Lost og det mytiske

Selv om de mange individuelle historiene i tv-serien Lost trekker i forskjellige retninger, så er rammefortellingen bygget på en enhetlig mal: En gruppe mennesker er fanget på en ukjent øy, full av farer og hemmeligheter. Serien peker slik til litterære klassikere som Robinson Crusoe og Den hemmelighetsfulle øya, så vel som tv-suksesser som Gilligan’s Island og Fantasy Island. Dette episke forelegget blir et fundament for seriens mest nyskapende virkemiddel. Lost fremviser nemlig en grad av intertekstualitet man sjelden ser i amerikanske, kommersielle serier, med både subtile og uttalte henvisninger til klassisk skjønnlitteratur, religion og filosofi. Denne intertekstualiteten leder videre ned til en mytologisk grunntone hvorigjennom serien tar opp grunnleggende eksistensielle spørsmål.

Høsten 2006 innledet seersuksessen Lost sin tredje sesong. Åpningsbildet knyttet an til begynnelsen: Et styrtende fly suser over himmelen. Denne gangen er flystyrten imidlertid ikke opplevd, men observert. Pilotepisoden til Lost, som ble sendt 22. september 2004, begynner med at et fly deles i to over en isolert øy i Stillehavet. 48 passasjerer går sammen om å bygge en leir i påvente av å bli reddet, men innser snart at flyet ikke bare var ute av kurs da det styrtet, men at øya inneholder farefulle elementer. Leiren blir infiltrert av mennesker som ikke befant seg ombord på flyet, og noen av passasjerene blir også bortført. Det viser seg dermed at det også er andre på øya (Others). Av Danielle Rousseau, en forsker som ble skipbrudden på øya seksten år tidligere, får man vite at the Others kidnappet hennes da nyfødte datter og har vist seg å være særdeles fiendtlig innstilt. I tillegg synes også øya selv å påvirke karakterene på mystisk vis. Passasjerene fra Oceanic flight 815 opplever at øya både kurerer sykdommer og muliggjør direkte konfrontasjoner med mennesker de tidligere har vært i konflikt med.

Lost har mange rollefigurer, men noen fremstår likevel som mer sentrale enn andre. I god fortellertradisjon presenteres to av hovedpersonene som antagonister, i hvert fall i den forstand at de forfekter to motstridende syn på tilværelsen. Jack Shephard, en fremgangsrik kirurg, er den første karakteren vi møter. Han utpekes raskt til leder for de overlevende, og representerer et rasjonelt og empirisk perspektiv. Hans hovedanliggende er først og fremst konkrete mål, som å holde medpassasjerene fysisk friske og trygge. Motparten hans er John Locke, som på mirakuløst vis får tilbake førligheten i beina etter flystyrten. Gjennom tilbakeblikk ser vi at lammelsene til John Locke er knyttet sammen med psykiske sår som gjør at han innehar et mer spirituelt og søkende perspektiv enn Jack Shephard. For John Locke er det sinnets og sjelens harmoni som står i fokus, og dette skaper en mengde konflikter. Vitenskap og religion harmonerer dårlig, og Jack Shephard og John Locke personifiserer ett av hovedtemaene i serien, som er den vestlige verdens manglende innsikt i og ekskludering av de mytiske elementene i tilværelsen.

Mens Jack Shephard og John Locke ofte presenteres som éndimensjonale karakterer, er de andre sentrale skikkelsene rundere. Den enkelte karakter er styrt av faktorer som har sin rot i både fortidige og nåtidige hendelser. Ettersom fortiden avsløres gjennom gradvise tilbakeblikk, er det vanskelig å si noe konkret om hvilken funksjon hver enkelt har i serien. Ett eksempel er Claire, som er gravid i åttende måned under flystyrten. Hun blir bortført av the Others, som vil bruke keisersnitt for å få tak i sønnen hennes. Gjennom tilbakeblikk har vi sett at hun var med på flyet fordi en sannsiger ville prøve å forhindre at hun bortadopterte babyen. Til tross for at andres tilbakeblikk har indikert at denne sannsigeren er en svindler, har drømmevisjoner fremhevet Claire som en Madonna-skikkelse, så det er tydelig at essensen i hennes karakter er knyttet til morsrollen. Hva denne rollen går ut på eller hvilken funksjon den har i serien som helhet er imidlertid uklart.

