp i nysnøen. Eli fryser ikke selv om hun går barbeint midt på vinteren. Eli lukter rart. Hun går ikke på skolen som andre tolvåringer. Hun besitter en slags sykdommens skjønnhet og er ordknapp, klok, reservert.

Eli har flyttet inn i Oscars naboleilighet, og snart utvikler det seg et vennskap mellom dem. Soverommene deres ligger vegg i vegg, og de kommuniserer med hverandre ved hjelp av morsekoder. Gradvis forstår Oscar at Eli er en vampyr og at hun står bak flere av drapssakene han har lest om i avisen. Likevel slår han ikke hånden av henne. Tvert imot intensiveres vennskapet. Elis voldelighet kan forsvares – hun lever av blod, å ta livet av andre er bokstavelig talt livsnødvendig for henne. Mobbernes plaging av Oscar kan ikke forsvares ut fra samme argumentasjon – de plager ham for moro skyld, fordi det er enkelt, fordi de ikke har noe bedre å finne på.

La den rette komme inn

 

Eli representerer dermed en styrke Oscar selv mangler. Du må ta igjen, oppfordrer Eli. Du må slå tilbake. Hardt. Først da kommer de til å slutte. Volden er et nødvendig onde også i Oscars tilfelle, synes Elis budskap å være. Han skal ikke ta igjen for hevnens skyld, men for å få slutt på undertrykkelsen.

Vampyren må sies å være populærkulturens høyest elskede mytologiske vesen, og fungerer ofte som et symbol på overskridende og destruktiv seksualitet. I boka av John Ajde Lindqvist som filmen baserer seg på, skal denne tematikken være mer framtredende. Eli bor, som i filmen, sammen med en middelaldrende mann som ikke er faren hennes, og det antydes at de har et seksuelt forhold. Også i filmen finnes slike antydninger, men de er tonet ned: Elis verge hjelper henne med å drepe, men i bytte mot hva? Det er naturlig å tenke seg at det kan være nærhet. Slik sett kan Eli tolkes som et virkelig menneske; en skadeskutt tolvåring som, i likhet med Oscar, står på utsiden av samfunnet og er sosialt ekskludert, prisgitt en pedofil manns kjærlighet.

Men regissør Tomas Alfredson tilbyr også tilskueren en annen lesemåte. Gjennom hele filmen brukes speiling som et visuelt grep. Både indirekte, ved at leilighetene til Oscar og Eli ligger vegg i vegg, og ved valg av skuespillere som er temmelig typelike: bleke, skjøre, mørke og vakre. Men speiling brukes også i en mer direkte forstand. I filmens åpningsbilde står Oscar ved vinduet på soverommet sitt, utenfor er det mørkt. Skikkelsen hans reflekteres i ruten, han legger hånden mot sitt eget speilbilde. Senere, etter at han har truffet Eli, står de ofte på hver sin side av en vindusrute, en glassdør eller andre transparente flater og legger håndflatene mot hverandre. Der Oscar tidligere strakte seg mot sitt eget speilbilde, strekker han seg nå mot Eli. «Hvem er du?» spør han henne, når han forstår at venninnen på langt nær er noe vanlig menneske. Og svaret hennes lyder: «Den samme som deg.»

La den rette komme inn

 

Som et resultat av vennskapet med Eli, våger Oscar å slå tilbake mot den verste av mobberne – han dæljer til ham med en jernstang. Forstår vi Eli som en kraft i Oscar som ikke aktiveres før han presses tilstrekkelig, er veien til Carries overnaturlige evner kort. Der Carrie i første omgang bruker evnene sine som et middel til å kunne nærme seg et fellesskap – blant annet ved å trosse den manipulative moren, bruker Oscar kreftene Eli gir ham til å slå tilbake mot mobberne, for slik å kunne sette seg i respekt og potensielt få det bedre. I begge tilfeller er den overnaturlige kraften noe produktivt. Når Oscar protesterer mot Elis påstand om at de er «den samme» – han dreper tross alt ikke folk – svarer Eli kontant: «Nei, men du ville ha gjort det, om du bare fikk sjansen.» Elis oppfordring er klar: «Snälla Oscar, bli mig lite.»

Også Oscars kamp for sin egen eksistens slår tilbake på ham selv. Etter hendelsen med jernrøret får han riktig nok være i fred en stund, men bare all den tid mobberne planlegger sin hevn. En ettermiddag i svømmehallen befinner han seg med ett alene sammen med sjefsmobberens storebror, sjefsmobberen selv og to av kameratene deres. De andre barna har blitt jaget vekk, og gymlæreren er låst ute. Oscar blir truet med kniv: Hvis han ikke klarer å holde pusten under vann i ti minutter, kommer mobberens storebror til å stikke ut øyet hans. Gjennomfører han den umulige oppgaven, skal han slippe unna med et risp. Oscar dyttes under, holdes der, og like før han mister bevisstheten, skjer det. Avrevne ben og armer og et avkappet hode slenges ut i bassenget og synker mot bunnen. Og så, rett før det er for sent, dras Oscar opp av vannet. Og der står Eli. Hun har reddet ham. De istykkerrevne likene av mobberne ligger strødd på flisene rundt bassenget.

Hope was never a thing with feathers

La den rette komme inn

 

I filmens siste scene sitter Oscar på toget. På flukt, kan man tenke seg, fra blodbadet han har etterlatt seg. Men han er ikke alene. Han bærer bokstavelig talt Eli med seg – hun ligger i en pappeske ved siden av ham i kupeen: Vampyrer tåler som kjent ikke dagslys. Ved hjelp av morsekoder kommuniserer de gjennom lokket.

Det finnes noe oppløftende ved denne rørende scenen. For å si det med Eli: Att fly är livet, att dölja döden – Oscar har valgt livet. Hos Carrie vitner de overnaturlige evnene i første instans om en styrke: Hun bruker dem til å trosse morens isolasjon, kjempe for sin plass i gruppen. På samme måte er Oscars møte med Eli avgjørende for at han skal våge å stå opp for seg selv. Det føles urettferdig å tolke de overnaturlige kreftene i disse filmene som utelukkende et bilde på vold og destruktivitet, for de er også et bilde på hovedpersonenes siste helhjertede forsøk på å kjempe seg inn i fellesskapet.

Men muligheten for en betydelig mindre oppløftende lesning ligger og dirrer i underteksten. Dessverre finnes det ikke noe fellesskap, ei heller enkeltmennesker – deres gode intensjoner til tross – som er villige til å gi Carrie og Oscar den plassen de så innbitt har kjempet for. Resultatet er at vår helt og heltinne begår handlinger som overskrider dem de selv har blitt utsatt for.

Der De Palma himmelhøyt roper at det ikke fantes noe sted der Carrie fikk lov til å være, hvisker Alfredson fram en lignende dom over sin hovedperson. Jo, Oscar reiser vekk. Jo, han har Eli. Men hun er ham. Eller, kanskje mer presist: Han er henne. Bli mig lite. Nå bærer han henne med seg.

 

*

KILDER

http://www.dagbladet.no/2015/08/04/kultur/tegneserier/tegneseriefigur/nemi/lise_myhre/40453774/

Don Tresca, «Carrie White burns in hell – Re-Evaluating Carrie in the Post-Columbine Era» i Abigail G. Sched (red)., Bullying in Popular Culture. Essays on Film, Television and Novels (152-62), McFarland. Jefferson, North Carolina

Sitatet Hope was never a thing with feathers er hentet fra et dikt av Claudia Rankine.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon