Men musikkvideoen var ikke død

Årets norske musikkvideoprogram vitner om en revitalisering av en sjanger og en kunstform som fortjener så mye bedre enn å bli redusert til ren artistpromotering.

De siste årene har Kortfilmfestivalen hatt et eget NK-program for norske musikkvideoer og på den måten gitt musikkvideoene den arenaen de fortjener. Blåst opp på stort lerret, med volumknappen nærmere 11, fritt fra forstyrrende MTV-grafikk, reklamebannere og distraksjonen vi selv og multitaskingen vår utgjør. I kinosalen rettes all fokus mot den audiovisuelle symbiosen (eller den bør i det minste gjøre det). Her er det regissøren og hans eller hennes produkt som presenteres, ikke artisten eller bandet. Det er ingen kleine kategorier som musikken blir klemt inn i. Her skilles det ikke mellom kvinnelig soloartist eller mannlig visesanger, rock eller rap.

I år har festivalen i tillegg skilt musikkvideoene ut fra hovedkonkurranseprogrammet i Norsk kort. De har fått sitt eget program, på samme vis som Norsk dokumentar, med sin egen jury og en egen pris. Som ved de fleste av Norsk Kort-programseriene, er det allikevel vanskelig å spore en umiddelbar rød tråd i de to norske musikkvideoprogrammene. Og det er vel heller ikke meningen. De fleste bidragene virker ubeslektet, men de balanserer hverandre i større eller mindre grad.

Originalitet, sjarm og håndverk

Årets to programmer á 10 videoer ble plukket ut av en på alle måter habil forhåndsjury: Kaveh Tehrani, Birgitte Mandelid og Emil Trier. Juryen skriver i sin introduksjon at de har lagt visse kriterier til grunn; de ønsket å fremme originalitet, sjarm og håndverk. Spriket i bidrag har blitt ganske stort og favner mange ulike sjangre, noe som også er med på å understreke i hvor stor grad musikkvideoen har utviklet seg – en bredde juryen, og mange med dem, mener er en styrke.

Man snakker gjerne om musikkvideoen som en egen sjanger, og det er en sannhet med modifikasjoner. Musikkvideoen har utviklet seg såpass mye siden starten at man kanskje heller kan snakke om en overordnet sjanger – basert på utgangspunkt, formål og målgruppe – med mange av de samme undersjangrene og tropene som man finner i spillefilmuniverset. På samme måte kan man kanskje snakke om dokumentarer som en overordnet sjanger med flere undersjangre. Likevel ligger musikkvideoen nærmere fiksjonsfilmene enn dokumentarene i sin tilnærming til formspråk og utnyttelse av narrativ struktur.

Hvordan bildet og musikken virker sammen, ikke nødvendigvis hvem som spiller, har vært det viktigste for juryen.

Og her er vi inne på noe jeg synes Kortfilmfestivalen gjør særlig bra. Nettopp ved å la regissøren av musikkvideoene få den sentrale plassen framfor artisten, som jo er det mest vanlige, så tydeliggjør festivalen både hvordan musikkvideoen kan være en utdyping av det allerede etablerte musikalske uttrykket – men også hvordan en vellykket filmatisering kan stå vel så godt på egne ben. Og er det et fellestrekk som skal trekkes fram ved årets bidrag, så er det nettopp at de kan oppfattes som selvstendige verk.

Årets prisvinner

André Chocron stakk igjen av med prisen for beste musikkvideo – like velfortjent som i fjor. Hans verk – for her kan vi i aller høyeste grad snakke om et verk som står meget støtt på egne ben – My Recurring Dream for Cold Mailman ligger skyhøyt over det meste annet.

Videoen er bygget opp av ni tablåer og drømmelandskap som er sydd sammen på enestående vakkert vis. Det er både teknisk imponerende og kunstnerisk ambisiøst. En ambisiøsitet som flere burde la seg inspirere av, i stedet for å produsere rene artistpromoteringer.

Også i fjor vant Chocron prisen med en Cold Mailman-produksjon – Time is of the Essence med sitt perfekt timede lysspill i Groruddalen. Chocron står også bak den stilrene og fengende Risky Business-pastisjen I Spy for Mikhael Paskalev. Og i samtalen på Hestetorget etter visningen kom det fram at Chocron allerede er i gang med neste prosjekt. All grunn til å glede seg!

Årets høydepunkter

Snev av kunst og abstrahering er ikke ukjente grep i musikkvideouniverset. Siri Helene Müller gjør god bruk av Garip Ays projiserte ebru-kunst i videoen til Eva & The Heartmakers Traces of You. For meg fungerer Karl Erik Brøndbo og Solfrid Kjetsås Norsk Dans for Sprutbass hakket bedre med sin Majka – jenta frå verdsrommet-estetikk og svært godt utnyttede bilder i lag på lag – nærmest taktilt og med et strengt komponert spektrum av farger, fokus, teksturer og lysnyanser.

Kavar Singh er en gjenganger som i år var representert med to bidrag for Karpe Diem, for to låter som befinner seg i hver sin ende av Oslo-gruppas narrative univers. Videoen til den breiale Toyota’n til Magdi er iscenesatt som en begravelse for nevnte bil, komplett med nattscener i tungt lyssatt regn på en gjenvinningsstasjon. Overdrevent, men samtidig ganske mektig. En video som vet å utnytte både sitt format og lekenheten til Karpe Diem.

Der Toyota’n til Magdi vipper over i det parodiske, er det en langt mer sober stemning over Påfugl. Selve låta ble skrevet etter 22. juli-angrepet, og første gang framført på minnekonserten på Rådhusplassen i 2012. Med et så dystert bakteppe klarer Singh allikevel å presentere en video som oppleves som oppløftende, en hyllest til det å være annerledes – å være en påfugl blant grå kråker. Med disse to videoene viser Singh en imponerende bredde og forståelse for sitt utgangspunkt.

Videoen til Feel Allright av Death By Unga Bunga klokker inn på et drøyt minutt, men på den tiden rekker regissør Kenneth Karlstad å levere en moralsk løssluppen sjarmbombe om to purunge banditter med klare referanser til Bonnie and Clyde og Natural Born Killers.

Fredrik S. Hana har tidligere vært representert med sine kortfilmer. Hans Månelyst for Kvelertak er en leken oppvisning i skrekk og gru, hvor omtrent samtlige av sjangerens troper er representert. Et valg som kler både låta og Kvelertak godt, men det blir kanskje litt i overkant mange ideer som slår hverandre i hjel.

I den andre enden av sjangerskalaen finner vi Therese Øklands My Man for Hilde Marie Kjersem. Et varmt, nærmest dokumentaristisk blikk på en gruppe unge turnutøvere, som bringer tankene hen til forhåndsjurymedlem Emil Triers trilogisamarbeid med Torgny Amdam.

Fjorårets Gullstol-vinner Vibeke Heide har gjort flere videoer for Harrys Gym, og i La-la-la-la lovesong for Hanne Kolstø viser Heide igjen at hun har en følsomhet som kommer artisten til gode. Et relasjonsdrama og et kammerspill med trøkk.

Kristoffer Borglis mockumentary Inspector Norse for Todd Terje er en nedklippet versjon av hans egen kortfilm Whateverest – et fabelaktig portrett med både lyse og mørke undertoner.

Visjon møter komposisjon

Et lite sidespor: I mine dvd-hyller er det to titler som skiller seg særlig ut, når man først gjennomskuer organiseringsprinsippene: The Work of Director Spike Jonze og The Work of Director Michel Gondry. Dette dreier seg ikke om snuskete piratkopier av spillefilmene deres, men snarere en variert godtepose av kortfilmer, reklamefilmer, dokumentarer – og ikke minst musikkvideoer.

Spike Jonze, Michel Gondry, David Fincher og Mike Mills er noen av de regissørene som har vært toneangivende også i sine musikkvideoproduksjoner, og som på mange måter utgjorde kjernen av hva som kan sies å være musikkvideoens andre gullalder på 1990- og 2000-tallet.

For meg er disse tidligere verkene vel så interessante som deres senere og mer kjente produksjoner. Det er i de tidligere, mer eksperimentelle arbeidene man kan ane konturene av hva som senere skulle bli regissørenes signaturstil.

Jeg sier ikke at Michel Gondry ikke hadde kunnet lage Eternal Sunshine of the Spotless Mind uten først å ha vært innom musikkvideosjangeren. Men det er neppe en drøy påstand å hevde at Gondry, Jonze, Fincher, og flere med dem, har nytt godt av en så variert bakgrunn hvor de har hatt mulighet til å eksperimentere og utvikle sitt eget formspråk.

Revitalisering av en sjanger

Mitt lille sidespor om musikkvideoens gullalder er ikke helt ubegrunnet. De senere årenes tendens til revitalisering også blant norske musikkvideoregissører lover godt for musikkvideoens anerkjennelse som kunstform, og også for utviklingen av norske regissører. Og Kortfilmfestivalen skal ha ros for at de lar junidagene i Grimstad være en arena for talentutvikling innen både kortfilm og musikkfilm.

For meg er de mest vellykkede og minneverdige musikkvideoene de som kan stå på egne ben. Det dreier seg om evnen til å fortelle en historie. Hvor bildene utfyller og bygger videre på musikken. Hvor bandet noen ganger nesten kommer litt i bakgrunnen, hvor form og innhold forenes i noen få, gylne minutter.

Det er ikke alltid like lett å spinne videre på et allerede etablert kunstnerisk uttrykk, som en låt jo er. Balansegangen mellom artistens budskap og regissørens tolkning kan være en utfordring, men det er i dette spennet mulighetene ligger.

De musikkvideoene som berører meg mest er de som klarer å skape en ekstra dimensjon uten at artistens opprinnelige åndsverk blir altfor fremmedgjort. Dette krysspunktet mellom det etablerte og det nyskapende er ikke alltid like lett å treffe. Men de som først treffer gjør det til gjengjeld gjerne svært godt.

Fotnote: Vi minner om at Z har gitt ut eget musikkvideonummer, nr 1/2012, som kan bestilles via znett.com.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon