Game of Thrones: HBO er fortsatt best i klassen

Episk om maktkåte dynastier og renkespill. Game of Thrones begeistrer og befester HBOs posisjon som kongen av tv-serieland.

La meg innrømme det først som sist: Jeg har ikke lest A Song of Ice and Fire-serien. En del George R. R. Martin-fans vil nok sånn sett hevde meg ukvalifisert til å mene noe som helst om Game of Thrones, i hvert fall til å mene noe med en viss ekspertise. Jeg forsøker meg allikevel på en oppsummerende introduksjon til serien, basert på en forkjærlighet for fantasy-sjangeren og et nært forhold til HBO. Dette var også to av hovedårsakene til at jeg valgte meg ut Game of Thrones til å være en av 5 nye tv-serier jeg gledet meg til i 2011.

Tilnærmingen til de første episodene skjedde dog ikke uten en viss urolig følelse. Som med adapsjonen av så mange litterære verk av en viss størrelse før seg, så beveger Game of Thrones seg på en hårfint balansert egg, med innbitte og svært beleste boktilhengere på den ene siden, og et storforlangende og til tider bortskjemt tv-publikum på den andre siden. Selv om Martin har vært involvert i uviklingen av serien, er ikke det noen absolutt garanti for resultatet. Og det er ikke alltid at det som ble så malerisk beskrevet i bøkene og som saboterte mang en nattesøvn, lar seg overføre like enkelt og like vellykket til tv-skjermen (ja, Legend of the Seeker – jeg ser på deg).

Årsakene til dette kan være mange, men jeg vil fremheve et par sentrale, etter min mening. Fantasy-sjangeren er kanskje en av de sjangrene hvor tilhengerne står steilest mot hverandre. Liker du én bokserie, så er det slett ikke sikkert du liker den andre. Og det finnes et mylder av ulike underkategorier under den litt diffuse moderkategorien fantasy.

Sjangeren er, som navnet gir en god indikasjon på, av det fantasifulle slaget. Det er ofte svært detaljerte univers som bygges opp og som skildres ned til minste nyanse. Intrikate familie- og maktforhold er nærmeste en selvfølgelighet. Denne detaljrikdommen kan det ofte være vanskelig å gjenskape på et format tilpasset tv-skjermen. Ei heller er det like lett å gjenskape for eksempel mytiske dyr på en troverdig, eller troverdig nok, måte.

Tv-formatet er både en velsignelse – man kan strekke en historie over flere episoder – og en utfordring: Det er lite rom for dveling når man må holde tilskuertrykket oppe i et marked hvor man konkurrerer med et mylder av andre kanaler og serieflater.

Realistisk fiksjon

Men etter å ha sett de første fire episodene, virker det som om de entusiastiske forhåndsomtalene holder vann.  Jeg lar meg gladelig begeistre av innfløkte familiestrukturer og maktkamp i The Seven Kingdoms of Westeros.

Karakterene i serien er meget sterke, godt hjulpet av et fenomenalt ensemble av skuespillere, og det skal bli en fryd å følge dem fremover. Hovedfamiliene (eller husene) så langt i serien er Stark, Lannister, Targaryen og Baratheon, hvor sistnevnte har det forgjettede kongesetet (the Iron Throne) i hovedstaden King’s Landing. Hver sin ætt har sine ledere, med særlig fokus på henholdsvis Sean Bean som Eddard Stark og Mark Addy som kong Robert Baratheon, men det skjer vel så mye interessant bak familiens høysete. Særlig verdt å merke seg er Peter Dinklage. Hans fremstilling av den utspekulerte og fandenivoldske Tyrion Lannister er herlig usympatisk. Lena Headey som den manipulerende dronning Cersei blir også interessant å følge, det samme gjelder Eddard Starks uekte sønn Jon Snow.

Serien virker også utrolig solid. Det kjennes som godt håndverk, i alle deler av produksjonen, både foran og bak kameraet. Regien er passe stram, manuset dveler ikke og detaljene i de ulike iscenesettelsene er imponerende.

Landskapet utnyttes til det fulle. Kontrastene mellom regionene brukes for å understøtte kompleksiteten i samfunnet som befolker Westeros. Det er i den sammenheng også interessant å se kontrasten mellom et middelaldersamfunn i vekst og naturen rundt, hvor skogen og fjellene bebos av skremmende skapninger som kanskje ikke er av denne verden.

Serien fremstår som realistisk, i den grad man kan bruke et slikt begrep om en fiktiv fortelling konstruert i et unikt univers. Skitten i gatene, forskjellen på klesdraktene til dem i de lavere og de høyere delene av den strenge sosiale rangsstigen. Detaljene i lydbildet som blant annet surrende fluer og lyden av stål mot bein, men også total stillhet. Alt dette er med på å bygge flere lag i serien og på den måten bidra til autentisitetsnivået. Det er lite bruk av forstyrrende spesialeffekter, i alle fall enn så lenge.

Musikkbruken understøtter også tidskoloritten og stemningen i scenene på en utmerket måte, uten å bli for tydelig eller pompøs.

Jeg må også gi litt ros til tittelsekvensen, som på en innovativ måte setter oss inn i seriens setting der den lar de ulike flankene gro opp som mekaniske territorier på et Setttlers-brett. Alt blant kompassnåler, forstørrende linser, flammer og sverd smidd med dragehoder. Vi får snev av industriell revolusjon, men fortsatt med referanser til middelalder.

HBO: tv-kanalenes auteur

Kanskje er det nettopp intrikate familietrær og dynastienes maktkamp som er med på å gjøre Game of Thrones til et så interessant valg for HBO. Dette er tv-kanalen som på mange måter har revolusjonert tv-seriens format og sjangerkonvensjoner, i særdeleshet gjennom serier som The Sopranos (1999-2007) og Rome (2005-2007). Mange vil hevde at Sopranos brøytet vei for HBOs dominerende posisjon og skapte kanalens ry som modig og nyskapende. HBO utnyttet tv-mediets hittil strengt styrte struktur og skapte aksept for et episodeinndelt epos.

Kanalen viste hvordan man kan utfordre serienes sjangerkonvensjoner og i mange tilfeller skape nye og bedre sjangre. I tilfellet Sopranos spilte serien bevisst på hvilke forventninger seerne har til mafiasjangeren, men brøt med de etablerte reglene om iscenesettelse av maskulinitet og det skarpe skillet mellom helt og skurk. Sånn ble en ny folkefavoritt skapt, i form av antihelten Tony Soprano, mafiabossen med flust av dårlige dager og et komplisert forhold til både familien og psykologen.

Rome med sin skildring av livet bak dørene i det romerske imperiumets maktsentrum understøttet HBOs vilje til å satse på ambisiøse serier. Og publikum likte det de så. Serien fikk særlig mye skryt for sin dramatisering av sentrale historiske hendelser og sin utbrodering av (det tilnærmede) hverdagslivet i Roma rundt det første århundret e. Kr.

Rome var også beryktet for sine budsjetter, og Game of Thrones nærmer seg så smått de samme summene. Rome var en co-produksjon mellom BBC og HBO, hvor budsjettet for første sesong lå på et sted mellom 100 og 110 millioner dollar. Første sesong av Game of Thrones skal visstnok ha kostet et sted mellom 50 og 60 millioner dollar. Årsaken til at HBO går så høyt ut ligger nok mye i det materialet de har å jobbe med. Et slikt univers som Game of Thrones lar seg vanskelig realisere uten å ta steget helt ut. Samtidig har det blitt hardere konkurranse kabelselskapene i mellom, og en ny storserie vil bidra til å la HBO gjenerobre tronen som seriekongen.

«The Sopranos in Middle-Earth»

Og det er ikke uten grunn at nettopp disse to seriene trekkes frem i omtalen av Game of Thrones. Serien har på sett og vis det beste av begge disse foregangsseriene, og den har blitt beskrevet som «The Sopranos in Middle-Earth». Det er de som hevder at fantasy-elementet ved serien har blitt tonet ned i forhold til bøkene, kan hende for å gjøre serien mer salgbar til et større publikum, men jeg kan ikke si at det har preget serien så langt.

Samtidig som man ser elementer av Sopranos; brutalitet og familieintriger i et dystert og til dels dystopisk samfunn, så ser man også parallellene til Rome i skildringen av Westeros, og særlig King’s Landing. En hovedstad i fremvekst, hvor maktens korridorer myldrer av selvgode spillere som prøver å posisjonere seg selv på best mulig vis. Selve språkbruken er også ispedd mer moderne fraser, særlig av den bannende sorten.

Det er en brutal serie, la det være klinkende klart. Intet episk drama om maktkåte familiefeider uten en viss dose blod, svette og tårer. Men det er i tråd med Martins beskrivelser i bøkene, sier kjennere, og roser samtidig HBO for å våge å vise de til dels svært voldelige sidene ved dette universet. For meg så er denne brutaliteten og volden med på understøtte hvordan maktstrukturen i dette samfunnet fungerer, og viser hvorfor partene står så steilt mot hverandre. Den som intet våger, intet vinner. De som omfavner deg som venner, kan like gjerne dolke deg i ryggen.

Game of Thrones imponerer og begeistrer. HBO viser hvorfor de fortsatt er kongen av seriehaugen. Og jeg gleder meg allerede til sesong 2.

Serien vises i Norge på Canal+. Episode nummer to vises onsdag 11. mai.



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Women of Ice and Fire – Feministiske blikk på Game of Thrones-universet

Blogg: TV-serien Game of Thrones satt nylig rekord i antall Emmy-priser og medieforskere følger ivrig med på suksessen. I boka Women of Ice and Fire presenterer den norske medieforskeren Anne Gjelsvik og danske Rikke Schubart ulike essays som diskuterer George R.R. Martins fantasy-univers A Song of Ice and Fire, også kjent som Game of Thrones, i et feministisk perspektiv.

HBOs nye krimserie Bored to Death

Blogg: Det er noe eget med halvdårlige skuespillere som har hatt høyprofilerte roller tidlig i karrieren: de får en egen patina etter som tiden går. Nå er det Ted Dansons tur - og dermed er vi klare for Bored to Death, den nye krimserien fra HBO.

Når mangfold underbygger kvalitet – seriene verden glemte

Blogg: Dette er artikkelen om tv-seriene som ble avlivet før de fikk slå ut i full blomst. Seriene som rørte de få de nådde ut til, men som ikke hadde den eksplosive seersuksessen de var ute etter å huke. Nå som seriestormen har holdt det gående et drøyt tiår er det på tide å ta fatt i de falne heltene.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske kortfilmer

Z #3 1991: For sjuende året på rad anmelder Z her alle filmene fra hovedprogrammet til den norske [...] | kun utdrag

Del 4: Epilog

Z #4 2012: Susanne Ø. Sæther: - I dag er man nærmest garantert å påtreffe minst en summende filmprosjektor ved besøk på større kunstmønstringer | kun utdrag

Bastøy

Z #4 2010: Marius Holst og Stellan Skarsgård om Kongen av Bastøy, intervjuet av Gunnar Rehlin | kun utdrag