Internasjonal kortfilm Grimstad 2012

Samfunnskritisk, energisk, levende, beskrivende, nydelig, engasjerende, mangslungent, absurd, trist, hardt, morsomt, nært, fjernt, vakkert, sårt, viktig, riktig, opplysende og løftende.

Det finnes så mye god kortfilm der ute i verden. Dette må jo by på utfordringer når det gjelder å velge ut det beste til de internasjonale kortfilmprogrammene i Grimstad, men det ser faktisk ut til at programmet lykkes på mange vis. Her vil noen høydepunkter fra årets utvalg trekkes frem.

Filmene og filmskaperne som ble presentert var blant de beste i verden. Her var Gullpalmevinnere fra Cannes 2012, tre regissører som har vunnet Oscar, og ellers prisbelønnede regissører, filmskapere, billedkunstnere, fotografer og animatører. Mange av filmene har allerede rukket å høste internasjonale kortfilmpriser, og dette gjelder så vel filmer fra anerkjente regissører som filmer fra unge nyutdannede. Dette sier sitt om nivået.

En god kortfilm trenger noe mer enn bare den gode historien, noe mer enn bare sterke bilder. En kortfilm må fange interessen vår med kombinasjon av begge, og det ganske umiddelbart. I den kurdiske Silent (TYRKIA, L. Rezan Yesilbas, 2012) ser vi en engasjerende, stille historie bli fortalt når vi følger en kurdisk kvinne som besøker sin kurdiske mann i tyrkisk fengsel, der han sitter av politiske årsaker. Vi får gjennom hennes reise fra hjemmet til fengselet et lite innblikk i de uutholdelige forholdene og undertrykking av kurdere i Tyrkia på 80-tallet. Hun kommer seg inn som besøkende i fengselet, men de har ikke lov å snakke kurdisk sammen. De klarer allikevel å kommunisere og overlevering av en gave fra familien løses smart. Denne filmen vant Gullpalmen i Cannes i år.  I Grimstad vant den The European Film Academy Short Film Award 2012.

All Hallow’s Week (FINLAND, Jussi Hiltunen, 2011) engasjerer oss med dagsaktuell tematikk. En skyteepisode finner sted i en liten by i Nord-Finland. To vitner som ikke kjenner hverandre trekkes mot hverandre i sorgen og skyldfølelsen. Nærbilder av ansikter og sorgreaksjoner viser oss en dybde i sorgen og savnet som ikke er påtrengende eller tabloid, men derimot beskriver dette vart og stemningsfullt. Og avslutningen av filmen, som i grunn er begynnelsen til «alt som skjer etterpå», er både voksen og betryggende. Både ungdomsjuryen og den voksne juryen i Grimstad ga filmen hederlig omtale.

Et vitnesbyrd om at krigen i Europa på 90-tallet hjemsøker oss lenger enn vi noensinne hadde forestilt oss er også Baggage (BOSNIA, HERZEGOVINA, Danis Tanovic, 2012). En småbarnsfar, opprinnelig fra Bosnia og Herzegovina, men etablert i Sverige, vender tilbake til sitt hjemland for å ta ansvar for levningene til sine foreldre som ble myrdet under krigen. Han oppsøker barndomshjemmet og finner en glemt venn og noen andre som vet mer om ham enn han vet om seg selv. Gjennom fremragende skuespill og nydelige bilder klarer regissøren å fortelle en historie med nerve og høy intensitet gjennom alle de 27 minuttene filmen varer. Lydkulisser og musikk jobber sammen med bildene for å holde det høye spenningsnivået gjennom hele filmen. Tilsvarende prestasjoner kan man se langt etter i de norske programmene.

Danis Tanovic er en prisvinnende bosnisk regissør og manusforfatter, og vant allerede i 2001 Oscar for beste utenlandske film, Ingenmannsland.  Gullstolen til beste internasjonale kortfilm delt ut av den internasjonale kortfilmjuryen og Aust Agder fylkeskommunes ungdomspris delt ut av ungdommer fra Grimstad gikk begge til Baggage.

Det skal også gjøres plass til de enkle morsomme kommentarene som korfilmformatet åpner for. Her kan nevnes spesielt Bird High-Up (SVERIGE, Mårten Nilsson, 2011). Dette er en liten betraktning hvor kommentatorstemmen skal illudere en regissørs måte å instruere sine skuespillere på. Kommentatoren instruerer alle i det allerede ferdige bildet, inkludert fuglene, selv om det tydelig går frem at de er for langt unna til at han kunne ha noe med dem å gjøre i utgangspunktet. Lett, enkelt og morsomt.

Machine Man (SPANIA, Alfonso Maral og Roser Corella, 2011) kan også nevnes som en av filmene som gjør en forskjell og har en mening, en minidokumentar fra Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Filmen reflekterer over den moderne og globale utviklingen fra steder der menneskene ikke er erstattet av maskiner, men som fremdeles bruker mennesker som maskiner. Bruken av menneskelig fysisk kraft i det 21. århundre beskriver hvordan millioner av mennesker er drivkraften bak byen.

Til slutt skal animatøren som har laget The Making of Longbird (SCOTLAND, Will Anderson, 2011) nevnes. Ikke bare fordi han med filmen har vunnet utallige kortfilmpriser, men fordi han tar oss med tilbake i filmhistorien og hyller sitt store idol og forbilde, den russiske 2D animatøren som i 1911 animerte en lang fugl på film. Det er nostalgi uten å forsvinne i at det var så mye «bedre før». Dette er morsomt og veldig lite sentimentalt, men allikevel et varmt gjensyn med animasjonsteknikker og arbeidsprosesser fra en svunnen tid.

Som dere skjønner bød det internasjonale kortfilmprogrammet på stor bredde, dyptpløyende samfunnsengasjement, herlig inspirasjon og satte i gang tankeprosesser om den verden vi lever i. Dette programmet representerte virkelig de muligheter og variasjoner som er mulige gjennom det korte formatet.

Go utlandet!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon