Årets norske kortfilmer anmeldt

Omtalene er basert på ett gjennomsyn av filmene under festivalen i juni. Årets anmelderstab har bestått av Jan Wilhelm Andersen, Sara Brinch, Torbjørn Grav, Gunnar Iversen, Hilde Kjos, Morten Prytz, Ingrid Rommetveit, Marit Soini, Ingvill Sunnby og Lena Sunnby.

ALENE MENN SAMMEN

Regi: Trond Fausa Aurvåg
Manus: Trond Fausa Aurvåg/Stein Stølen Bjerkaker
Med: Christian Skolmen, Marian Saastad Ottesen, Ingar H. Gimle, Geir A. Johnsen med flere
Prod: Flimmer Film i samarbeid med Filmpilotene, 2006
35 mm, 15 min

Når et middelaldrende par i matchende joggedrakter spør Thomas om det er nok fårikål i Fjordlandspakken for to, rakner det for han. Kjæresten har gått i fra han, og han kommer ikke over det. Alt minner om henne, og at han nå er alene. Det hjelper ikke hvor mye han enn etter hvert får snakket om henne. Snakket om henne får han for øvrig til de grader utover i filmen – dette er en gutt som ikke er redd for å snakke om følelsene sine – også dem han bare tror han har! (En stund trodde jeg dette skulle være en råmorsom parodi på tradisjonell «jenteoppførsel», med reverserte roller. Det er kanskje nettopp det det er?) Han sliter ut samtalepartnere, psykologer og ulike yoga- og meditasjonsgrupper, før han til slutt havner i en selvhjelpsgruppe for andre menn i tilsvarende situasjon som han både finner seg til rette i og opplever vennskap gjennom. Og til slutt forstår han at det ikke er kjærlighetssorg han egentlig lider av og ikke henne han lengter etter…

Å lide av såret stolthet og selvmedlidenhet – og å ha problemer med å klare å skille slike følelser fra ekte sorg og savn – er vel elementer mange vil gjenkjenne fra egne liv. Det er lett å identifisere seg med slike følelsesfloker (selv om vår mann jo er usedvanlig heldig som kan få ryddet opp i disse flokene – med hva som kjærlighetssorg og hva som er selvmedlidenhet – gjennom å oppleve at kjæresten faktisk vil ha han tilbake … ). Jeg hadde en stund håpet på at poenget med hans totale «målbundethet» når han til slutt møtte henne igjen – når han for en kort stund i filmen går fra «superpratsom» til «keitete med kommunikasjonsevne som en grønnsak» – skulle være å illustrere hvor vanskelig det kan være å snakke om det man føler med den man føler dette noe for. Men det ville være en annen film, og antageligvis ikke like morsom … Uansett: det er godt å se en film som kan la oss le både med og av hovedpersonen (og eventuell egen dårskap).

Alene menn sammen er en stilsikker, morsom (til tider ustyrtelig morsom) og sympatisk kortfilm, som tar humoren, selvmedlidenhet og alt helt ut og over alle bauger og kanter. Regissør Fause viser samme stilsikkerhet som i fjorårets kortfilm Trofast, som imidlertid bar preg av å være en – svært vellykket – stiløvelse. Med Alene Menn Sammen tar han et steg videre i riktig retning. Bevegelig kamera, lekkert foto og gode skuespillerprestasjoner i samspill med en god ide gjør Alene Menn Sammen til en helstøpt, varm og vellykket kortfilm.

Fotograf Anna Myking fikk Filmforbundets fagpris for sitt arbeide i denne filmen.
IR

ANNAMME

Regi: Bjarte Mørner Tveit
Manus: Kurt Johannessen
Med: Kurt Johannessen
Prod: Bjarte Mørner Tveit for Piraya Film AS, 2006.
DV/DVCam (16:9), 2 min

Annamme er en liten film om kunsten å kunne ta imot. Regissør Bjarte Mørner Tveit har sammen med manusforfatter Kurt Johannessen laget en fascinerende, tidvis skremmende og nesten umulig gjennomførbar film. En mann i sort dress ligger helt stille på ryggen på en sort benk med munnen åpen. Plutselig begynner det å fosse sort sand, eller kanskje korn, fra oven og inn i munnen hans, og han tar imot.

Annamme varer i 2 minutter, men følelsen vi som publikummere sitter med etter kun få sekunder er klaustrofobisk, og man får nesten kvelningsfornemmelser av det man får se. Hvordan er dette mulig? Manusforfatter Kurt Johannessen spiller selv mannen som formelig får kjeften oversvømt av den sorte sanden, og vi tviler på om han kunne tatt imot stort mer enn det han gjør.

Filmen er veldig ren i formen, med sorte kulisser, samt at kameraet er like urørlig som skuespilleren. Kontrasten mellom den urørlige mannen mot den sorte bakgrunnen, og den kontinuerlige strømmen av sort sand, gir filmen karakter av å være et oppvisningsnummer, eller en tryllekunst. Dette er imidlertid ingen illusjon.

Tveit og Johannessen jobber også sammen på kortfilmen Samtale (se omtale i dette nummeret av Z) som må ses på som en forlengelse av Annamme. Her brukes den samme teknikken og formspråket som i Annamme.
JWA

ASYLSØKERE

Regi: Kaja Wright Polmar
Manus: Kaja Wright Polmar
Med: Mohammed Al Hicheimy, Miriam El Amari Nordby, Erika Charles-Harris, Martin Christoffer Ravneberg, Mohammed Yassai
Prod: Rebecca Padoin for KINOPRAVDA, 2005
35 mm (1:1,85), 8 min

I en bakgård på Oslos østkant leker en gjeng barn en lek de kaller asylmottak. Alle som vil inn må banke på porten og «søke om asyl». For å få opphold må man fortelle hvorfor man vil inn i asylet. Dette setter fantasien i sving hos barna.

Animasjonsfilmen Asylsøkere er en tankevekkende film som absolutt vekker følelser i forhold til våre nye landsmenn og hvordan de blir behandlet her i landet når de kommer og banker på. Bruken av barnestemmer gjør at dette ligner veldig på en søt barnefilm, men leken speiler det dype alvoret fra virkelighetens asylsøkere. Dette understrekes når to politikonstabler skal inn i gården for å avlevere et virkelig avslag på en virkelig asylsøknad og må leke seg gjennom «bakgårdsasylet» for å komme fram til familien med utkastelsesordren.

Ideen til filmen er kjempegod, original, og solid gjennomført. Filmen berører spørsmål om asylrett og flukt på et nivå som barn kan forholde seg til. Innenfor rammene av lek og fantasi, men med et virkelig alvor på bunn. Filmen skildrer et realistisk miljø og reelle problemer, men snur opp ned på maktforholdene.

Asylsøkere behandler et vanskelig og aktuelt tema i en uventet form. Regissøren har fanget ekte stemmer og gitt dem et liv i et univers med fantasifulle fortellinger som tar oss med på fantastiske reiser over hustak, opp på Nordpolen og under havet. Regissøren har lykkes i å lage en varm og morsom skildring av en virkelighet som ofte er det motsatte. Det skapes også en klangbunn av tragedie som kommer til syne da barnas fantasifulle lek til slutt punkteres av virkeligheten.

Filmen fikk hederlig omtale både fra kortfilmjuryen og fra Dramatikerforbundets jury.
HK

BAK SØLVVIDDENE

Regi: Gjert Rognlien
Manus: Gjert Rognlien
Prod: Gjert Rognlien, 2005
DV (4:3), 4 min

På lerretet er det tre skjermbilder. I midten ser vi blant annet en bekk som er farget rød, mens de to på hver side viser det samme klippet bare speilvendt av hverandre. Det er rein som løper og det er ingen tvil om at det her er natur og nærmere bestemt nordnorsk natur som skildres.

Rognlien sier selv at filmen handler om offerjoiken som ble brukt av samene før de ble tvangskristnet. Det skal være en reise til dødsriket som er både surrealistisk og åndelig. Ja vel sier jeg da. Hvorfor måtte jeg da lese i katalogen for å finne ut hva filmen handlet om? Hvorfor klarte ikke de fire minuttene jeg satt i salen og formidle dette? Noe av forklaringen kan være at dette umulig kan være en film som er beregnet for fremvisning i en kinosal. Bak sølvviddene er et typisk eksempel på at en film som burde vært vist i en utstilling blir vist i en sal – og dermed mister all den kraften som bor i filmen. Hadde jeg sett verket i et galleri hvor den ble vist på tre ulike skjermer som omringet meg hadde dette faktisk kunne vært ganske heftig, menpresentert på denne måten blir det dessverre bare intetsigende og ganske så hjelpeløst,
TG

BARNESANG

Regi: Christopher Brautaset
Manus: Christopher Brautaset
Med: Eva Mørkeset, Line Møller Christensen, Marianne Molvær Nygård
Prod: Remi A. Sagen og Christopher Brautas, 2006
DV/DVCam (4:3), 12 min

Filmen starter med et hvitt lerret. Så følger et barn som leker, med en hvit bakgrunn. En spilledåse er med på å forsterke inntrykket av at dette er en fantasi, en drøm eller et minne.

Ytre handling: En eldre kvinne skal få hjelp til å stelle seg, antakeligvis er hun på sykehjem. Hun vil ikke ha hjelp, og sier at hun venter på dattera si. («Dattera mi kommer i dag»). I filmen kommer det fram at datteren har vært død lenge. Filmen domineres av svart-hvitt film, men avbrytes av enkelte drømmeaktige sekvenser med farger. Disse virker ikke realistiske på et ytre plan, men er nok høyst reelle for den gamle damen.

Barnesang er ifølge programmet et «Lyrisk eksperiment om en gammel dame og en ung jente i en uvanlig og på samme tid vanlig konflikt Og det er for mange uten tvil en kjent situasjon når eldre mennesker, i andres øyne, befinner seg på et annet sted enn dem rundt. Filmens problem, slik jeg ser det, er at denne vekslingen mellom realisme (konflikten mellom damen og den unge jenta) og det drømmeaktige (den eldre damens minner og tanker) blir litt skjemmet av overtydelighet. En veldig understrekende musikkbruk er med på å skape dette inntrykket. Jeg hadde personlig også litt problemer med å akseptere samtalen mellom de to, til det var samtalen for kunstig. Men, det kan være at jeg her ber om en realisme som ikke er tiltenkt i «et lyrisk eksperiment». Til slutt vil jeg si at filmen skal ha skryt for at den har et klart mål, som den er svært tro mot.
MP

BLOKK B

Regi: Ole Giæver
Manus: Ole Giæver
Med: Pål Sverre Valheim Hagen og Marte Magnusdotter Solem
Prod.: Ole Giæver, 2006
DV/DVCam (18:9), 18 min

Blokk B skildrer livet til to ensomme unge mennesker. Han er ensom alene og hun er ensom sammen med andre. Disse to er  tilfeldigvis naboer, men kjenner ikke hverandre. Filmen forteller om deres hverdag og hva de fyller livene sine med.

Filmens uttrykk, at den er filmet på dv og lyssettingen som er valgt, gir filmen et nakent og rått preg, noe som understreker filmens stemning. Man har valgt å skildre den vonde ensomheten og de filmatiske virkemidlene som er brukt understreker denne stemningen.

Plot, fortellerstil og dramaturgi er klassisk oppbygd og uten filmatiske sprell, men virker uferdig både når det gjelder manus, klipp og lyd. Filmen er for langsomt og for dvelende til at det «sitter». Dette gjør at vi ikke blir kjent med karakterene og ikke blir med på historien som fortelles.
MS

BØLLEFRØ

Regi: Christian Isak Isaksen
Manus: Christian Isak Isaksen
Med: Simen SvedalProd: NISS, 2005DV/DVCam (4:3), 7 min

En liten stemningsfull film som beskriver hvordan det er å være en bråkete gutt i klassen som ingen vil være venner med. Han vil ha oppmerksomhet, men klarer ikke helt å trekke til seg den positive oppmerksomheten. Han gjør spikk i klassen og på fritiden som gjør at han støter folk fra seg.

Med enkle grep forteller regissøren oss en historie om denne fortvilte gutten som åpenbart er veldig ensom. Kameraet følger ham på skole og i fritid. Det har en observerende stil som følger hovedkarakteren, samtidig som det også til dels er subjektivt. Bildene viser også hva gutten legger merke til og observerer. Gutten ser blant annet langt etter en far som leker med barna sine i parken. Han går på veier han har gått mange ganger før, og virker ute av stand til å ta inn over seg at en mann ligger livløs på elvebredden.

Filmen er en stille og stemningsfull beskrivelse av et slitent og desillusjonert barn. Bildene forteller klart at gutten lengter noe forferdelig etter noe annet enn det han har. Lengselen blir formidlet gjennom både bilder, musikk og den uttrykksfulle hovedpersonen. Det er lett å tenke at han trenger trygghet, man kan formelig kjenne kløen han har i kroppen og suget etter at noe skal skje.

Med Bøllefrø har regissøren klart å lage en lyrisk fremstilling av barns ensomhet. Regissøren har ett år igjen på NISS og vi gleder oss til å følge ham i fortsettelsen.
HK

DEN DANSKE DIKTEREN

Regi: Torill Kove
Manus: Torill Kove
Med: Liv Ullmann
Prod: Lise Fearnley for Mikrofilm AS, 2006
35 mm (1:1,66), 15 min

Er det mulig å følge kjeden av hendelser som ledet til vår egen fødsel? Er vår eksistens kun en tilfeldighet? Har små ting betydning? I Den danske dikteren grunner fortelleren over slike spørsmål mens vi legger ut på en ferietur til Norge sammen med Kaspar, en poet hvis kreative brønn har løpt tørr.

Torill Kove jobber som animatør, manusforfatter og regissør hos National Film Board i Canada. Hun har tidligere laget kortfilmen Min bestemor strøk kongens skjorter (1999), som fikk vid distribusjon og mange priser (bl.a. Timeglasset i Grimstad i 1999 og en Oscar-nominasjon i 2000).

Den danske dikteren er en ufattelig gjennomarbeidet og solid animasjonsfilm. Med en sterk og fin strek fører Toril Kove oss gjennom en kjærlighetshistorie mellom en dansk dikter og en norsk bondejente. Det er en utrolig detaljrikdom i tegningene samtidig som de er ekstremt enkle og rene. Gjennom detaljene understrekes poeng og sidehistorier i raske trekk og med små grep. Liv Ullmans norsk-engelske fortellerstemme passer også perfekt til filmens uttrykk. Filmen er bombesikker stilmessig, stram og tight manusmessig og så velklippet at man skjønner man har med en durkdreven historieforteller å gjøre. Veldig bra!
HK

DER NEDE SØRGER DE IKKE

Regi: Per Sveinung Larsen
Manus: Per Sveinung Larsen, Kristian Landmark
Prod: Lars Petter Storaker, 2006
35 mm (1:1,85), 10 min

Filmen tar for seg to klassekamerater som ikke har funnet seg til rette på skolen. Thomas er en innflytter og er ikke blitt inkludert i miljøet på skolen, selv om det har gått ett år. Karsten er en raring som få liker. Filmen handler om den dagen de av tilfeldige grunner, sniker seg ut fra svømmetimen og ødelegger sløydsalen.

En barne- og ungdomsfilm fra en skoledag der trøbbelmakeren slår seg sammen med nykomlingen i klassen, og der de sammen raserer sløydsalen og får utløp for oppbygde sorger og frustrasjoner. Dette er en fin beskrivelse av hvor vanskelig det kan være å finne sin plass når man er barn. Imidlertid er filmen ganske statisk og flyter litt seint. Regien på barna virker også oppstilt og stiv og jeg skulle nok ønske at man kom litt nærmere inn på guttene. Filmen lykkes bare delvis i å beskrive troverdig de merkelige båndene man mer eller mindre ufrivillig knytter fordi man ikke finner seg helt til rette. Enten det er fordi man er ny eller rebell på skolen.
HK

DET FARLØSE BARN

Regi, manus, prod: Reinhardt Søbye, 2006
DigiBeta [4:3], 4 min

«En film om sammenhengen mellom kunst og sosial arv, om hvor lett det er å falle utenfor samfunnsveven hvis man er en kompromissløs kunstner, og hvor en av de alvorligste følgene kan bli at en vegg i et barns liv forsvinner”. Slik beskriver regissøren denne filmen i kortfilmprogrammets katalogtekst.

Hele beskrivelsen er tatt med for å gjøre oppmerksom på at jeg har mistolket kunstnerens intensjoner totalt i egen opplevelse av – og forsøk på å legge mening i – filmen under kortfilmfestivalen. Og dermed også i denne omtalen. Jeg så en assosiativ film, med mange vakre, poetiske bilder, en slags tilstandsrapport. Ut fra utsagn som «Art is suicide, I am dead», vakkert komponerte bilder sentrert rundt et ganske vakkert, vanlig, litt slitt vestlandshus og vinduene i dette, blandet med bilder av utsulta barn i en konsentrasjons/arbeidsleir og østeuropeisk inspirert musikk, gikk min forståelse mot en «barnløs far». Og en sorg over sønnen han hadde mistet i konsentrasjonsleir en gang. Skulle det være omvendt, en sønn som har mistet sin kompromissløse kunstnerfar i en konsentrasjonsleir?

Eksperimentelle filmer som denne trenger selvfølgelig ikke å gi noen tradisjonell klar historieforståelse eller «mening». Og Det farløse barn har noen øyeblikk der assosiasjonene og bildekomposisjonene er flotte nok i seg selv, uansett mening og mine mistolkninger. Helhetsopplevelsen ble derimot ikke like vellykket.
IR

EDDERKOPPFESTEN

Regi: Arild Østin Ommundsen
Manus: Tore Renberg, Arils Østin Ommundsen
Med: Marko Kanic, Silje Salomonsen, Vegar Hoel
Prod: Norsk Filmfond, NRK, Stavanger Kommune, Rogaland fylkeskommune, Geir Nattaland for Sydvest Film AS, 2005
DigiBeta (16:9), 28 min

En mann og en kvinne i begynnelsen av trettiårene har vært sammen lenge. Begge savner de at noe skal skje i forholdet og i livet deres. Tom arrangerer en fest, som ser ut til å bli vellykket. De single og ikke-single vennene kommer og da også han som blir den tredje viktige personen i historien; ungkaren og bajasen Asbjørn.

Edderkoppfesten er en film som benytter seg av sterke farger og sommeraktig lys. Det er unge friske karakterer og en historie som kunne vært bra, hvis ikke det hadde vært for at det ikke føles verken viktig eller interessant om paret i filmen er sammen eller ikke. Dette skal jo være konflikten og spenningsmomentet i filmen, men jeg mener det mangler en etablering av betydningen av dette for karakterene. Da jeg ikke helt dras med på dette dramaet blir jeg i grunnen mer opptatt av birollene og kostymene i filmen. Det jeg likte er de blå øynene til den kvinnelige hovedkarakteren og munnen til den mannlige. Foto og scenografi er ellers veldig godt gjennomført og produksjonen er proff, men jeg lurer på om filmen har litt for mange biroller for å være en kortfilm.
LS

FANTASI

Regi: Jan Kanon
Manus: Jan Kanon
Prod.: Jan Kanon, 2005
DV/DVCam (4:3), 6 min

Fantasi er en montasjefilm om et gammelt hus og dets historie. Filmen starter med bilder av et gammelt hus med knuste vinduer og forsøker, ved hjelp av montasje, å fortelle oss hva som kan ha hendt i huset.

Filmskaperen sier selv at dette er et forsøk på å binde sammen realfilm med enkel animasjon og lyd, og det har han for så vidt fått til, spørsmålet er om dette er vellykket som kortfilm. Selv om sammenstillingen er bra og animasjonen virkningsfull lykkes ikke Jan Kanon med å fortelle en historie. Han har brukt et av Karin Boyes dikt på lydsiden, noe som nok hjelper fortellingen men klarer ikke å formidle en stemning som publikum kan leve seg inn i eller få noe ut av. Filmen fremstår som uforløst og mer egnet på et galleri enn som en kortfilm på en filmfestival.
MS

FARVEL, KABELVÅG

Regi, manus, foto, klipp: Karsten Meinich
Prod: Nordlands kunst- og filmskole. 2005
DV/DVCam. 10 min

Skolefilmen er en vanlig kortfilmfestivalgenre. En skolefilm er ivrig, velmenende og alvorlig. Ofte er ideene mange, og ønsket om å utprøve ulike uttrykksformer er stort. Skolefilmen har mye på hjertet, men vet ikke alltid hvordan den skal finne en form og et uttrykk som passer til det den ønsker å si. På sitt beste er skolefilmen sjarmerende på en røff og uferdig måte, med et sympatisk tema og en leken holdning til form. På sitt verste er skolefilmen diffus og uklar, uten egentlig retning og form.

Karsten Meinichs Farvel, Kabelvåg er en typisk skolefilm. Den har et sympatisk tema, og en prøvende form. Filmen er en hyllest til Kabelvåg. «Alle mennesker kommer til Kabelvåg», sier filmens kommentatorstemme, og skildrer det lille tettstedet i nord som en tilstand. Fraflyttingen truer imidlertid stedet, og selv om oljen representerer en mulighet, er stedet inne i en unntakstilstand. En brann kan ha vært den enkelthendelsen som blir avgjørende, men filmen ender ironisk med en framtidsvisjon, om hvordan Lofoten kan forvandles dersom oljeeventyret fortsetter i nord.

Farvel, Kabelvåg ble presentert som et dokumentarportrett av Kabelvåg, og filmen tar utgangspunktet i det dokumentariske for deretter å leke med uttrykket. En prøvende, ironisk kommentarstemme legges over en blanding av ulike bilder i både farger og svart-hvitt.

Når Meinichs film ikke blir fullt ut vellykket, er det fordi den har for mye av skolefilmens preg over seg. Den er sympatisk, med et viktig tema, men lar urolig form forstyrre tema og motiv. Uttrykksleken står ikke i overensstemmelse med innholdssiden, og dette skaper et uferdig og uforløst inntrykk. Farvel, Kabelvåg vil for mye. Samtidig er ikke Meinich nok interessert i menneskene på stedet til å gi det tilbake sin tapte sjel. Sammenligner man filmen med en klassiker som Knut Erik Jensens Farvel da gamle Kjelvikfjell (1974), eller festivaldokumentaren Prirechnyj – Byen som ikke lenger eksisterer (Tone Grøttjord, 2006), blir dette ekstra tydelig. Her skildres de menneskene som bor på de truede stedene, og dette gir en nærhet og sanselighet til filmen som forsterkes av interessen for form. Meinich vil mye, og han er skoleflink, men hans hjerte ligger kanskje egentlig i filmen, og ikke Kabelvåg. Og det synes altfor godt.
GI

FOR FENLON

Regi: John Sullivan
Manus: Stephen Hutton
Med: Nicholas Hope, Hanna Kavli Lund
Prod: John Sullivan for Navillus Film
, 2006
DV/DVCam (16:9), 24 min

Fra programmet: «Forretningsmannen Alan Fenlon (47) er på flukt fra myndighetene. Utslitt, skremt og jaget av egen angst, bestemmer han seg for å ta inn på et hotell for å hvile og samle tankene. Vel forskanset inne i hotellet møter han seg selv i døren – bokstavelig talt! Dette blir begynnelsen på en kamp med indre demoner der skillet mellom rett og galt, moral og umoral har blitt radert ut.»

Åpningsbilde er et sjakkbrett, akkompagnert av intense strykere. Så stillhet.

For Fenlon er en meget stilsikker film, med mesteparten i svart-hvitt inne på et hotellrom. Nicholas Hope (kjent fra blant annet Bad boy Bubby) spiller alle karakterene, det vil si seg selv mange ganger – i samme scener og bilder. Skuespillet er etter min mening fabelaktig, og rent teknisk fungerer scenene hvor Alan diskuterer og krangler med seg selv veldig godt. Filmen er kanskje mer en følelse, enn en konkret handling, selv om vi får vite noe: «She`s not involved, I don`t want to drag her into it.» Eller: «No one can save you now, Alan». Og det er en svært subjektiv og klaustrofobisk følelse, som ender med at alle versjonene av Alan drikker seg fulle og sovner. Når Alan våkner er han alene. Vi får jump-cuts, mens han sjangler rundt i rommet.

Sluttscenen virker som en slags frelse, med et sterkt hvitt lys i hotellkorridoren som han går inn i (har han tatt et avgjørende valg?). I denne scenen er det fargebruk, og bruk av det en kan kalle religiøs sang. Avslutningsbilde er blanding av skyer, røyk og rødt. Jeg likte filmen godt, særlig scenene hvor Alan krangler med sine egne demoner, men den kunne kanskje vært kortet noe ned. Har en følelse av at dette er en film som kommer til å sitte litt i, og det er en god ting.
MP

HAN TALTE STJERNER

Regi: Claus Arthur Breda-Gulbrandsen
Manus: Claus Arthur Breda-Gulbrandsen
Med: Vegard Eggum, Svein Olav Eriksen, Henriette Normann, Paal Bakke
Prod: Claus Arthur Breda-Gulbrandsen, 2005.
DV/DVCam (4:3), 31 min

Breda-Gulbrandsen sier selv om sin film at det er en visuell beskrivelse av en manns indre monolog den siste halve timen før han begir seg ut på en lang reise. Sånn sett er filmen i realtid. Han talte stjerner er en 31 minutter lang eksperimentell kunstfilm. Det er dessverre i lengste laget for deler av et kortfilmpublikum som stort sett er historie og plotorientert. På den annen side er det umulig å ikke ha en mening om filmen etter man har sett den. Han talte stjerner må vel sies å være årets «snakkis» på kortfilmfestivalen i Grimstad. Breda-Gulbrandsen påpeker også at filmen ikke egentlig var ment for kinovisning. Filmen er hans masteroppgave på kunstakademiet i Trondheim og hører best hjemme i et galleri som del av en installasjon.

Allikevel er vi mange som mener at Han talte stjerner så avgjort fortjener den oppmerksomhet den kan få, også på filmfestivaler.  Han talte stjerner vant overlegent den tekniske prisen på Minimalen kortfilmfestival i 2006. Han vant prisen først og fremst for en ca 5 minutter lang animasjonssekvens, men det tekniske forøvrig i filmen er også meget spennende. De sorthvite grovkornete bildene ser nesten ut som kullstiftanimasjon, og bruken av nærbilder, sminke, og generell absurditet får oss til å tenke på klassikeren En andalusisk hund. Filmen kan ses på som en symfoni i fire akter der musikken først kommer i fjerde akt. Henriette Normann dukker plutselig opp med et band bestående av to ganger tre musikere! Filmen blir da en slags musikkvideo med en sær performancedans.

