– tilfeldigheter og skjebne i P.T Andersons Magnolia

Paul Thomas Andersons vilje – og evne – til å eksperimentere med filmmediet gjør han til en av vår tids mest spennende og originale regissører, noe vi kan se i filmer som Boogie Nights (1997), Magnolia (1999) og til dels i Punch-drunk Love (2002). Magnolia (1999) er en megaloman film om arvesynd og skyld og ødelagte mennesker. Den tar oss med gjennom et døgn i livene til et kobbel – nærmere bestemt ni – menneskeskjebner i San Fernando Valley i Los Angeles. Et døgn der noen av skjebnene veves inn i hverandres liv. Destruktive kjernefamilier står i sentrum i filmen. Alle har på et eller annet vis også en tilknytning til media, og til tv-showet What Do Kids Know. Og alle synes, akkurat denne dagen, å nærme seg sine livs store kriser, nederlag og undergang.

For et par år siden kjøpte jeg en samle-cd med Kate Bush, og ble forelsket i en linje i hennes antikrigssang ”Army Dreamers”, som for meg var en fin metafor på avmaktsfølelsen jeg kan oppleve overfor krig og tilfeldigheter og meningsløshet i verden: ” Jesus Christ with his Nintendo…” Skuffelsen var ganske stor da jeg fikk se teksten, og oppdaget at det hun sang var noe helt annet: ”Oh Jesus Christ, he wasn’t to know…” Jeg synes fortsatt min linje er mye, mye bedre. Magnolia trygler oss om å tro at de mest absurde hendelser og sammentreff kan skje. Men også om håp om at det være en slags mening med det hele, at alt ikke bare kan være nettopp tilfeldigheter, Gud (eller Jesus) som leker seg med det voldelige dataspillet sitt.

Magnolia er ikke en independentfilm. Den er heller ikke en typisk Hollywoodfilm. Den er derimot en film laget på et forholdsvis stort budsjett i den store underskogen av halvveis ”uavhengige” byråer som nå har blitt en egen industri (Av New Line, som tidligere var uavhengig, men som nå eies av Time Warner ). Anderson startet ut som independentfilmskaper, og fikk hjelp til å utvikle manus til sin første langfilm Hard Eight (1996) ved Robert Redfords Sundance Institute. Han har med sine senere filmer fått lov – hittil i hvert fall – til å fortsette å lage sine særegne filmer, også innenfor  større – ikke spesielt økonomisk uavhengige – rammer.

Anslaget i Magnolia gir oss tre korte og absurde anekdoter om sammentreff, kommentert og fortalt i voice-over av filmens uidentifiserte fortellerstemme. I en sort/hvitt stumfilm får vi en historie (som angivelig skal være hentet fra et avisoppslag i 1911) om apotekeren som bodde i Greenberry Hill i London. Han ble myrdet av tre menn med etternavnene Green, Berry og Hill. Lerretet blir så slukt av flammer, og med feiende kamerabevegelser og sterke farger er vi så over i historien fra Reno, på åtti-tallet, om undervannsdykkeren som havnet oppe i et tre. Han ble sugd opp med vannforsyningene til et brannfly, og døde av hjerteinfarkt et sted mellom der han ble sugd opp og ble sluppet ned i treet.  Flygeren som kjørte flyet skjøt seg selv dagen etter, da han forstod at den døde dykkeren var en mann han selv hadde kranglet med et par dager før… Siste anekdote presenteres som en historie fra en rettsmedisinsk kongress, og vi er tilbake til 1958. En gutt, lei av foreldrenes krangling, bestemmer seg for å ta livet sitt. Han hopper fra taket i høyblokken han bor i. På vei ned blir han drept av et vådeskudd fra en leilighet i en av etasjene han passerer. Skuddet ble avfyrt av moren hans, som truet faren uten å vite at geværet var ladd. Gutten selv hadde ladet våpenet. ”Such strange things happen all the time”, insisterer Magnolias uidentifiserte fortellerstemme. De skjer, og det må være mer enn tilfeldigheter. Det må…

Gjennom disse fortellingene om fantastiske sammentreff, antageligvis vandrehistorier fra ulike tider og steder, inviterer filmen oss inn i et univers hvor slike ting skjer. En verden der det f eks regner frosker fra himmelen. Den forbereder oss også på en jakt etter mening og sammenheng i livets mer eller mindre tilfeldige og uventede hendelser, en jakt som vi skal bli med på videre i filmen.

”And the book says: We may be through with the past, but the past is not through with us”.  Når dette blir ytret av flere personer i filmen, er det ingen tilfeldighet, men en nøkkelsetning for filmens tema. Selv om filmen selv slik, gjennom anslaget, sier at den handler om tilfeldigheter, uforutsette hendelser som griper inn i livene våre og skyver oss av gårde i absurde retninger, så er et av hovedtemaene i filmen også en slags ”arvesynd”. Det er i og for seg tilfeldig hva vi fødes inn i og hva vi slik skal utsettes for, men disse tilfeldighetene er avgjørende for vårt liv.

ONE (IS THE LONELIEST NUMBER IN THE UNIVERSE)

Etter det korte anslaget med de tre anekdotene, introduseres vi for filmens ni hovedpersoner. Earl Partridge, Linda Partridge, Franck Mackey, Jimmy Gator, Claudia Wilson Gator, Stanley Spector, Donnie Smith, Phil Pharma, Jim Kurring. Denne kaotiske presentasjonen (ni hovedpersoner og flere fortellinger som skal tangere hverandre) holdes på lydsporet sammen av sangen ”One (is the loneliest number)” framført av Aimee Mann. Visuelt bindes de sammen gjennom tv-mediet.

Fra et slitent rom uten noen i, der en tv står på, dras vi inn i programmet som blir vist på tven, en informacial/reklame for Franck Mackeys ”Seduce and Destroy”-kurs. (”Learn how to make that lady ”friend” your sex starved servant!”) Når vi igjen går ut av selve tv-reklamen, blir dette innslaget vist i en bar, der Claudia prøver å få kjøpt seg dop. Vi blir med hjem til henne, der hun betaler for dopet med sex.

På tv-en som står på i bakgrunnen hos Claudia vises et innslag om quizshowverten Jimmy Gator, der han hylles for sin innsats som tv-personlighet. Mens tv-stemmen forteller om hvilken ideell familiemann Gator er, klippes det til Gator ”off-screen”, vi ser han ha sex med en som definitivt ikke er kona hans. Så følger vi Gator til et sykehus. På nytt går vi inn i tv-en, nå ser vi årets vidundergutt, Stanley, briljere på tv-showet. Så klippes det til Stanley utenfor skjermen, vi ser han hjemme i det han blir jagd til skolen og mast på av en stressa far. Tilbake i tv-en igjen ser vi et klipp fra et gammelt What Do Kids Know show, der en annen av filmens hovedpersoner, Donnie, briljerer som barn. Vel ute møter vi en voksen Donnie, som får tannregulering, drar rett til jobb og kræsjer bilen sin inn i butikken.

Videre introduseres vi så for sykepleieren Phil, som kommer til sin døende pasient, Earl. Earl mumler til han noe om at man gjør så mye galt, at han vil rette opp i noe. I naborommet ser vi Earls kone Linda snakke hektisk i telefonen, før hun fyker ut av huset. Så er vi over i politimannen Jims leilighet, og hos den siste av hovedpersonene vi skal introduseres for. Jim ser på tv, og hører på den meldingen han har lagt på en sjekketelefon der. Gjennom denne ”egenmeldingen” blir vi kjent med han som en enkel sjel, på jakt etter en person å dele livet sitt med. Vi følger han så på jobb. I voice-over forteller Jim oss at han opplever mye fælt i denne jobben. Men han vil prøve å gjøre noe godt. Og hvis vi prøver dette, og ikke skader andre, så …

PARTLY CLOUDED, 82 % CHANCE OF RAIN…

I neste del av filmen (filmens hoveddeler er elegant inndelt med værvarsler og tekst, denne ”Partly clouded, 82 % chance of rain”) blir vi ført inn i følgende historier: En gammel mann på dødsleiet, Earl (Jason Robards), vil gjenopprette kontakten med sønnen han har sviktet. Hans omsorgsfulle sykepleier, Phil (Philip Seymor Hoffman), prøver å hjelpe han til dette, og setter i gang en jakt på å oppspore den fortapte sønn.