Muthos og logos.
Grunnerven i Lost er spenningen mellom muthos (også kjent som mythos eller mytos) og logos, eller en spirituell og en rasjonell tilnærming til virkeligheten. Fargesymbolikken i logoen understreker dette motsetningsforholdet: I begynnelsen av hver episode brytes en svart skjerm av en hvit logo som kommer hylende mot seeren, akkurat som et styrtende fly. Denne dualistiske motsetningen utspilles i stor grad som konflikter mellom John Locke og Jack Shephard. I episoden The Exodus blir John Locke dratt nedover mot noe som synes å være øyas indre. John ber Jack om å slippe ham løs, men mens førstnevnte har tro på det man kan kalle øyas frelsende kraft, klarer ikke Jack Shephard å se forbi redningen av den fysiske kroppen. I disse scenene videreføres også fargesymbolikken i og med at John Locke assosieres med det svarte, okkulte og esoteriske, mens Jack Shephard representerer det hvite, analytiske og klare. I episoden The Long Con ser vi dem kledd i henholdsvis en svart og en hvit t-skjorte.

Poenget med denne fargesymbolikken synes å være en gjenreisning av muthos som et likeverdig og kanskje også overlegen måte å forstå tilværelsen på. Grunnen til at muthos i denne settingen fremstår som sannere enn vårt sedvanlige rasjonelle verdensanskuelse, ligger i mytens egen struktur. Myten har en symbolsk realitet som overskrider faktiske, reelle begivenheter. Øya fungerer som et mytisk rom, fjernet fra sivilisasjonen og virkeligheten. Selv om karakterenes tekniske kunnskap og logiske analyser hjelper dem å overleve, har alle opplevelser en mytisk kjerne som kun kan erfares på intuitivt vis.

Til tross for at karakterene prøver å snakke seg frem til øyas hemmelighet, opplever seeren at betydningsfulle og sjelsettende opplevelser ikke blir videreformidlet fra èn karakter til en annen. Den mytiske John Locke prøver å sette ord på erfaringer og følelser («I have looked into the eye of the island, and what I saw was beautiful»), men utsagnene hans blir møtt av manglende forståelse og mistro. Slik signaliserer man at samtidig som mytens funksjon er å fortelle om menneskelig eksistens, har myten også en overskridende effekt. Mytens tema er universets hemmeligheter og den kan dermed ikke formidles gjennom rasjonell tale. Derfor kan det virke som karakterene snakker seg rundt det som er viktig. De klarer verken å forklare hendelser eller å stille det som for seeren fremstår som de riktige spørsmålene.

Lost formidler dette perspektivet blant annet gjennom bruken av lange tagninger uten dialog. Serien er filmet på location i Hawaii og inneholder naturbildesekvenser som er ganske utypiske for tv-serier. I tillegg består særlig sluttscenene i mange episoder av lange tagninger med musikk og bilder, som toner ut uten bruk av dialog. Disse brukes for å understreke et ikke-språklig, naturlig felleskap mellom enkeltindivider, mens naturbildene kan betraktes som en understrekning av tapet det vestlige mennesket har måttet lide for sin atskillelse av muthos og logos. Vi er fremmedgjorte fra naturen omkring oss såvel som inni oss, og kan bare betrakte øyas vakre fjell og åser, uten å få ta del i dens mysterier. Samtidig kjenner vi lengselen etter å gripe dens hemmelighet, og ser at også de skipbrudne blir stadig mer innhyllet i øyas atmosfære.

