En taxitur for frihet – Taxi Teheran

hovedbilde Taxi Teheran. Foto: Arthaus

 

Et lite kamera på ruta, en iphone og niesens digitalkamera: Med slike enkle midler trosser Panahi for tredje gang de iranske myndighetenes forbud mot å lage film, og vinner også Gullbjørnen i Berlin.

Takket være den brede internasjonale anerkjennelsen filmen har fått – og de vanskelige omstendighetene rundt selve filminnspillingen, har Taxi Teheran allerede oppnådd en slags klassikerstatus. Med veldig god grunn.

“Om det finnes en filmens Solzjenitsyn for vår tid, må det være ham”, skriver Kjetil Lismoen i Aftenposten. Slik omtales Jafar Panahi, en av vår tids ledende iranske filmskapere og kjent for en rekke filmer om menneskenes vilkår under Irans autoritære og frihetskrenkende regime. Blant annet Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006). Disse kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, med særlig vekt på situasjonen for iranske kvinner.

Filmene hans har vunnet bred internasjonal anerkjennelse, og fått en rekke priser ved store filmfestivaler. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig yrkesforbud og også sonet i husarrest i lengre perioder, har han fortsatt å lage – og spre – filmene sine. This Is Not a Film (2011), Closed Curtain (2013) og Taxi Teheran (2015) ble alle spilt inn i hemmelighet i Teheran, uten budsjett, og så smuglet ut av landet (en av dem gjemt i en kake).

taxi1 Taxi Teheran. Foto: Arthaus

 

Taxi Teheran tar utgangspunkt i en slags reality-TV-situasjonskomikk i beste “skjult kamera”- stil: Jafar Panahi, den verdensberømte regissøren, setter seg bak rattet i en gul taxi og kjører gjennom Teherans animerte gater. Et lite, men antageligvis ikke så diskré kamera er festet på dashbordet og tar opp alt som skjer etterhvert som et mangfoldig utvalg av skikkelser med ulik bakgrunn setter seg inn i taxien. Noen av dem kjenner igjen regissøren, andre ikke. En høylytt mann diskuterer dødstraff med en skolelærer. En svartebørs-DVD-selger får Panahi til å være med på å selge illegale filmkopier. Panahis unge niese skal lage film som skoleprosjekt og klager over den islamske republikkens sensur. Med sin karakteristiske varme, humor og skarpe samfunnskritiske blikk leverer Panahi – antageligvis byens verste drosjesjåfør – et fremragende, livlig og morsomt portrett av det iranske samfunnet og dets skyggesider.

Til tross for den lette tonen i Taxi Teheran er det mye som ulmer under overflaten. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt begrensede muligheter til å reise ut av landet. Han kunne dermed ikke være til stede for å ta imot prisen sin i Berlin tidligere i år. Niesen mottok prisen på hans vegne.

Filmen kommer på et avgjørende tidspunkt for Iran: Den nåværende presidenten Hassan Rouhani har nylig forhandlet seg frem til en avtale som begrenser landets kjernefysiske program, mot at Iran får lettere vilkår i forhold til handelsblokaden de har vært underlagt i mange år. Det iranske regimet virker villig til å åpne seg mot flere vestlige investeringer, dessverre uten at menneskerettighetssituasjonen viser særlig tegn til forbedring.

taxi3 Taxi Teheran. Foto: Arthaus

 

Taxi Teheran er åpenbart en politisk film. Panahi beveger seg bokstavelig talt gjennom et landskap som virker tilsynelatende normalt og hverdagslig, men som viser seg å være underlagt veldig strenge normer: Et enkelt tyveri straffes med henging, jenter sultestreiker etter å ha blitt fengslet for å ha sett en volleyballkamp. Undertrykkingen av kunstnerisk frihet er såpass innarbeidet at den begynner allerede på skolen, hvor elever lærer å sensurere seg selv. Det refereres også til Pahahis egen arrest og tortur.

Samtidig er filmens eksistens i seg selv et tegn på at denne sensuren kan omgås. Filmen er stappfull av ulike teknologiske virkemidler som stadig vekk brukes for å ta opp og spre bilder: piratkopierte DVD’er (sannsynligvis den eneste måten Panahis filmer kan bli sett på i Iran), Iphone-kameraer, Ipader, digitalkameraer osv. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer på et subtilt vis forholdet mellom kunst og virkelighet.

Selv om det meste virker iscenesatt, er det ikke alltid godt å vite hva som er autentisk, og hva som er fiksjon i Taxi Teheran. Det er en del direkte og indirekte referanser til Panahis tidligere filmer: To litt barnslige eldre damer dukker opp med en gullfisk, i det som kan oppfattes som en komisk omvendt referanse til den lenge ettertraktede gullfisken i Den hvite ballongen. I en samtale med en menneskerettighetsadvokat refereres det til en jente som ble fengslet for å ha sett en volleyballkamp, akkurat som fotballjentene i Offside. En av figurene kommenterer en samtale som nettopp har foregått: “det måtte være skuespill, han brukte akkurat den samme sluttreplikken som i Crimson Gold.”

taxi5 Taxi Teheran. Foto: Arthaus

 

Etterhvert slutter man å prøve å finne ut av Taxi Teherans konstante lek mellom fiksjon og virkelighet, som til syvende og sist ikke har så mye å si for hvordan filmen skal forstås. Det er bare å hengi seg til tanken at den litt klossete og utilpasse mannen som sitter bak rattet med en sixpence på hodet og et lurt glimt i øyet, har full kontroll – og regi – over enhver hendelse vi ser i denne filmen. Ved å lage film vinner Pahahi tilbake den dyrebare friheten myndighetene prøver å nekte ham.

Taxi Teheran viser en filmkunstner på høyden av sin skaperkraft, og som trives selv under de vanskeligste forhold. Til syvende og sist handler dette om mer enn en manns kamp mot maktens langstrakte arm: Det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr i møte med politiske hindre.

Taxi Teheran er åpningsfilmen for Film fra Sør-festivalen i år, og Panahis niese, som også er hovedskuespiller i filmen, kommer og representerer Panahi. Cinematekene i Oslo, Bergen og Trondheim kjører et retrospektiv med flere av Panahis filmer i oktober og november. Premieredato på kino for filmen er 16. oktober.



Din kommentar


Relatert

Kiarostami var min ammunisjon

Blogg: Vår skribent har vært på seminar om iransk film under årets Kosmorama (Trondheims internasjonale filmfestival – og hørt på filmskapere som Bahman Ghobadi, Mohsen Makhmalbaf og Susan Taslimi.

Iransk film i kulturkrigens tegn

Z #1 2014: I Irans korte, men rikholdige filmhistorie finnes det mange representasjoner av krig. Men selv i et land som har gjennomgått en av den nyere tids verste kriger, så er representasjonene av krig i iransk film mer mangfoldige enn man kanskje skulle tro. | kun utdrag

Abbas Kiarostami

Z #1 1998: Abbas Kiarostami har fortryllet publikum med filmene sine gjennom en rekke år, og årets gullpalme for Smaken kirsebær er en utmerkelse han har fortjent for lenge siden. Kiarostami var tilstede da filmen hadde verdenspremiere på kino i Toronto. Igor Rosic har snakket med ham.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Bikinisesongen – ikke lett å le

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Sveits har penger, men ikke til film

Z #5 1986: Bruno Moll intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Animerte dager: Animasjonsfestival med rekordoppslutning

Z #3 1996: Tegneseriemediet er på retur. Svært få nye serieblader overlever. Til tross for dette må årets [...] | kun utdrag