Kroppen min: Jeg, meg selv og oss

Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren. Også utenfor landets grenser har filmen blitt oppdaget, som en ny type mot-feministisk feminisme. Jane Gaines og Maria Fosheim Lund ser Olins film utenfra, og finner en film som er befriende, men som samtiig lar viktige spørsmål forbli ubesvarte.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2008 Bestill nummeret

Relatert

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Av Gunnar Iversen

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag

Svein Andersen – en mohikaner fra Harstad

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #4 1994: Mellom geiter, rock og Muhammed er undertittelen på den nord-norske filmskaperen Svein Andersens [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Av Wencke Mühleisen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag