Hvor er den gode barnefilmen?

hovedbilde Du velger selv, Kajsa Næss, 2013 (Foto: Mikrofilm)


Med noen unntak er det skuffende få gode barnefilmer som blir satt opp på kino i Norge. – Hvorfor skal ikke barna få tilgang på de gode fortellingene, spør vår blogger som er barnefilmkonsulent i Norsk filmklubbforbund.

Det er sent på ettermiddagen på Barnefilmfestivalen i Kristiansand og jeg ser gjennom et program med ny norsk animasjon. Dokumentaren Du velger selv, handler om barn hvis fedre sitter inne. Filmen bruker ekte barnestemmer ispedd animasjoner, blant annet noen abstrakte sekvenser som illustrerer den klaustrofobiske følelsen av å besøke et fengsel. Plutselig blir det helt stille: Museflettjentene på raden foran meg sitter som tente lys og følger spent med gjennom hele visningen. Det er første gang jeg ser denne filmen med barn i salen, og at Du velger selv tydeligvis gjør inntrykk på et såpass krevende publikum, varmer et barnefilmkonsulenthjerte. Jeg har hørt lignende historier fra modige styremedlemmer i barnefilmklubber. De som høster ros fra sine medlemmer fordi de faktisk turte å vise den litt mer krevende og dvelende, men fullstendig originale og minneverdige barnefilmen – som Min Nabo Totoro, Emil, Den grønne sykkelen

my-neighbor-totoro Min nabo Totoro (Hayao Miyazaki, 1988)

 

Publikums respons på denne filmen understøtter en kontroversiell påstand: Barn setter pris på gode fortellinger, satt sammen på en visuelt spennende og håndverksmessig tilfredsstillende måte. Akkurat som oss voksne. Jeg velger også å tro at mange barn i tillegg besitter en naturlig nysgjerrighet som gjør dem i stand til å ta imot ulike historier og uttrykk med mer åpenhet og empati enn oss voksne. Hva følte den polske gutten fra dokumentaren Jeg er Kuba når begge foreldrene dro fra ham for å skaffe seg jobber i Vest-Europa? Hvorfor fikk ikke den Saudi-arabiske jenta fra Den grønne sykkelen lov til å sykle ute på gata?

På Barnefilmfestivalen i Kristiansand får man anledning til å se hva som rører seg innen norske og internasjonale filmproduksjoner. Repertoaret er veldig stort, og alle filmene har ikke livets rett på kino etter at de er ferdig vist på festivalen. Noen kommer derimot til å bli savnet når de ikke blir satt opp. I konkurranse med innbringende amerikanske familiefilmer og et knippe store norske produksjoner baserte på kjente litterære universer, er det liten plass til filmer som ikke har det samme umiddelbare publikumspotensialet.

Jeg savner andre typer filmer – personlig – men også på vegne av barna. Til tross for det overveldende antallet av hyperpikselerte, pulserende actiondrevne barnefilmer er jeg redd for at barna våre er understimulert. Jeg savner oppfinnsomhet i historiene som fortelles, og i det visuelle uttrykket. En film som ikke satser på å resirkulere et kommersielt trygt litterært univers. En film hvor ingen av foreldrene dør i først akt, som et generisk startskudd til fortellingen. Jeg vil ha historier med sterke, snarrådige jenter à la Ronja og Pippi som blåser i hva de voksne sier og takler livet på sine egne premisser.

Jeg vil se flere typer visuelle uttrykk – gjerne animasjonsfilmer som gir meg litt avveksling fra kino-Norges voldsomme pikseldiktatur. Det er klart at Disney og Pixar har gitt oss en rekke fine fortellinger, blant annet Wall-E, Toy Story, Monsters Inc og Finding Nemo, for å nevne noen. Men i de siste årene har denne strømmen forsvunnet i en bølge av middelmådige, men inntektsbringende oppfølgere. I en digital hverdag hvor antallet skjermer i norske hjem multipliseres eksponensielt er det bekymrende at de fleste barnefilmene ligner mer og mer på disse lett irriterende leke-appene man finner på iphonen.

gutten-og-verden Gutten og verden (Alê Abreu, Brazil, 2013)

 

Filmklubbforbundet har nylig importert en prisvinnende animasjonsperle fra Brasil: Gutten og Verden, en film som vi håper både vil fascinere og provosere. Her følger vi en liten gutt som drar ut i den store verden for å finne sin far. Det visuelle uttrykket i starten av filmen kaller frem assosiasjoner til Joan Miro og Kandinsky – en minimalistisk, barnslig stil med primære farger, enkle streker og hvite flater. Etterhvert som handlingen beveger seg fremover og blir tematisk mørkere og mer kompleks, forandrer uttrykket seg også. Teknikker som collage, som minner om pop art, drar filmen i en samfunnskritisk retning. For barn som er oppvokst med data-animasjon og Ghibli-filmer i beste fall, vil dette være en helt annerledes opplevelse. Grunnen til at filmen også kan provosere, er at den har et tydelig politisk budskap. Globalisering, sosial urettferdighet og forurensning er temaer som plukkes opp her.

Det er viktig ikke å undervurdere barnas evne til å forstå verden. Setter man en slik film inn i en kontekst ved å diskutere den med barna, slik man ofte gjør i barnefilmklubber eller i den kulturelle skolesekken, har man gitt et positivt bidrag til deres kunstneriske og personlige utfoldelse.

Hvor finner man den gode barnefilmen? Den settes kanskje opp en gang i uken i den minste salen i Norges to største byer. Den er for lengst tatt av plakaten alle andre steder. Og den blir ikke vist på Netflix. Hvis man er heldig får man kanskje sett den i barnefilmklubben, Barnas Cinematek i Oslo, Barnefilmfestivalen i Kristiansand eller Verdens beste i Tromsø.

I et land hvor barnefilm er synonymt med kommersiell kinosuksess burde det vært rom for å prøve seg på den noe mer dvelende, kunstneriske barnefilmen. Uansett hvor mange besøkende som ender opp i Film & Kinos årsstatistikk, er det utrolig viktig, fra et kulturpolitisk perspektiv, å kunne vise til et annerledes tilbud. Kunst og kultur gjør oss til bedre mennesker, og barnekulturen bør ikke være noe unntak.



Din kommentar


Relatert

Hvor blir det av barnefilmen?

Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag

Barnefilmen på vei bort fra kinoen?

Z #2 1992: Barnefilm på kino er et viktig kulturtilbud. Nå er barnefilmen på full fart ut av kinoen og inn [...] | kun utdrag

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Om å erobre filmmediet – en samtale med Sølve Skagen

Z #3 1988: I hvert nummer framover vil Z presentere en aktuell filmpersonlighet i intervjuform. Intervjuene er [...] | kun utdrag

Ekko Eckbo

Z #2 2010: Noen komikere setter verden på hodet mens de hyler frenetisk og basker med fantasiens grenser. Espen Eckbo tar det mer piano og skriver karakterene sine så tett opp til virkeligheten som mulig. Det blir morsomt sånn, syns han.

Møter og mennesker – norsk dokumentar anno 2016

Z #3 2016: En trend i norsk dokumentarfilm er en stadig økende personfokusering. Går denne på bekostning av temaene som skal belyses? | kun utdrag