Tegnefilmcompagniet

Norske animatører har bestandig vært kjent for å være einstøinger som sitter på hver sin fjellknaus med hjemmelaget kamera og animasjonsstand satt sammen av sykkelkjettinger og kjøkkenutstyr. Med unntak av Caprino Filmcenter har det aldri eksistert noe animasjonsstudio i Norge der flere har laget animasjonsfilm sammen; de få første forsøkene man har sett har forsvunnet raskt etter en film eller to. Denne situasjonen har endret seg med etableringen av Tegnefilmcompagniet i Asker. Her finner vi, etter deres eget utsagn, en animatør uten hjerne, en med kraniebrudd, en bergenser og et par trygdede. Disse kunne presentere tre ilmer i år, Skarvene, Flyndra og En byråmanns død.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1993 Bestill nummeret



Relatert

Rosa pølser og fiskeballer

Z #3 1995: Pjotr Sapegin intervjuet av Jo Hjertaker Jürgens | kun utdrag

Trygve Rasmussen – møte med en veteran

Z #4 1994: En av veteranene i norsk reklame- og animasjonsfilm er Trygve Rasmussen. Han har nesten like lang [...] | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Lindsay Andersons dokumentarfilmer

Z #3 1995: Blant visningene av utenlandsk film i år hadde kortfilmfestivalen i Grimstad også en serie med et [...] | kun utdrag

Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed

Z #2 2009: En sosialantropolog og en journalist, begge norske indere, ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden». Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.

Den filmen glemmer jeg aldri

Z #4 2008: | kun utdrag