At den uberørte naturen på øya har en effekt på menneskene er også understreket tematisk. The Others vaksinerer Claires ufødte barn og Danielle Rousseau hevder at øya gjorde resten av forskningsteamet hennes gale. Her kan det virke som øya har en negativ virkning på menneskene. Kanskje kan det også skyldes en manglende åpenhet for øyas vesen, noe som antydes gjennom at karakterer som John Locke og den kreftsyke Rose opplever at øya kurerer sykdommer.

Kulturell plassering.
I tillegg til den tradisjonelle rammefortellingen, gjør Lost effektiv bruk av cliffhangeren, både i slutten av hver episode og i scenene før reklamepauser. Dette virkemiddelet er hentet fra såkalte serials, som var populære på kino allerede tidlig på 1900-tallet og har utviklet seg til det vi i dag kjenner som tv-serier. Fenomenet hadde igjen sin forgjenger i litterære serials, eller føljetonger, som ble publisert i magasinform. Mange av bøkene til Charles Dickens (hvis roman Our Mutual Friend var sentral i sesongfinalen av Lost og er tittelen på en episode i tredje sesong), ble publisert som føljetonger.

I denne sammenhengen er det interessant at Lost i stor grad er preget av litterære klassikere. Dette gir serien en dybde man ikke finner så ofte i populære tv-serier. Lost byr på referanser til så varierte tekster som Bibelen, Gilgamesh-eposet og jungiansk arketypepsykologi. Slutten av andre sesong knyttet også an til Odysseen gjennom Desmond David Hume, en karakter som gjenoppstod etter å ha vært borte siden sesongens første episode. Han synes å personifisere en Odyssevs i sin ferd tilbake til en ventende Penelope (karakteren Penny Widmore). Denne litterære allusjonen fremhever et hovedtema i serien: reisen, eller the quest. Odyssevs må legge ut på en reise som tar tyve år, før han kan vende tilbake til sin Penelope. På samme vis har de skipbrudne i Lost ikke bare til felles en fysisk reise, men alle må ta et oppgjør med den personen de har vært i verden utenfor. Situasjoner som oppstår på øya utløser tilbakeblikk på uløste konflikter i karakterens tidligere liv, og gir henne muligheten til å ta symbolske oppgjør med disse. Karakterer som har tatt disse oppgjørene har en tendens til å forsvinne ut av serien, noe som kan tyde på at de gjennomgår en slags frigjøringsprosess.

Navnebruken i serien er en annen indikasjon på at individets frigjøring er av stor betydning. I denne konteksten kan Desmond David Hume plasseres i en treenighet med to andre sentrale filosofer fra opplysningstiden – Jean-Jacques Rousseau og John Locke. Danielle Rousseau velger å leve alene i skogene heller enn å slå leir sammen med de nyankomne, og er således i tråd med navnebroren, som var opphavet til en romantisk anti-intellektualisme og begrepet naturmennesket. Ifølge Jean-Jacques Rousseau er mennesket av naturen godt og fritt, men det er blitt fordervet av kulturen. Mennesket må derfor anlegge en mer naturlig levemåte, som han definerer gjennom samfunnspakten: «Hver av oss legger sin person og all sin samlede makt under allmennviljens øverste ledelse, og innenfor den korporative ramme mottar vi hvert medlem som en udelelig del av det hele». Gjennom samfunnspakten skal mennesket paradoksalt nok tvinges til frihet. Lignende ideer finner man hos filosofen John Locke, som ser på menneskets naturlige rettigheter som sikret gjennom naturens lov. I en stat er disse rettighetene ytterligere sikret gjennom skrevne og vedtatte lover.