Earls kone Linda (Julianne Moore) kjenner at livet hennes går over styr. Hun giftet seg med den mye eldre Earl bare for pengenes skyld. Nå som han skal dø, skjønner hun at hun elsker han. Og ikke vil ha pengene hans, allikevel. Tynget av skyld, bestemmer hun seg for å ta sitt eget liv.

Franck (Tom Cruise) er kursguru og stjerne og gjør suksess med sitt kursopplegg ”Seduce and Destroy”, et kynisk selvhjelps kurs for usikre menn hvor de skal lære å kalkulere og manipulere kvinner slik at de får dem. Under et filmet intervju konfronterer en kvinnelig journalist han med den fortellingen han har presentert om sin fortid, og avslører at den er fabrikkert. I tillegg får han vite at hans far, som han ikke vil ha kontakt med, skal dø og forsøker å få kontakt med han.

Jimmy Gator (Philip Baker Hall) er en kjent og elsket talkshowvert på quizshowet What Do Kids Know, som han har ledet i 30 år. Han får vite at han har kreft og skal dø. Han oppsøker datteren sin, som ikke vil ha kontakt med han, for å fortelle dette. Jimmy Gator blir raskt dårligere, og under et av showene sine bryter han fullstendig sammen.

Datteren Claudia (Melora Waters) er dopmisbruker og har et liv i fullt kaos. Når faren hennes oppsøker henne og forteller at han er døende, vil hun fortsatt ikke ha noe med han å gjøre. Hun skriker til han, noe som fører til at naboene tilkaller politiet for husbråk. Og politimannen Jim dukker opp. I stedet for å finne dopet hun har i leiligheten, og gjøre noe med dette, blir han interessert i å bli nærmere kjent med Claudia.

Jim (John C. Reilly) er en ikke helt vellykket politimann, men prøver å gjøre så godt han kan. Han er dypt ensom, og ganske desperat etter en å dele livet med, og forsøker nå å møte en kjæreste gjennom et slags sjekkeprogram på tv. Jim er dypt religiøs, og opptatt av å prøve å gjøre noe godt her i verden.

I 1968 var Donnie (William Macy) vidunderbarnet som vant What Do Kids Know, kjent av alle tv-seere i USA. Nå er han en mislykket salgsmann, som fortsatt prøver å leve på sin gamle suksess. Donnie vil så gjerne elske og bli elsket, og tror at bartenderen han er forelsket i vil bli interessert i han hvis han bare får tennene regulert. Når Donnie får sparken av arbeidsgiveren sin, bestemmer han seg for å rane han for å få penger til tannregulering.

Stanley (Jeremy Blackman) er tv-kjendisen og vidunderbarnet i What Do Kids Know i dag. Han drives av en far som bare tenker på pengene gutten kan tjene. Og absolutt ingen legger merke til den lille guttens behov. Under en av de avgjørende rundene av tv-quizshowet, må han tisse før sending. Siden ingen hører på forespørselen hans, ender han opp med å tisse på seg på riksdekkende tv.

Alt er i overflod i denne filmen, og det kan virke som personene og deres skjebner nesten fordobles. Vi møter to døende fedre (Earl og Gator), to ødelagte barn (Franck og Claudia), det finnes to mødre med blomsternavn (Lily og Rose) to vidunderbarn, et ødelagt og et som holder på å gå i stykker, to syndende og angrende ektefeller (Earl og Linda), to menn i desperat jakt etter kjærligheten (Jim og Donnie), to omsorgsfulle og gode hjelpere (Jim og Phil). Men ingen av skjebnene er like.

Magnolia har så mange fortellinger, så mange skift mellom settinger, så voldsom kamerabruk og så mye den skal skildre i løpet av det døgnet den skal skildre, at den – og ikke minst tilskueren – risikerer å gå i ”overload”. Og den er nesten for ”fiks”, det er som om hele filmen skriker ”Se på meg. Se hva jeg kan få til” i tillegg til det store ”Hjelp, jeg har så mye å fortelle og vil ikke velge bort noe! At Anderson også har plantet alle slags små nerdedetaljer og referanser inn i filmen, gjør ikke mottagelsen av den noe enklere. (På internett får man fullt av treff på diskusjoner og sider om filmen. Og mange av dem er bare opptatt av å telle og vise fram alle stedene det f eks er plantet referanser til Exodus 8.2. Se! Værvarselet sier 82 % regn, ny referanse til Exodus! Dem om det.)

