Popmusikk og film: «Wise up» i Magnolia
Inspirert av Zs nummer om popmusikk og film (nr 1/2015), deler ukas blogger sin opplevelse av Aimee Manns sang «Wise Up» i P.T. Anderssons film Magnolia.
Hvilken popsang brukt i en film har gjort sterkest inntrykk på deg? Hm … For meg er det mange sanger jeg forbinder med filmene de er brukt i. David Lynch har f. eks. ødelagt sangene «Blue Velvet» og «In Dreams» totalt for meg. Etter å ha sett Blue Velvet er – og forblir – de sangene kjempeskumle … Den fantastiske sekvensen i Leo Carax’ film Ondt blod fra 1985, der hovedpersonen, spilt av Denis Lavant, løper med David Bowies Modern Love på lydsporet … (Mer om Denis Lavant og en popsang-sekvens kommer i Z-nummeret, i en tekst signert Martin Bjørnersen) Akkurat den sekvensen, og samspillet mellom sang og film, sitter faktisk sterkere i kroppen enn både resten av filmen og akkurat den Bowie-sangen …
På et annet nivå har en sang brukt i en film, nemlig Mannen med den nakne pistol (!) preget opplevelsen min av en helt annen film: Klassikeren Casablanca. I en av sekvensene i en av spoof-filmene i Mannen med den nakne pistol-filmene, møtes det romantiske hovedpersonparet i en ren Casablanca-parodi. Når Sam skal spille «their song, play it, Sam» for dette paret viser det seg at deres felles kjærlighetssang ikke er «As Time goes By», men derimot «Ding Dong, the Witch is Dead» fra The Wizard of Oz. Jeg må vel si at denne parodien nærmest har ødelagt noe av den storslagne romantikken i Casablanca for meg.
Men: Bruken av Aimee Manns «Wise Up» i P.T. Anderssons Magnolia (1999) er nok den sterkeste av alle mine «popmusikk i film»-opplevelser.
Magnolia er en flettverksfilm, med ni forskjellige hovedpersoner. Og det blir først klart ganske så langt ut i filmen om de i det hele tatt har noen relasjon til hverandre, og hva denne relasjonen består av. Vi møter en mislykket politimann, en sex-guru, en tv-produsent, en heroinavhengig, en døende mann og pleieren hans, en mislykket innbruddstyv, en kvinne som vil begå selvmord, og et lite vidunderbarn som deltar i en kunnskapskonkurranse på TV. Det eneste tilsynelatende fellestrekket man kan finne hos dem, er hvordan alles liv tydeligvis holder på å gå til helvete.
På et punkt i filmen topper det seg for alle personene og deres desperasjon samtidig: Den døende forstår at han nå skal dø snart, og tenker på alt han angrer på i livet sitt. «This life, it’s so damn hard», får han stotret fram. Og han erkjenner at hans «valg» har vært å svike sine nærmeste som han også elsker: «Some mistakes you make, ok. Some, not ok. … Don’t let anybody tell you you shouldn’t regret.» Tonene av Aimee Manns «Wise up» starter, og filmens særegne musikkvideosekvens begynner. Det klippes mellom de ulike hovedpersonene, og alle synger med til Aimee Mann på lydsporet. Filmen forener dem slik i felles desperasjon og ensomhet.
Gjennom denne nydelige sangsekvensen binder Anderson hovedpersonene sine sammen for oss, og framhever hvordan hver enkelts personlige fortvilelse er del av noe større, av felles menneskelige livsvilkår. Sorg, avmakt og fortvilelse er ensomme, dypt personlige følelser, men de er del av det som gjør oss menneskelige. Scenen sitter sterkt i meg fortsatt, og jeg må si jeg nærmest synes den er genial.
Jeg løp selvfølgelig ut og kjøpte Aimee Mann cd-en umiddelbart etter filmvisningen, og spilte den om og om igjen. Jeg har ikke sett Magnolia på noen år nå. Og hører sjelden på Aimee Mann og «Wise up». Men jeg vet at bruken av den sangen i den sekvensen gjorde noe med meg. Og det sitter i meg fortsatt.
Tweet
Relatert

Når popmusikk møter film
Blogg: Den riktige låten på lydsporet kan gjøre at både låten og filmen aldri forlater kroppen. Filmseminarets programsjef (og Z-redaktør) Ingrid Rommetveit forteller om hvordan hun kom fram til årets seminartema: popmusikk og film.

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film
Z #2 2025: Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

– tilfeldigheter og skjebne i P.T Andersons Magnolia
Z #4 2005: Paul Thomas Andersons vilje – og evne – til å eksperimentere med filmmediet gjør han til [...]
Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel
Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream
På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap
På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag
Fra arkivet

«Hipp, hipp hurra»: Kunstverk og filmbilde
Z #4 1987: Filosofer, kunsthistorikere og filmvitere har fra hver sin kant slått fast at det eksisterer et [...] | kun utdrag

Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner
Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night
Z #2 2024: Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren? | kun utdrag











