Tegnefilmcompagniet

Norske animatører har bestandig vært kjent for å være einstøinger som sitter på hver sin fjellknaus med hjemmelaget kamera og animasjonsstand satt sammen av sykkelkjettinger og kjøkkenutstyr. Med unntak av Caprino Filmcenter har det aldri eksistert noe animasjonsstudio i Norge der flere har laget animasjonsfilm sammen; de få første forsøkene man har sett har forsvunnet raskt etter en film eller to. Denne situasjonen har endret seg med etableringen av Tegnefilmcompagniet i Asker. Her finner vi, etter deres eget utsagn, en animatør uten hjerne, en med kraniebrudd, en bergenser og et par trygdede. Disse kunne presentere tre ilmer i år, Skarvene, Flyndra og En byråmanns død.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1993 Bestill nummeret



Relatert

Rosa pølser og fiskeballer

Z #3 1995: Pjotr Sapegin intervjuet av Jo Hjertaker Jürgens | kun utdrag

Trygve Rasmussen – møte med en veteran

Z #4 1994: En av veteranene i norsk reklame- og animasjonsfilm er Trygve Rasmussen. Han har nesten like lang [...] | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kajillionaire – å fordrive ensomhet gjennom film

Livet til Old Dolio tar en brå vending idet hennes foreldre inviterer en fremmed kvinne inn i familiens svindlervirksomhet. | kun utdrag

«Det som ikke finnes på film, finnes ikke» – en samtale om skeiv sex på film

I dag drysser prisene over kritikerroste skeive filmer, og sex er skildret oftere og mer eksplisitt enn noen gang før. Kanskje var det derfor gjestene umiddelbart sa ja, til å prate om skeiv sex på film?  

Begjærets asymmetri

Sex og skeivhet i Fremmed ved sjøen. | kun utdrag


Fra arkivet

Kortfilmeren som fylte filmteateret

Z #2 1989: Emil Stang Lund intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Dogmepublikum takin’ ovah!

Z #4 1999: Hvorfor skal bare regissører få dogme? | kun utdrag

Limbo

Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.