Men midt i alle slike oppvisninger har Anderson også laget en film om … de vonde og vanskelige sidene ved å være menneske. Om vår sårbarhet. Det vonde i denne filmen er ikke ondskap utført av noen gale psykopater, men befinner seg i de skadene ”vanlige mennesker” er i stand til å påføre hverandres liv. Om det har sitt opphav i ubetenksomhet, manglende forståelse eller ondskap. Magnolia er en film om de sårene vi bærer med oss, som ikke er umiddelbart synlige – eller forståelige – for andre. Om det man kan utsette sine nærmeste for, nettopp fordi de er ens nærmeste.

Gjennom sammenbindingen av alle historiene til tv-showet inviterer også filmen til refleksjoner rundt en slags menneskeskapt meningsløshet, dyrkingen og sammenblandningen av frittflytende rasjonalitet og kommersialisme. Kan et menneskelivs verdi måles i potensiell underholdningsverdi og suksess på tv? De fleste av personene er også, med unntak av Claudia, ytre sett, ”suksessfulle”.

Magnolia er en film som tar for seg store spørsmål, om skyld, forsoning og tilgivelse. Uten ironi. I en postmoderne tid der vi kan få inntrykk av at egen identitet er noe man kan leke med og utforske, blir en film som dette en slags ”kjerringa mot strømmen”. Å være menneske er – også – å sitte fast i et klister av en fortid som vi må forholde oss til. Og å være menneske er også, blant annet, å forholde seg til vanskelige moralske valg. De fleste av våre valg får konsekvenser. Enkelte av våre valg og handlinger får fatale konsekvenser, både for oss selv og våre nærmeste. Og flere av filmens hovedpersoner er, eller holder på å bli, ødelagt av sin fortid. Av handlinger begått av dem selv. Eller mot dem, av deres nærmeste, som de ikke har tatt et oppgjør med, som de ikke klarer å forholde seg til.

WISE UP

En ren dommedagsstemning preger store deler av Magnolia. Og vi dras inn i den. Gjennom tagning etter tagning, sniker kameraet seg, gang på gang, trofast, sakte nærmere inn på karakterene, kjører mot dem, drar oss mot dem og deres skjebner.

I neste del av filmen høljer regnet ned, og det topper seg for alle personene samtidig. Linda forsøker å ta livet sitt. Claudia sitter og gråter. Jim har mistet pistolen sin og føler seg som en elendig politimann. Han er helt desperat og holder på å gå i oppløsning. Donnie er blitt full og patetisk og dummet seg ut på baren der han er forelsket i jobber.  Franck har blitt avslørt av journalisten, og må nå bestemme seg for om han vil oppsøke den døende faren sin. Stanley har tisset på seg foran tusener av tv-seere, filmens mest hjerteskjærende scene, Gator har falt sammen. Phil kommer på jobb og skjønner at dette er natten hvor Earl kommer til å dø. Earl skjønner også at han kommer til å dø, og forteller Phil om den største feilen i sitt liv. Hvordan han svek konen han elsket og også til slutt forlot henne. Han forlot henne mens hun var døende av kreft, og sønnen deres, som da var 14 år gammel, måtte ta ansvaret for henne. ”This life, it’s so damn hard”, får Earl stotret fram. Og erkjenner at hans ”valg” har innebåret å svike sine nærmeste, som han også elsket: ”Some mistakes you make, ok. Some, not ok. … Don’t let anybody tell you you shouldn’t regret.” Phil gråter, tonene av Aimee Manns ”Wise up” starter, og filmens særegne musikkvideosekvens starter. Alle hovedpersonene synger med til samme sang, og filmen forener dem i all deres desperasjon og ensomhet.

I denne sekvensen blir filmens påtrengende kamerastil ekstra tydelig og markert. Kamera sniker seg konsekvent tettere og tettere inn på de enkelte personene, tvinger seg på dem. Trekker oss mot dem. Sekvensen starter inne hos Earl, etter at Phil har gitt han flytende morfin. Phil gråter, kamera utrolig nært oppe i han, han vet at ved å gi Earl den flytende morfinen, så vil Earl nå bli kvitt smertene, men også skli over i koma og ut av livet. Musikken begynner hos dem, så er vi over i leiligheten til Claudia. Claudia sier ”You’re so stupid” til seg selv og snuser i seg dop. Kamera beveger seg sakte nærmere henne, og hun begynner å synge med til Manns sang: ”It’s not what you thought, when you first began it. You got, what you want, now you can hardly stand it, though, by now you know. It’s not going to stop.” Kamera går videre til leiligheten til Jim. Sniker seg in på soverommet hans, der han sitter andektig på sengekanten, med et krusifiks i bakgrunnen. Han fortsetter sangen: ”It’s not going to stop. It’s not going to stop til you wise up.”

Vi beveger oss hjem til Gator, som sitter ensom i stua med tv-en på. Han fortsetter å synge: “You’re sure there’s a cure, and you have finally found it.” Vi går videre til Donnie, hjemme hos seg selv (på veggen ser vi den store sjekken fra What Do Kids Know i 1968). Han synger: ”You think, one drink, will shrink you till you’re underground and living down. But it’s not going to stop”. Så er vi tilbake hos Phil og Earl. Phil som gråter over Earl synger “it’s not going to stop”, kamera går forbi han, til Earl som liggende sovende/bevisstløs fortsetter ”it’s not going to stop, till you wise up.” Kamera er i neste omgang ute på gaten, nærmer seg en parkert bil. Vi ser at det er Lindas bil, Linda, som ligger bevisstløs etter å ha tatt en overdose, fortsetter sangen: “Prepare a list for what you need before you sign away the deed, cause it’s not going to stop. Kamera går videre til bilen til Franck, som står utenfor farens hus. Han synger “It’s not going to stop, It’s not going to stop til you wise up”. Refrenget gjentas, og intensiteten akselrerer: “No, it’s not going to stop, no, it’s not going to stop”. Så er vi over på Stanley i et nærbilde, som synger: ”So just give up”. Kamera trekker seg vekk fra han, så han blir sittende liten og ensom i rommet.

Så er vi til slutt ute på gaten, sangen slutter. Gjennom denne nydelige sangsekvensen binder Anderson hovedpersonene sine sammen for oss, og framhever hvordan hver enkelts personlige fortvilelse er del av noe større, av felles menneskelige livsvilkår. Sorg og fortvilelse er ensomme, dypt personlige følelser, men de er del av det som gjør oss menneskelige.

Hele rytmen i filmen, klipping og kamerabruket insisterer på å binde personene sammen. Mens værprognosene deler filmens handling opp, og framhever en viss struktur og framdrift i filmen, så bidrar de tre sangene av Aimee Mann som brukes i filmen, alle til å knytte personenes skjebner – og fortellingene om disse – enda tettere sammen. De bidrar også til å gjøre filmens kaotiske fortellerstruktur helhetlig, fra ”One is the loneliest number” i presentasjonen av karakterene, til ”Wise up”- sekvensen med felles fortvilelse og fram til avslutningen, med et visst felles håp: ”Save me”.

SAVE ME…

Filmen inviterer til refleksjon over mulige årsakssammenhenger i et kaotisk mangfold av menneskeskjebner. Slik handler den også om ting som ikke er tilfeldig. Nye generasjoners vanskjebner kan spores tilbake til fedrenes synder. Og så videre bakover… Talkshowverten Jimmy Gator har ødelagt datteren sin ved incest. Tv produsenten Earl Partridge har skadeskutt sønnen sin. Donnie er ødelagt av både media og av foreldre som bare tenkte profitt, det samme holder på å skje med Stanley. (Det er for øvrig en overflod av dominerende fedre i denne filmen, og et sterkt fravær av mødre.) Franck prøver – med sitt ”Seduce and Destroy” – å ha full kontroll, Claudia er – med sitt dopmisbruk – helt ute av kontroll. Franck må konfronteres med en fortid han har prøvd å fortrenge, Claudia trenger anerkjennelse av en fortid som andre vil benekte. Earl, og Linda, vil erkjenne sine ”synder”, Gator benekter dem. Ingen av personene i Magnolia har noen postmoderne frihet, der de kan ”leke” med identitet. De sitter i klisteret av egne og andres tidligere handlinger og konsekvensene av disse, og må handle ut fra dette.