Jean-Jacques Rousseaus og John Lockes tanker kommer til uttrykk i Lost ved at alle karakterene får utdelt et ansvarsområde, enten det er å passe på at en mystisk tallkode blir skrevet inn i en datamaskin eller å ha ansvaret for matvarelageret. Ansvaret man får pålagt gjennom disse oppgavene er noe man ikke kan unndra seg, noe som signaliseres gjennom varselsignalet som slås på hvis tallkoden ikke prentes inn hvert 108. minutt. I denne ansvarspåleggelsen kan vi også trekke inn David Hume, som betraktet følelsene som kilden til det moralske. Hume mente at en naturgitt sympati for medmennesket utgjør vårt moralske fundament. De handlingene eller karaktertrekkene som fremkaller moralsk behag og lyst i oss er samfunnsnyttige handlinger, sympati, kjærlighet osv. Selv om de ikke har noen praktisk funksjon vil de være moralske handlinger så lenge de fungerer som stabilisatorer for menneskene rundt.

Intertekstualitet.
Som nevnt er henvisningene til litteratur og filosofi eksempler på en type intertekstualitet man sjelden ser i kommersiell tv. Intertekstualitet forutsetter flere nivåer av kunnskap. Man må kjenne både verkene det refereres til og sammenhengen det kulturelle uttrykket er en del av. Mens uttalt intertekstualitet er et popkulturelt fenomen som stadig vekk dukker opp i tv (Lost har for eksempel blitt direkte referert til i komiserier som Will and Grace og amerikanske The Office), har referansene i Lost en mer symbolsk dimensjon. Serien karakteriseres ikke av enkeltstående referanser, men av en prosess hvor allusjonene omskapes til en unik mytologi. Slik er det ikke bare den kulturelle kunnskapen som er viktig, men den analytiske forståelsen av hvordan kunnskapen er omgjort til et autonomt uttrykk innenfor Lost-universet. Der alt vanligvis blir uttalt og forklart gjennom ryddige, konkluderende scener mot slutten av hver episode, åpner Lost luker og lar det viktigste forblir usagt. Det er dette grepet som har resultert i opprettelsen av utallige nettsteder der fans diskuterer og legger frem teorier om hver minste detalj i serien.

Myte og tv.
I sin bok The Inoperative Community (1991) hevder den franske filosofen Jean-Luc Nancy at myten ikke kan ha samme posisjon hos oss som hos grekerne. Skillet mellom muthos og logos er uopprettelig. Samtidig har myten en funksjon også i et vestlig, moderne samfunn. Nancy trekker i argumentasjonen sin blant annet på Georges Bataille, som i The Absence of Myth (1994) postulerte mytens fravær i det moderne samfunn. Bataille sier at menneskets dominans over naturen har ledet samfunnet til å fornekte sin beveggrunn i myten. Denne livsløgnen har også forledet mennesket til å kvitte seg med myten og ritualet. Ironisk nok har det gjennomrasjonaliserte vestlige samfunnet omformet selve virkeligheten til en slags myte gjennom at den betraktes som noe som kan bli strukturert og kontrollert. Mens Bataille finner løsningen i en gjenskapelse av ritualer, ser Nancy den i en gjenoppdagelse av myten.

I denne sammenheng er Lost interessant fordi den lar menneskene møte og åpne seg for hverandre i et forsøk på å bygge opp nye identiteter og mellommenneskelige forhold i en «naturlig» sivilisasjon, som bryter med det som har hindret fullendelse i deres tidligere liv. Referansene til opplysningstidens filosofer gjør forholdet mellom sivilisasjon og natur til et tema. De dysfunksjonelle familieforholdene hos mange av karakterene har resultert i et ikke-forhold til resten av samfunnet. Når de nå eksisterer på en øy, fysisk atskilt fra resten av verden, kan det virke som individet må lære seg hvordan en sosial kontrakt mellom mennesker, så vel som mellom sivilisasjon og natur, skal og bør fungere. Filosofen John Lockes begrep tabula rasa, som også er tittelen på episode to, gir uttrykk for at mennesket er født uten kunnskap eller erfaring. For å kunne bygge opp mennesket fra ingenting tar man i bruk myten som et fundamentalt verktøy for menneskelig utvikling og som den eneste måten å formidle grunnleggende sannheter på. Og det får man til på tv.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon