Av Siri Brockmeyer

Soul til fjells!

spioner som oss

«The Bar-Keys» med Soul Finger fra Spioner som oss (John Landis, 1985)

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2015 Bestill nummeret



Relatert

Musikk tel arbe’

Av Martin Bjørnersen

Z #1 2015: Om «The Rythm of the night» med Corona i Beau Travail (Claire Denis, 1993) | kun utdrag

Forsøk litt ømhet

Av Karima A. Furuseth

Z #1 2015: Otis Redding med «Try a little Tenderness» i Pretty in Pink (Howard Deutch, 1986) | kun utdrag

Låten som reddet verden

Av Sandeep Singh

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Av Jonny Halberg

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Hva gjør en film populær?

Av Ole-Andreas Bakke

Z #4 1995: Den offentlige filmfinansieringen i Norge tilsier at man etterstreber kvalitet og kunstneriske [...] | kun utdrag

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Av Jannicke Systad Jacobsen

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»

Det beste publikummet

Av Arild Frölich

Z #2 2014: Min første kino-opplevelse var 17. mai 1978. Jeg var fem år og så Flåklypa Grand Prix på et grendahus i bygda jeg bodde i. Det var overveldende. Jeg var svimmel, bilsyk og lykkelig da jeg sjanglet ut i dagslyset igjen. Det samme var de voksne. Vi hadde opplevd noe sammen som vi fortsatt husker, og som vekket filminteressen i meg. En ny verden åpnet seg. Det var magisk. | kun utdrag