Regnet slutter. Og i neste sekvens begynner folk å gjøre noe med livene sine. Franck går for å treffe faren, Claudia og Jim har sin første ”date”. Ikke alle handlinger er like vellykkede: Donnie f eks bestemmer seg for å rane tidligere arbeidsgiver, og roter tilværelsen sin til ennå et hakk. Linda har allerede gjort sitt, men blir i denne sekvensen reddet av et annet menneske, en liten gutt vi så vidt har møtt før i filmen (Hans, og faren hans, historie skulle i utgangspunktet også ha vært med i filmen, men ble kuttet etter innspilling. Noe som for øvrig bidrar til at filmen har noen små, kryptiske sekvenser, ”rester” og spor av denne historien.)

”Strange things happen all the time”, sier fortelleren. Og midt i alt det allmennmenneskelig vonde karakterene går gjennom, i sine personlige dommedager, hvorfor ikke like godt la det regne frosker fra himmelen?

Mot slutten av filmen kommer også fortellerstemmen inn igjen, drar trådene tilbake til tilfeldighetene og anekdotene på starten: “There are stories of coincidence and chance, of intersections and strange things told, and which is which and nobody knows; and we generally say, «Well, if that was in a movie, I wouldn’t believe it. (Someone meets someone elses and so it goes.) It is the humble opinion of this narrator that this must be more than chance…»

Gud leker med dataspillet sitt, noen ting skjer bare, andre skjer pga menneskelig ondskap og uforstand. Og mye skjer bare fordi vi er mennesker som – om vi vil eller ei – påvirker hverandres liv, uten å ha den store oversikten eller fasiten over hvilke konsekvenser våre handlinger vil få – verken for oss selv eller andre. På mange måter kan filmen oppleves som nesten forsonende med sitt fokus på tilfeldigheter og skjebnesvangre sammenfall. Det er så mye som skjer som vi er gjenstand for som er utenfor vår kontroll. Vi kan gi opp å prøve å forsikre oss, livet og verden er for lunefull. Og så får vi ta det derfra.

I siste del av filmen, opplever vi heldigvis at personene og livet kan gå videre, etter livskriser og at de alle har opplevd at det kan regne frosker fra himmelen. Karakteren til Cruise har fått tatt et oppgjør, og også på et vis forsont seg, med faren på dødssengen. Han går for å møte stemoren sin på sykehuset, og skaper nye familiebånd. Lille Stanley Spector finner mot til å si i fra til den dominerende og kyniske faren, at han ikke lenger vil bli behandlet slik. Han vekker sin sovende far, og sier med spe, forsiktig stemme: ”You gotta be more nice to me dad”.

Og de fleste menneskene i denne filmen opplever faktisk en slags tilgivelse og syndsforlatelse, eller nye muligheter, på et eller annet vis. Den eneste som ikke opplever det er Claudias far, som har utsatt henne for incest. ”You deserve to die alone for what you’ve done”, sier kona, når hun får vite hva han har utsatt datteren for. Noe han faktisk også gjør.

”- … we should try to do good. Do good. And if we can do that, and not hurt anyone else, well… then …” Den ikke helt vellykkede politimannen Jim er på jobb. I starten av Magnolia får vi levereglen og moralen fra Kardemomme by servert på ny, men i en verden som ikke er preget av like mye idyll og småproblemer. I resten av filmen ser vi hvor vanskelig dette faktisk er i praksis.

Magnolia er en film om å ta ansvar, både for egne liv og de handlingene man har begått mot andre. Midt oppe i alle de absurde tilfeldighetene vi utsettes for. Og hvis vi bare prøver å gjøre noe godt, og ikke skade andre, vel… da…



Relatert

Popmusikk og film: «Wise up» i Magnolia

Blogg: Inspirert av Zs kommende nummer om popmusikk og film (som kommer i månedsskiftet februar/mars), deler ukas blogger sin opplevelse av Aimee Manns sang «Wise Up» i P.T. Anderssons film Magnolia.

Privat: Et bilde på sin tid: Filmklassikeren Easy Rider

Z #2 1996: ‘Easy Rider’ er den mest berømte filmen som vokste fram av [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Et sveitsisk ødipus-drama: «Høye flammer» – en kjærlighetshistorie

Z #2 1989: Den sveitsiske filmen Høye flammer har gått nokså ubemerket hen på norske kinoer. Slik [...] | kun utdrag

Werner Herzogs grønne maur

Z #3 1984: Det er trist å konstatere at Werner Herzog har begått en film han heller burde ha latt være å [...] | kun utdrag

Dødelig dans

Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag