NORSK KINOREVOLUSJON?

Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

Digitalisering av kinoene er den største tekniske revolusjonen i kinobransjen siden lydfilmen slo gjennom sist på 1920-tallet.  I skyggen av dette er en ny kinostruktur i ferd med å ta form: det er blitt tid for kjededannelser også i denne tradisjonelt vernede bransjen. Overraskende nok er det kommunalt eide Oslo Kino som kjeder seg mest.  Gjennom sitt selskap Norsk kino driver OK kino i ni byer, de fleste i Østlandsområdet, men også i Verdal og Kristiansund. Samtidig er den svenske kinogiganten SF på full fart inn i det norske kinomarkedet med kinoer i sju byer, flest på Østlandet, men avleggere i Stavanger og Sandnes. Videre er flere lokaler kinoer i gang med å rotte seg sammen, blant annet Kristiansand kino som også driver kinoene i nabobyer som Arendal, Grimstad, Farsund og Mandal. I Nord-Norge er Tromsø, Alta, Kirkenes og Narvik kinoer gått sammen i selskapet Aurora kino.

Med unntak av SF kino er samtlige av disse selskapene offentlige selskaper eller aksjeselskap eid av det offentlige. Nå åpner imidlertid både Bergen og Oslo for salg av sine kinoselskaper. Slike salg vil kunne bringe mer kapital inn i kinoene og i en slik situasjon vil kjededannelsene og kampen om markedsandeler, sannsynligvis skyte fart.

I Oslo er det allerede bebudet kamp om retten til å bygge et gigantisk kinosenter i det gamle kloakkanlegget (!) til Oslo kommune under Akershus festning, både SF og Oslo kino har signalisert sin interesse. Et spørsmål er om SF vil konkurrere direkte med Oslo kino eller om selskapet rett og slett velger å vente til kommunebyråkratene eventuelt legger Oslo kino ut for salg og så kjøpe hele selskapet isteden. Konkurransen om å kjøpe Oslo kino blir ikke nødvendigvis så hard, kino er en usikker bransje og norske finansfolk har allerede brent seg. Mulige kjøpere kan være Thon eiendom, som selv driver kinosenter i Ski kommune eller den London baserte investoren Thomas Høegh som gjennom sitt selskap Arts Alliance har interessert seg for kinorelatert virksomhet. Danske Nordisk, som har prøvd seg i Drammen, er dessuten en mulig aktør. Forøvrig kan det virke som det er lite risikovillig kapital i denne delen av filmbransjen.  I Sverige har dette ført til at SF praktisk talt har monopol på kinodrift, noe som vel må sies å være en prinsipielt uheldig situasjon.

En interessant begivenhet når det gjelder forholdet mellom Oslo kino og konkurrenten SF inntraff i nylig da Ivar Halstvedt, direktør for Norsk kino overraskende sluttet i sin stilling. Etter det Z erfarer skal Halstvedt nå over i en ledende stilling hos konkurrenten SF. Halstvedt har lenge vært en sentral medarbeider i kinobransjen. Han har bakgrunn både som kinosjef og som byråkrat i Film & kino. I en årrekke har han så vært leder for utviklingen av Norsk kino. Nå kommer erfaringene konkurrenten til gode.

Samtidig med utviklingen ute i kinolandskapet sitter kulturdepartementet og pønsker på en revisjon av Lov om film og videogram, en lov som den digitale tiden på mange måter har løpt fra. Loven krever blant annet at den som skal drive kino må ha kommunal konsesjon, noe kommunene, så lenge dette var profitabelt, benyttet til å gi seg selv og ingen andre konsesjon for kino. En grunnlovsendring for noen år siden fratok kommunene retten til å bruke for eksempel repertoarbegrensinger som grunn for å nekte søkere kinokonsesjon. Konsesjonskravet har etter dette egentlig vært en formalitet, men har nok likevel vært medvirkende til at det har kommet relativt få søknader om nye kinokonsesjoner. Det er ikke alltid så enkelt å legge seg ut med det kommunale byråkratiet, særlig når kommunen kanskje har sine egne interesser i saken. Noe SF Kino fikk merke da de prøvde å starte kino i Trondheim for noen år siden. Det kan dermed se ut til at konsesjonskravet står for fall. Dette kan gjøre det lettere for hvem som helst å starte kino, men selvsagt lettest for de som sitter på kapital og er klar til å sette i gang byggingen.

Det kan bli store strukturendringer i den norske kinobransjen i de nærmeste årene. Spørsmålet er så hva dette kan komme til å bety for publikum og repertoaret på norske kinoer. Norge har lenge holdt fast ved det særegne kommunale kinosystemet, men undersøkelser fra de senere årene har tydet på at kinorepertoaret her i landet ikke skiller seg stort fra repertoaret i våre naboland. Det vi ikke vet er om repertoaret i dette relativt grisgrendte landet ville vært enda dårlige uten de kommunale kinoene. Det vi vet noe om er at Norge hittil har unngått den betydelige kinodøden som har rammet mange land, både her i Europa og ellers i verden. Det vi også vet er at digitaliseringen er gjennomført med deltakelse fra et rekordstort antall kinoer. Det offentlige engasjementet i kinodrift har etter all sannsynlighet vært med på å lette omstillinger og gi oss et kinotilbud selv på mindre steder. Omfordelingen av kinoinntekter gjennom det offentlige fondet som forvaltes av Film & kino har nok virket i samme retning.

Det blir interessant å se hva slags rammebetingelser sentrale og lokale myndighetene kommer fram til for den framtidige utviklingen av Kino-Norge. Ennå mer interessant blir det å se hvilke konsekvenser denne tekniske, juridiske og økonomiske utviklingen vil få for tilbudet til oss som går på kino. Jeg ønsker meg oppdaterte kinoer i de aller fleste norske byer, og et bredt filmrepertoar. Kinoer som også innbyr til noe mer enn å følge strømmen forbi popkorn og brusdispensere inn til tanketom underholdning før man kjibbes ut bakveien. Kanskje er det greit nok at kinoene kjeder seg, men det er ikke like greit om publikum gjør det samme.



2 kommentarer

  1. Jeg liker ikke idéen om privatisering av kinoene. Jeg bodde i Canada veldig lenge, og der er cirka 95% av kinolerretene eid av private, amerikanske kjeder. Dette førte helt konkret til at det er uhyre vanskelig for ukjente kanadiske filmskapere å få filmene sine ut til publikum (provinsen Quebec, med sin særegne språk- og kulturpolitikk er et hederlig unntak).

    På sikt er jeg ganske sikker på at privatisering vil gjøre det enda vanskeligere for mange unge, ukjente og litt smalere filmskapere å få sine filmer opp på lerretet utenfor festivalsammenheng.

  2. Michael W. sier:

    Dette betyr økt sentralisering, dvs stenging av kino i utkantene. I tillegg betyr det mer amerikansk film og kanskje vil det virke inn på prisene. Jeg har ikke så mye mot kjeder så lenge de ikke ødelegger variasjonen i tilbudet, samt tilbudet i utkantstrøk.

Din kommentar


Relatert

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

MONEY TALKS

Blogg: Det har kanskje alltid vært sånn, men nå er det blitt sånn også: Oslo kommune skal melke kinoen for alt den er verd.

Privat: Kun for ingens øyne? – Spørsmål om sex og norsk filmsensur

Z #4 2000: «Juridisk sett er dette komplisert, det er forskjellige lover og regler. Det er egentlig ikke [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.

Med nye våpen – et intervju med Mariken Halle og Clara Bodén

Z #3 2011: «Man må minne seg om at alle regler som finnes har noen funnet på», sier Mariken Halle, vinner av Gullstolen ved årets kortfilmfestival. | kun utdrag

Å rette opp ei ære – intervju med Håvard Bustnes

Z #3 2008: Kinoversjonen av Blod og ære, filmen om opp- og nedturen til Ole Klemetsen si boksekarriere, fekk [...] | kun utdrag