Å se verden i miniatyr

Du vet hva jeg snakker om, og har sett den brukt i mange sammenhenger: lilleputt-effekten som gjør verden om til en miniatyrmodell på skjerm eller lerret. Den skaper dynamikk til tittelsekvenser og mellomstikk, men også til beskrivende sekvenser i film – i tillegg til å være et populært filter når folk skal pimpe feriebilder tatt med mobilkameraene sine.  Denne bloggposten presenterer en liten studie av den såkalte tilt shift-effekten, der både dens tekniske aspekter så vel som dens fascinasjonskraft forklares.

Var du en av dem som satt klistret da BBCs Sherlock ble sendt på norsk TV vinteren 2012, fikk du tilt shift-effekten servert både i tittelsekvensen og i mellomstikkene. Der ble den brukt i oversiktsbilder av et yrende London, både av Leicester Square på kveldstid og av byen i profil sett fra elva, med Millenniumshjulet som et markant landemerke.

Effekten stammer opprinnelig fra kunstfotografiet, men finnes nå tilgjengelig både som applikasjon til smarttelefoner og som filmatisk effekt, da svært ofte kombinert med timelaps-teknikken. I tillegg til å bli brukt i tittelsekvenser slik som i Sherlock, er effekten dessuten å se i enkeltscener i filmer som Gullivers reiser (Rob Letterman, 2010), The Social Network (David Fincher, 2010) og Extremely Loud and Incredible Close (Stephen Daldry, 2011). Den fungerer dessuten også som et bærende stilistisk grep i  mer eksperimentelle kortfilmer – noe jeg straks kommer tilbake til. I de aller fleste tilfeller kobles effekten til store oversiktsbilder av landskap eller byrom med menneskemylder, sett ovenfra, og den får motivet til å framstå som om det var en miniatyrmodell og ikke et faktisk miljø.

Hva er tilt shift-effekten, rent teknisk?
Tilt shift
effekten er en teknikk som i utgangspunktet har blitt utviklet for fotografier, og som har gjort fotografer som italienske Olivo Barbieri kjente for sine by- og landskapsbilder. Motivene er av steder eller objekter som i seg selv har en naturlig størrelse, men som gjennom teknikken manipuleres slik at de framstår som optiske illusjoner av fotografier tatt av miniatyrer, slik som Barbieris fotografier fra New York-serien site specific_NEW YORK CITY 07.

Effekten kan enten oppnås mekanisk gjennom en nokså innviklet prosess som også har gitt den sitt navn – ved å ta fotografier med storformatkamera der linsen blir stilt i vinkel i forhold til motivet, slik at man unngår konvergerende linjer (shift) og bildeplanet blir justert for å kontrollere dybdeskarpheten uavhengig av linsens brennvidde (tilt).  En langt enklere måte å gjøre det samme på, digitalt, er ved å bruke et Photoshop-filter eller en mobilapplikasjon slik som TiltShiftGen eller TiltShift. Resultatet er i alle tilfeller at man skaper inntrykk av den samme manglende dybdeskarpheten som tradisjonelt oppstår når man ved hjelp av makrolinser tar bilder av små objekter, tett på. I tillegg til å manipulere fokuset, forsterkes tilt shift-effekten ved å øke metning og kontrast i fargene, for å simulere det fargesterke uttrykket som man ofte finner i miniatyrmodeller, slik som for eksempel i modelljernbanelandskap. De fleste skapte eller simulerte tilt shift-fotografiene blir tatt fra en høy vinkel for å ytterligere forsterke effekten av å se ned på en miniatyr. Teknikken er særlig effektiv når motivet inkluderer bygninger, biler, tog og folk.

Det er enkelt å se den samlede effekten av de tekniske aspektene i tittelsekvensen til BBCs Sherlock. Allerede før vi blir presentert for navnet på serien, ser vi oversiktsbilde fra et Leicester Square på kveldstid, der gatebildet domineres av lysreaklamen og av den travle trafikken. De røde London-bussene framstår som små lekebiler, og trafikken minner om livet i en maurtue i sitt oppjagede tempo, forsterket av timelapse-effekten.

Den samme følelsen av å se ned på livet i en maurtue blir forsterket i et klipp noe senere i tittelsekvensen, der menneskene i gatene står sentralt.

Her blir også tilt shift-effektens begrensede dybdeskarphet til en markant del av bildets visuelle uttrykk, og kameraets plassering i forhold til gateplanet markerer en klar observerende posisjon. Betrakteren befinner seg på avstand fra scenen, med blikket rettet fokusert på en utvalgt detalj av byens liv.

Effekten forklart persepsjonspsykologisk
Ser man bruken av effekten i tittelsekvensen i sammenheng med seriens tema – den geniale mysterieløseren Sherlocks spektakulære deduktive evner og undersøkelsesmetoder – får stilen en klar meningsbærende funksjon. Den generelle illusjonen effekten genererer, det at man opplever motivet som en miniatyr, kan imidlertid forklares i lys av et mer allment persepsjonspsykologisk prinsipp: vår evne til å bedømme avstander mellom oss selv og objekter vi retter blikket mot.

En sentral funksjon ved synet er å oppfatte utforming og størrelse på objekter i synsfeltet vårt, og dette avhenger av en forståelse av det som blir kalt for den egosentriske distansen – det vil si distansen mellom objektet og den som ser. Det finnes en rekke visuell cues som tas i bruk for å forstå forhold i dybde mellom objekter, og som dermed også bidrar til at vi danner oss et inntrykk av distansen. Såkalte retinale signaler til hjelp for å bedømme avstander, signaler som øyet i seg selv produserer, finnes det ifølge persepsjonssykologene langt færre av. Ett slikt signal er imidlertid et mønster knyttet til tilsløring, eller blur, i synsfeltet, basert på at øyets linse fungerer på samme måte som en kameralinse – og at det å fokusere på objekter tettere på øyet skaper en lavere dybdeskarphet enn objekter lengre unna.

Når vi orienterer oss med sanseapparatet vårt i verden, kompenserer vi perseptuelt for denne tilsløringen. Det er vurderingen av avstand som står i hodet på oss, ikke det rent visuelle inntrykket som det vi ser skaper. Men, når dette inntrykket etterlignes med en bildeteknologi, ser vi ikke lenger etter for å orientere oss, men objektet, som bilde. Vi blir betraktere av et mediert bilde, der bildeteknologien har skapt endringer i den perseptuelle situasjonen. Størrelsesforholdet oppleves som annerledes, skalaen har blitt endret.

Hvorfor fascinerer dette oss?
En endring i den skalaen som vi opplever objektenes størrelse i forhold til, kombinert med en endring i hastigheten knyttet til objektenes bevegelser, gjør den optiske illusjonen komplett. Se for eksempel denne lille dokumentaren, eller bysymfonien i miniatyr om du vil, av amerikanske Sam O’Hare. The Sandpit (2010).

The Sandpit from Sam O’Hare on Vimeo.

Filmen er basert på 35.000 stillsfotografier O’Hare gjorde med et speilreflekskamera og en mekanisk fundert tilt shift-teknikk, redigert sammen etter inspirasjon av Godfrey Reggios film Koyaanisquatsi (1982) og lydlagt med musikk av Rosi Golan og Alex Wong. Mange filmklubb- og dokumentarfilmentusiaster har fått oppleve Reggios sjelsettende filmer om det moderne livets ubalanse, og husker hvordan disse filmene gjorde inntrykk fordi de både satt verden og betrakteren i perspektiv. I O’Hares The Sandpit opplever vi i tillegg at forholdet mellom oss og verden tilsynelatende er fullstendig ute av proporsjoner, fordi en verden i miniatyr har som konsekvens at vi opplever oss selv som så gigantiske. Akkurat slik Gulliver må ha følt det i møte med lilleputtene… Det kjennes litt skummelt, og samtidig veldig fascinerende.

Den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhan sa en gang at medieteknologiene vi tar i bruk alltid vil skape forskyvninger i størrelsesforhold og i fart. Dette medfører at mennesket vil oppleve verden annerledes, og at vi opplever oss selv som annerledes i forhold til verden. Overfor modelljernbanens landskap og skinneganger opplever selv små barn seg som kjemper, men i slike tilfeller underbygger jo selve størrelsesforholdet mellom togbanen og barnet nettopp denne følelsen. Det som er annerledes med tilt shift-effekten er at det er gjennom medieteknologiens representasjon at størrelsesforholdet blir skjøvet på, etter prinsipper som gjør at persepsjonsapparatet vårt blir lurt til å tro at verden har krympet, eller at vi har vokst ut av proporsjoner.

Lenge var det slik at menneskehetens storhet ble uttrykt gjennom evnen til å bygge stort eller høyt: pyramidene i Egypt, Eiffeltårnet i Paris, Twin Towers i New York. I følge Marc Valli, redaktør av boken Microworlds, skaper møter med slike byggverk en motsetningsfull følelse – man føler seg som menneske både som en gud og som en maur. Denne følelsen av å være ute av proporsjon finner vi også igjen i mye av den moderne kunsten gjennom 1900-tallet, der kunstnere gjerne tematiserer størrelse. Også det pitte lille, som i miniatyrene vi ser presentert samlet i Valli og Dessanays bok.

Miniatyrer har en rekke anvendelsesområder i et bredt spekter fra arkitekturens modeller, modelljernbanens landskap og miljø, rettsmedisinerens scenarier (se f. eks. Frances Glessner Lees pionerarbeider på 1930-tallet) til barndommens småbiler eller dukkehus og fankulturens fetisjering av actionfigurer. Tilt shift-effekten har medialisert denne fascinasjonen for miniatyren, og gjort den til et skue, til et bilde.

Et siste eksempel, som også viser hvordan den stilistiske effekten kan benyttes til å revitalisere filmklassikere og gi dem et nytt visuelt uttrykk og fascinasjonskraft, er Jeff Desoms eksperiment Rear Window Timelapse

Rear Window Timelapse from Jeff Desom on Vimeo.

Referanser:

Valli, Marc & Dessanay, Margherita: Microworlds, London, Lawrence King Publishing 2011.
Vishwanath, Dhanraj & Blaser, Erik: “Retinal blur and the perception of egocentric distance”, Journal of Vision (2010) 10(10):26, 1–16
Frances Glessner Lee, biografisk oppslag, Visible proofs, http://www.nlm.nih.gov/visibleproofs/galleries/biographies/lee_image_10.html / http://www.nlm.nih.gov/visibleproofs/galleries/biographies/lee.html
«The Sandpit» – A short film by Aero Director, Sam O’Hare!
http://aerofilm.blogspot.no/2010/02/sandpit-short-film-by-aero-director-sam.html



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Internasjonale kortfilmfavoritter

Z #3 2017: Jubileumsåret 2017 bød på et spesielt sterkt internasjonalt program på Kortfilmfestivalen. Vi løfter frem et knippe filmer som gjorde særlig inntrykk. | kun utdrag

Filmen og kunsten

Z #1 1997: For Walter Benjamin representerte filmen en trussel mot det tradisjonelle kunstbegrepet. Den hadde [...] | kun utdrag

Det du føler, vet du! – Intervju med Kay Pollak

Z #4 1988: Kay Pollak intervjuet av Sissel Sundby og Helle Bjerkan | kun utdrag