Ny liberal kulturpolitikk: Får vi film for filmens skyld?

Endelig er det kommet et utkast til en kulturpolitikk for høyresiden i Norge, eller, vent litt, ikke høyresiden, men delen av den som kaller seg liberal. Jeg vil anta den ikke strekker seg så veldig langt utover partiet Høyres kulturelite

I kortversjon ser den nye kulturpolitikken ut til å gå ut på følgende: Folk flest (de andre?) kan og bør klare seg med kulturtilbud som er kommersielt bærekraftige. Store offentlige kulturinstitusjoner legges ned eller bygges om til prosjektbasert drift. Brede kultursatsinger, som den kulturelle skolesekken, skrotes. Statlige kulturpenger brukes kun til å støtte kulturuttrykk av så høy kvalitet at de er uinteressante for andre enn kultureliten (Kultureliten, c’est moi?). Ja, og til å støtte og utdanne de absolutt mest talentfulle kunstutøverne.

På kulturområdet i Norge har vi savnet klart uttalte politiske målsetninger fra høyresiden. Fra partiet Høyre har man tradisjonelt forventet, og fått, en kulturpolitikk innrettet mot bevaring av gammel kultur og støtte til «finkulturen» samt økt satsing på privat kultursponsing. For øvrig har Høyre ofte ønsket å gi støtte til kulturtiltak Arbeiderpartiet ikke har ønsket å prioritere, og omvendt. Fremskrittspartiet har på sin side alltid vært prinsipielt skeptiske til enhver bruk av offentlige midler til kulturformål, selv om praksis i kommuner der de har innflytelse ofte har tydet på det motsatte.

Nå har vi fått et manifest som åpner for debatt. Og jeg elsker utgangspunktet: Kultur for kulturens egen skyld! For venstresidens kulturpolitikk synes å ha blitt stadig mer instrumentell: 70-tallets sosialdemokratiske kulturpolitikk skulle gjøre flest mulig av oss til gagns mennesker. På totusentallet erklærte kulturminister Trond Giske at kulturen også skulle erstatte utdaterte næringer i bygd og by. Og slik er det blitt.

I filmbransjen startet det nye årtusenet med nedleggingen av Norsk film AS. – Hvem savner vel det statlige filmselskapet i dag, spør kulturredaktør Åmås i Aftenposten. Ja, savner og savner. Norsk film AS var i mange år grunnfjellet i norsk filmproduksjon og gav filmskapere kontinuerlig arbeid, det skapte mange dyktige fagfolk. Nå har arbeid innenfor reklame og fjernsynsproduksjon gitt fagfolk noen av de samme mulighetene til å utvikle seg, selv om de ikke får jobbe kontinuerlig med kinofilm. Alt har vel sin tid.

Og filmbransjen holdes i den nye liberale filmpolitikken frem som et forbilde for andre kunstarter. Film har siden nedleggelsen av Norsk film AS vært totalt prosjektbasert. Det er tanken at også for eksempel de offentlige teatrene skal få en tilsvarende prosjektbasert struktur.

Men, hva er egentlig erfaringene med den prosjektbaserte offentlige filmpolitikken? Har den gitt oss satsing på den kunstnerisk ambisiøse filmen, slik den nye liberale kulturpolitikken håper vil skje på teatret når det blir prosjektbasert? Tja? Norsk film trekker flere publikummere enn før (næringskriteriet) og det lages flere kritikerroste filmer enn før (finkulturkriteriet). En vellykket politikk eller bare et resultat av at det bevilges flere penger til filmproduksjon enn tidligere? Jeg tror på det siste.

I det store og hele blir prosjektene i dag vurdert ut fra markedskriterier. Selv om det altså lages en del seriøse filmer av høy kvalitet, er den ambisiøse kunstfilmen nesten fraværende. Jeg tror det er lite som tyder på at det er strukturelle forhold som har gitt dette resultatet. Derimot er det retningslinjene som statens konsulenter må forholde seg til som styrer hvilken type film som blir laget.

For filmområdet vil den nye liberale kulturpolitikken, så vidt jeg forstår, bety at alle de offentlige pengene går til de virkelige ambisiøse kunstfilmprosjektene, mens de kommersielle underholdningsfilmene må finansieres av private investeringer og egenfinansiering. Farvel Hodejegerne og Kon Tiki, velkommen Hollywood? Eller vil Trond Giske og hans etterfølgere ta den kommersielle norske filmindustrien inn i den bedriftsøkonomiske varmen?

Slutt på offentlig tilskudd til trivialfilm som «Hodejegerne?

Jeg tror kanskje jeg vil følge den liberale kulturpolitikken så langt som til overskriften: Kultur for kulturens skyld, eller i hvert fall kunst for kunstens skyld. Kultur kan jo være så mangt. Det må bli slutt på den instrumentelle tenkningen rundt kunst. Vi skal ikke ha kunst fordi det er en næring og fordi noen tjener penger på sin kunst (noe jeg finner helt ok). Vi skal ikke ha kunst fordi det kan ha en terapeutisk virkning på folk eller fordi det tjener en eller annen politisk retning. Jeg tror ikke kunsten skal være instrumentell på et plan som tjener ideologier eller økonomiske interesser. Både private og offentlige sponsorer bør støtte kunsten uten vilkår slik at den blir et korrektiv og et alternativ til våre tilvante synspunkter. Bare da kan den fritt stille spørsmålstegn ved alle sider av den menneskelige tilværelsen. For eksempel til alle former for fundamentalisme enten den er av religiøs, politisk eller bedriftsøkonomisk art. Eller, nei vent, kanskje kunsten heller skal stille spørsmålstegn ved noe helt annet? Noe jeg ennå ikke har tenkt på. Det ville vært interessant.

Vil en ny filmpolitikk skaffe oss en norsk Bergman (på bildet må han ta til takke med et 8mm kamera)

Så langt har jeg bare kunnet lese høyreliberalernes nye kulturpolitiske manifest gjennom et par aviskronikker. Her fremstår det mest som et tilsynelatende alternativ til den nåværende regjeringens politikk. Smått provokatoriske utsagn om at virkelig kunst bare er for eliten og at folk flest kan leve lykkelig med kommersielt tilgjengelig kultur, er neppe annet enn ideologisk pynt. I praksis er jeg redd den bare kan brukes til å forsvare en generell nedbygging av offentlige kulturbudsjetter.

Men, som den franske filosofen Derrida understreket: All politikk hviler og må hvile på det ubestemmelige, enhver politisk beslutning må bunne i uvisshet – ellers ville det ikke finnes noe slikt som politikk. Selv tror jeg utsagnet i spesielt stor grad må gjelde kulturpolitikken. Tror altså.