Han talte stjerner er en krevende film for publikum, men med en smule tålmodighet og åpent sinn vil man sitte igjen med en flott kunstnerisk opplevelse. Filmen fikk også hederlig omtale på kortfilmfestivalen i Grimstad.
JWA

HUMMING YOUR SONG

Regi, foto, klipp: Mariken Halle
Musikk: Ane Brun
Med: Cecilie Bjørgås Jordheim, Jorid Lekve Eide, Gabriel Kvendseth, Vebjørn Møllberg
Prod: Nordland kunst- og filmskole, 2005
DV/DVCam (4:3), 5 min

Ane Bruns sang «Humming Your Song» blir på bildesporet akkompagnert av ansiktene til ulike mennesker som nynner eller synger med til hennes sang. Bra og medrivende sang, og det er godt mulig denne lille filmen fungerer ypperlig som en musikkvideo på tv. At den vil få et helt annet uttrykk som et stille hvilepunkt i mellom reklamer, støy og kjappe klipperytmer. Og det er godt mulig at det er nettopp i en slik setting den er ment å skulle vises. Som film blir imidlertid ikke ideen godt nok utført til å holde den oppmerksomheten et stort lerret krever.
IR

HVIS JEG FALLER

Regi: Johanne Helgeland
Manus: Jens M. Johansson, Johanne Helgeland
Med: Marika Lagercrantz, Aksel Hennie, Svein Tindberg
Prod: NRK og Norsk Filmfond, Bitte Monn Iversen NRK Drama, 2005
DigiBeta (16:9), 27 min

Hvis jeg faller handler om en kvinne som får vite at hun har en alvorlig sykdom. Hun har ingen faste relasjoner på stedet hun bor. Hun er svensk og har en gift elsker i Norge. Når hun får vite at datteren hennes, som bor i Bergen, har fått barn, velger hun å dra på en overraskelsestur for å besøke henne. På veien over fjellet fra Oslo møter hun en ung mann som hun får en kjærlighetsfull relasjon til.

Denne historien kunne vært ganske klisjépreget, i litt Hollywood-stil, hadde det ikke vært for at hovedkarakteren er femti år. Alt ligger til rette for veivalg og store følelser når hovedpersonen får vite at hun er dødssyk. Som helhet er historien utrolig godt bygget opp og det er enkelt å følge den appellerende hovedkarakteren hele veien. Det er spennende og har man lest plottet er det klart man sitter og venter; når skal det skje? At hun og Aksel Hennie kysser?? Når det skjer, føles det veldig ekte og naturlig, og jeg som tilskuer er blitt såpass godt kjent med karakterene at filmen føles fullendt og god når den slutter med at de skilles og fullfører hver sin viktige oppgave. Formen er klassisk og lite ambisiøs, den benytter seg av en stil både på bilde og lydsiden, som tjener historien og gir rom til skuespillerne.

Hvis jeg faller er først og fremst et klassisk drama som handler om mellommenneskelige relasjoner framfor et forsøk på nyskaping på formsiden. Alt i alt vil jeg si at filmen har gjort noe som kunne vært en klisjéfylt historie om til noe som føles som det motsatte, nemlig noe sant og vakkert formidlet.
LS

INBETWEEN NOW

Regi: Lilja Ingolfsdottir
Manus: Lilja Ingolfsdottir
Med: Tiril Pharo, Simon Lay, Terje Skonseng Naudeer, Marlene Rom Rysstad, Selma Edbo Børresen
Prod: Tom Rysstad for Mirmar Film Production AS, 2005
35 mm (1:1,85), 5 min

I programmet stod det: «I et fotgjengerfelt møter en kvinne en strøm av bilder fra et mulig liv.» En kvinnes ansikt fyller lerretet, hun ser mot oss. Vi hører lyden av en bil som bråbremser. Det som følger er en strøm av bilder, kun avbrutt av bilder av kvinnen (og et bilde av en mann i bilen, men han ser vi dårlig). Bildene viser et mulig liv, fragmentarisk fremstilt uten dialog, og blir til slutt avbrutt av noen barn. Barn som hjelper mamma som gikk rett ut i veien?

Filmen har, slik jeg ser det, en klar grunnidé, og er svært tro mot denne. Den er konsekvent gjennomført på en elegant måte. MP

ISOLA

Regi: Andres J. Riiser
Manus: Ravn Lanesskog
Med: Liv Mjönes, Trond Espen Seim
Prod: Anders Jynge, 2006
35 mm [1:1,85], 24 min

Isola er en film om et stykke sorgarbeid. En ung kvinne har uventet mistet kjæresten/mannen sin, og må bearbeide sorgen og tapet. Hun har også nettopp funnet ut at hun er gravid, men fikk aldri sjansen til å fortelle ham at de skulle ha barn … I denne prosessen fører hun samtaler med sin døde kjæreste – og ser han for seg som om han skulle være levende. Vi som tilskuere ser han også, på samme vis som «de døde» blir presentert og del av bildet i Six Foot Under. Vi følger henne mens hun forsøker å forsone seg med at han er borte for alltid, og følger også med hennes tilbakeblikk på forholdet deres.

Andreas J. Riiser har tidligere deltatt på Kortfilmfestivalen med stilsikre filmer som Goldfish Tradition (2004) og Brick Vision (2005). Isola er et proft svennestykke for regissør Riiser, og er også hans eksamensfilm ved Den norske filmskolen. Kameraarbeidet er bra, og historien fungerer på sine premisser. Filmen fikk også Dolby-prisen for beste lyddesign. Isola klarer fint å formidle mange gjenkjennelige aspekt ved å være den gjenlevende: den ulogiske aggresjonen over å føle seg sviktet og forlatt, sorgen over alt man ikke lenger kan få formidlet, minnene som trer fram.  «Samtalene» man kanskje aldri slutter å ha med de døde. Og fortellingen sklir fint framover, og tar oss inn i kvinnens logikk og virkelighetsforståelse, i nåtid, fortid og drømmer. Slik er det en overraskende «moden» film, skapt av en regissør som både har noe å formidle og evnen til å gjøre det, om enn kanskje hakket mer konvensjonell og skoleflink i stil og uttrykk enn en tidligere film som Goldfish tradition. Jeg håper viljen til å fortelle vil bestå, og at Riiser også gjenopptar tidligere spenstighet i form i kommende filmer.
IR

JÜRGEN – GUMMITVILLINGEN

Regi: Jørgen Lauritsen
Manus: Jørgen Lauritsen
Med: Jørgen Lauritsen
Prod: Anders Graham, 2006
DV/DVCam (4:3), 3 min

Filmen starter med at to ansikter smelter sammen – det samme ansiktet, bare speilvendt. Vi ser underlige figurer og formasjoner, dannet av deler av ansiktene, i denne sammensmeltingen. De går fra hverandre og observerer hverandre, for så til slutt å smelte sammen i et vått kyss.

Jeg oppfattet filmen som et lekent og uhøytidelig formeksperiment. Både et eksperiment med filmmediets muligheter og med ansiktets og kroppen. Filmen var en suveren blanding av oppfinnsomhet, humor og lek. Den var kompakt og effektiv, og etter min mening meget vellykket!MP

KJØTER

Regi: Marius Holst
Manus: Bjørn Olaf Johannessen
Med: Bjørn Floberg og Hildegunn Riise
Prod: NRK, Norsk Filmfond og 4 1/2 , Gudny Hummelvoll for 4 1/2, 2005
DigiBeta (16:9), 29 min

Marius Holsts film Kjøter handler om en mann som kjeder seg i livet, symbolisert av at han har flere drømmer om at han står i kø. Han bor sammen med kona si, som spilles av Hildegunn Riise. Hjem har han med seg en hund, enda han er klar over at hun ikke vil like det. Han tror dessuten at hun er allergisk, og at hun også kommer til å bli fysisk syk av den. Etter hvert blir kona venn med dyret, hun vasker det og steller det og til slutt viser det seg at hunden vil ligge ved hennes side. Det irriterer hovedpersonen som inntil da hadde vært «husets herre» og han bestemmer seg for å ta med dyret ut i skogen for å slå det i hodet og muligens drepe det med en spade. I skogen møter han tre karer som også lufter hundene sine, men det hindrer han ikke i å utføre oppgaven han har satt seg fore. Når han kommer hjem uten hund er kona fortsatt ganske likegyldig (hun klarer også å skjule at hun er allergisk for hunder, og har vært syk mens dyret var i huset deres) og han drømmer fortsatt at han står i kø, men et vendepunkt skjer. Han går ut av køen og drømmer om en løpende hund.

Kjøter er en vellykket film. Den viser helt fra starten at dette er symbolsk, og lydbildet fungerer veldig godt til det noe flate, dystre og svarthvite fotoet som bare brytes av fargefilm i drømmesekvensene. Bjørn Floberg gjør som alltid en glimrende jobb og stemningen av den dystre rastløsheten et temmet dyr kan føle, er godt formidlet.
LS

KLIPPAN I LIVET- KAN DU LEVE UTEN?

Regi: Pia Lykke
Manus: Line Grünfeld, Pia Lykke
Med: Trond Fausa Aurvåg, Jannike Kruse, Linn Skåber, Ingar Helge Gimle, Brit Elisabeth Haagensli, Kjersti Fjeldstad.
Prod: Olav Øen for Monster Film, 2005
DigiBeta (16:9), 28 min

Dette romantiske dramaet utspiller seg på stedet for alle samboende par: IKEA. Dette er en naturlig setting for konflikter som kan oppstå i et forhold, og problemer skal det bli når Per gjør spøk ut av et frieri og Solveig finner en gammel flamme i restauranten. Filmens moral er vel at feighet kan føre til tap av partner hvis man ikke tar mot til seg.

En uambisiøs og leken film hvor vi ser tre forskjellige kjærlighetshistorier gjennom seks karakterer. Alt i alt en grei underholdningsfilm for hvermansen. Navn som: Peer Gynt, Lille Eyolf, Fruen fra havet og Et Dukkehjem bør nevnes uten at referansene akkurat er spesielt dype. Her er det flere morsomme scener, men skuespill, dramaturgi og teknisk kvalitet er sånn helt midt på treet.
IS

KLOVNEBARNA

Regi: Jannicke Systad Jacobsen
Manus: J.Systad Jacobsen, basert på Karin Beate Nøsteruds fotografier
Med: Ramon, Noe, Tricky m.fl.
Prod: Henrik Henriksen og Mone Mikkelsen for Moland Film Company AS, 2005
35mm (1:1,66), 6 min

Vi følger en vanlig dag i livet til to brødre i Guatemala City. De livnærer seg ved å kle seg ut som klovner og sjonglere med appelsiner og slå hjul mellom biler og eksos i et tungt trafikkert lyskryss.

Klovnebarna er en liten godbit av en lyrisk kortfilm. Foto er gjort så enkelt og observerende at det bare må bli vakkert. Sammen med den enkle, men veldig søte musikken understreker dette den harde hverdagen til de to små guttene. Samtidig får vi observere gatebarna i Guatemala uten forstyrrende voiceover eller irriterende moraliserende tekstplakater. Det er på et vis en optimistisk film full av fine observasjoner og poetiske, underfundige partier. Budskapet er sterkt, varmt og til ettertanke.
HK

KLOVNERS HATT

Regi, manus: Dimitri Lurie
Med: Andre Balthazar, Jeff & Ohra, Maggaly Hanappe med flere
Prod: Gilles Morin, Dimitri Lurie, 2005
DV/DVCam [4:3], 10 min

Et subjektivt kamera raser i lav høyde gjennom trange smug og ut på gatene, med hunde- eller ulvepesing på lydsporet. Filmen formidler en stemning av hjemløshet og uteliggertilværelse («vi var som en flokk med ulver») satt opp som kontrast til staselige bilder av herskapsliv fra tidligere tider, og det er tilløp til noen vakre og mystiske sekvenser.  Vanlig film, animerte sekvenser, svart-hvitt og farger mikses i denne eksperimentelle filmen, som for meg mer formidler en stemning enn noen historie om en mann «som finner en bowlerhatt … ser fantomer fra byens storhetstid … Dette hjelper han til å finne sin egen
IR

KOKOS

Regi: Charlotte Blom
Manus: Charlotte Blom
Med: Tone Mostraum, Ine Jansen, Kyrre Hellum, Ricky Eriksen
Prod: Bjørn Eivind Aarskog for Exposed Film Production AS, 2006
Digibeta (16:9), 10 min

Kokos er en blanding av dokumentar- og fiksjonsfilm. Samtidig som vi får en innføring i kokosbolleproduksjonens hemmeligheter (dokumentar), kommer to venninner inn på kafeen på samme sted (fiksjon). Det veksles mellom de to, og etter hvert forenes de i et klimaks. Samtalen mellom jentene på kafeen avbrytes av og til av en mannsstemme som forteller (voice-over, dubbing). Praten kretser rundt den ene jentas problemer med å skaffe seg en mann, og avbrytes plutselig av sang og dans. Det er den kvinnelige hovedkarakteren som blant annet synger/mimer til Carolas «Amore», og det danses i slow-motion og gode greier. Når sangen er over går samtalen som før. Det subjektive preget scenene har understrekes av at ingen andre i kafeen ser ut til å merke at en går inn og ut av en pompøs og småsprø musikal.

Filmen har en herlig, absurd humor og en befriende blanding av dyktighet og uhøytidelighet. Utrolig bra skuespill, kombinert med en veldig leken og stilbevisst bruk av ulik filmgenre, gjorde dette til en stor filmopplevelse. Suverent!
MP

LEGION

Regi: Mathias Røer
Manus: Mathias Røer
Med: Steffan Kihlbom, Pierre Dhalander, Per Gunnar Hylén
Prod.: Mathias Røer, 20
03-2006
DigiBeta (16:9), 29 min

Legion handler om en forsker som blir etterforsket av politiet i forbindelse med et forskningsprosjekt han jobber på. Han sliter med både søvn og psykiske problemer, noe som ikke blir bedre av at han ikke skjønner hvorfor han er under etterforskning.

Filmskaperen, Mathias Røer, ønsket å lage en film utenom det vanlige, utfordre seg selv. Han ville lage en spennende stemningsfilm og dra publikum med på en berg og dalbane der de ikke skjønner hva som skjer. Dette klarer han på en utmerket måte.

Filmen er bygd på samme lest som Nolans Memento og utnytter publikums søken etter logiske forklaringer på hva som skjer i sin fortellerstrategi og skaper et filmunivers tilsynelatende uten logiske årsakssammenhenger. Filmen har gode og troverdige karakterer, et spennende plot, gode bilder og en god lydside.

Det eneste ankepunktet jeg har mot filmen, eller kanskje rettere sagt mot regissøren eller produsenten, er at de røper hele plotet i den ene setningen de skriver om filmen i Kortfilmfestivalens program. Det blir ikke mye lek mellom katt og mus av det.
MS

LEVE JUBILAREN

Regi: Lukas Nieriker og Alexander Rønnberg
Manus: Lukas Nieriker og Alexander Rønnberg
Med: Anders Ferm, Måns Petterson, Eva Louise Langgren, Peter Langgren, Bibbi Engstrøm, George Perrin, Åke Fredeiksson m.fl.
Prod: Filmpilotene, 2005
DigiBeta (4:3), 9 min

Hele familien er på plass for å feire bestefars fødselsdag, men han dukker ikke opp. Ingen av de voksne i forsamlingen forsøker å gjøre noe med situasjonen, så en av den yngre garde må, bokstavelig talt, ta saken i egen hender.

Nieriker og Rønnberg har laget stilistisk filmatisk univers med karikerte karakterer. Plot og story er godt oppbygd og filmen forteller en skikkelig historie med både humor og alvor. Litt dansing har de også fått med.

Leve jubilaren er en film om fornektelse, men også om det absurde i vanskelige situasjoner. Regissørene har nok hentet inspirasjon fra Roy Anderssons filmatiske univers og leverer en blodalvorlig og morsom film om familieforhold.
MS

LULLABY

Regi: Margareth Olin
Manus: Margareth Olin
Med: Jørgen Enger, Cecilie Porsland, Kristine Westbye Sævik, Kjersti Holmen, Peter Grøndal, Abbe Krigsvoll, Ingar Helge Gimle
Prod: Thomas Robsahm for Speranza Film AS, 2006
35mm (1:1,66), 30 min

Lullaby er en bysymfoni sies det. En godnattsang for Oslo. Det må man vel kunne si at er en treffende beskrivelse på denne filmen. Det er så absolutt en symfoni hvor en stor del av filmens rytme bestemmes av karakterenes telefonbruk. For det tekstes mye i denne filmen. Er det en ting undertegnede ikke liker på film så er det bruk av mobiltelefoner. Jeg mener det stort sett ødelegger mer enn det tilfører. Hvor filmatisk er det egentlig å se på folk som taster i det uendelig på en liten telefon? Men poenget mitt er at her fungerer det! Aldri før har jeg sett en med vellykket bruk av mobiltelefoner og SMS på film. 

Filmen starter med at filmens hovedperson kommer ut av et offentlig toalett sammen med en mann, vasker munnen og får noen hundre kroner for godt utført arbeid. I den neste halve timen følger vi han gjennom oslonatten. En ting må sies, Jørgen Enger er et funn og han fyller hele lerretet når han er tilstede. Denne mannen må vi se mer av i tiden fremover! Skuespillet generelt er veldig bra. Kjersti Holmen leverer en av sine beste roller noensinne og det i en tvers gjennom usympatisk, kåt drittsekkrolle.  Hadde karakteren vært mannlig hadde det vært en tykk og svett mann. Hun er tvers gjennom kjip, men pokker så bra hun er!

Margareth Olin fokuserer ikke på en spesiell hendelse, men gir oss i stedet en lang rekke små innblikk i den verdene hun skildrer. Dette støtter så klart opp under poenget av at dette er en symfoni, men det føles av og til litt bortkastet. Slik som denne unge piken med barnet. Hvem er hun egentlig? Hvorfor er hun der i det hele tatt? Lullaby har rett og slett for mye stoff i seg. Og det er egentlig veldig synd for denne filmen kunne ha blitt utrolig god og ikke bare god. Jeg er dog ikke helt sikker på om jeg vil at filmen burde vært strammet inn eller rett og slett bare litt lengre…
TG

LYKKE

Regi: Jørgen Bøhle Bakke
Manus: Jørgen Bøhle Bakke
Med: Inger Charlotte Sundt, Camilla Stray-Pedersen, Jørgen Bøhle Bakke
Prod: Christoffer Lenborg, 2005
35 mm (1:1,85), 3 min

Vi ser gjennom et kamera som nærmer seg et hus. Vi følger med inn i huset, opp en trapp inn på et rom… Mens vi beveger oss inn i huset, blir vi vitne til en samtale (telefonsamtale?), men vi ser ingen. Av samtalen kan det virke som om det er de to siste menneskene som er igjen som snakker sammen. Det blir blant annet sagt: «Hun kan da ikke spise oss også»” Den andre svarer: «Hun gjorde jo det med de andre». Buen spennes, og dramaet avsløres med et overraskende og humoristisk sluttpoeng. Med klassisk grøsser-estetikk (tung pusting, vinglete kamera, ting som skygger for vårt overblikk etc.) fanger filmen publikum veldig kjapt og holder oss der.

«Lykke» ble laget i løpet av 36 timer og vant Oslo Video Marathon i 2005. Kanskje har den korte fristen for å bli ferdig, vært med på å skape den friskheten som preger filmen. Bra!
MP

MEDIUM RAW

Regi: Morten Hovland
Manus: Morten Hovland
Med: Bartek Kaminski, Henriette Steenstrup, Stig Henrik Hoff, Sølje Bergmann.
Prod: Kristian Kamp og Arild Halvorsen for Fabelaktiv AS, 2005.
35mm (1:1,85), 9 min

Sydende sjalusi og dristig tango i blodig trekantdrama fra restaurantmiljø. Medium raw er en rytmisk, dialogløs, fortelling om en grå mann (Bartek Kaminski) i en grå restaurant, som havner midt i et pågående sjalusidrama mellom servitrisen (Henriette Steenstrup) og kokken (Stig Henrik Hoff).

Morten Hovland sier selv om filmen at han ville si noe om hvordan vi alle er fanget i begjærets evige runddans, og det får han da også til. Bruken av fargekontraster samt rytme og ikke minst lyden i denne filmen er spennende og en viktig del av filmopplevelsen. Kokken banker i vei på rått kjøtt i en stadig hissigere rytme, og nærbildene av rødt kjøtt og blankt stål i kombinasjon med denne rytmen gir en heftig audiovisuell opplevelse.  Historien er klassisk, nærmest en klisjé, og filmens stil forøvrig er ingen filmatisk revolusjon. Enkle grå interiører og litt svette og grå personer har vi sett før. Vi regner med at Hovland kjenner sin Roy Andersson samt sin Jeunet og Caro.
JWA

MENTAL

Regi, manus: Joakim Andersen
Prod: Håkon von Herrestahl, 2005
DV/DVCam [4:3], 11 min

I Mental (engelsk tittel) møter vi Linda som strever med psykiske problemer. En del av henne vil ta sitt eget liv. I denne filmen blir Lindas psykiske kamp mot indre krefter framstilt som om hun må rømme fra – og kjempe mot – en mann som til stadighet forfølger henne, og som prøver å drepe henne på ulike vis.

Å lage film om splittede personligheter krever sin regissør. Samtidig ser det ut som emnet tiltrekker mange håpefulle regispirer som vil lage film, men ikke er helt sikre på hva de har å melde … Mental blir en slags prøvefilm, en film som viser at regissøren klarer å lage – og filme – en fortelling. Og det klarer han, selve de grunnleggende fortellerteknikkene er mestret. Men det blir ikke nok skrekk og gru her til at filmen fungerer som en psykologisk thriller, og den gir heller ingen mental innsikt i psykiske problemer. Det spaltede sinne personifisert som en aggressiv mann gir etter hvert litt assosiasjoner mot inspektør Clouseau som blir angrepet av tjeneren sin i Rosa Panter filmene, og det var nok ikke meningen. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor denne filmen fikk plass i kortfilmprogrammet.
IR

MOVEMENTS IN SLEEP

Regi, manus, foto, klipp, lyd: Andrea Lange
Prod: Andrea Lange. 2005
DV/DVCam. 7 min.

Theodor Adorno skrev engang om Mahlers musikk at den lignet et kardiogram av et knust hjerte. Andrea Langes kunstvideo Movements in sleep er et kardiogram av en knust sivilisasjon. En oppdatert reise over det norskamerikanske landskapet; nye rotorblader fra imperialismens dagbok. Ikke som statisk silketrykk, men som en rastløs montasje av bilder og lyd.

Først og fremst er Movements in sleep en studie av kontraster. Ulike skarpe kontraster monteres sammen: bilder og lyd spilles ut mot hverandre, i en presis og insisterende rytme. Den starter med byens lyder, men beveger seg billedmessig over et rolig skydekke. Bilder av et helikopter forstyrrer roen i et brått innklipp, og andre brå bilder bryter inn i glideflukten over skyhavet. Bilder fra en flyplass monteres inn, lyden stilner, George W. Bush dukker opp til klappsalver, og filmen tones ut i en musikalsk overtoning, der både søvn og flukt ironisk møtes.

Movements in sleep er en kunstvideo, og Lange har selv karakterisert den som: «Et assosiativt møte mellom lyd og bilde blandes med konkrete referanser til våren 2003 når Bagdad blir bombet.» Videoen er både en formlek og en politisk allegori, der våre liv i søvngjengeraktig uro kontrasteres mot krigen i Irak.  Kraften i det politiske budskapet motvirkes nok av videoens uttrykksfulle kontrastspill, som først og fremst blir en sanselig utforsking av virkemidler og effekter, men dens hemmelighetsfulle tone bidrar samtidig til at den berører som noe mer enn et rent politisk utsagn.

Movements in sleep bærer på en hemmelighet. Den registrerer med kardiogrammets rytmiske kurve en kultur som er ferd med å knuses. Samtidig viser den at oppløsningen skjer i søvnen, mens vi urolig vrir og vender på oss, uten riktig å registrere hva som skjer. Hemmelighetsfullt avdekkes mørkets hjerte. Som en vakker drøm som forvandles til et mareritt.
GI

MØLL

Regi og manus: Piotr Ryczko
Med: Jacek Stefanik, Marek Nialy, Barbara Walkowna
Prod: Den polske Nasjonale filmskolen i Lodz, 2005
DV/DVCam, 11 min

En mann flytter inn i en leilighet, og vi følger ham mens han utforsker sitt nye hjem. Ikke alt synes å være som det skal, han hører lyder fra leilighetene omkring, og han får stadige telefoner med spørsmål om han er der, om de ikke kan prøve en gang til? Fargene på møblene, så vel som i leiligheten selv, går i sepianyanser. Mannens omgivelser synes å tilhøre en annen tid – og kanskje er det nettopp det de gjør?

Møll er en filmfortelling der ulike tidslag brytes mot hverandre, der det gnages hull i nåtidens overflate, slik at fortid og minner blottstilles. Kanskje skyldes hullene alderdommerlig forvirring, kanskje skyldes det at hendelser som man har fortrengt, skjer på nytt. Piotr Ryczkos film er interessant, men til tider mer forvirrende enn fiks. En av årsakene er at Ryczko roter fortellingen om mannen og det som trolig er minnene om ungdomskjæresten til med en tilsynelatende allestedsnærværende altmuligmann. Denne kortvokste, gåtefulle altmuligmannen tar mye av oppmerksomheten i filmen, og leder assosiasjonene i retning av David Lynch’ univers i stedet for mot de tapte erindringenes landskap, der jeg tror filmen egentlig er ment å utspille seg.
SB

NOEN GANGER GJØR DET VONDT

Regi og regi: Geir Henning Hopland
Med: Vidar Magnussen, Charlotte Frogner, Anderz Eide
Prod: Geir Henning Hopland for Delicious Goldfish Productions, 2006
35 mm, 6 min

Hva gjør du når kjæresten din forteller deg at det er slutt, at dere ikke passer sammen lenger, at dere når sant skal sies egentlig aldri har passet sammen,? Kan du da, etter forgjeves forsøk på å forklare at den andre tar feil, gjøre annet enn å gi slipp på kjæresten, gjøre annet enn å bare la han eller henne gå? Vanligvis ikke, men i Noen ganger gjør det vondt møter vi en som ikke vil gi slipp på kjæresten, verken følelsesmessig eller rent fysisk. Med et godt grep rundt den ene foten forblir han hengende ved gamledama, og slikt oppstår det etter hvert selvfølgelig mange interessante situasjoner av.

Med Noen ganger gjør det vondt har Geir Henning Hopland greid det kunststykket å lage en morsom film om kjærlighetssorg. Publikum føler med den stakkars kjæresten, men synes samtidig han er patetisk der han henger på slep. Vi lar oss underholde av de absurde situasjonene som oppstår når livet hennes går videre, med sjekking, etter hvert et bryllup og til slutt også fødsel. Fortellingen drives dessuten framover av gode replikker og bra spill.

Noen ganger gjør det vondt gir en effektiv synliggjøring av en forsmådd kjærestes følelsesliv, der eneste botemiddel synes å være det å treffe en som har lidd, og samtidig valgt, samme skjebne. Å følge deres historie videre ville nok neppe vært like bra underholdning.
SB

NÅR ALT KOMMER TIL ALT – I DET STORE OG DET HELE

Regi: Ingvild Kjær Tofte
Prod.: Ingvil Kjær Tofte, 2005
DV/DVCam (4:3), 2 min

Når alt kommer til alt – i det store og det hele er en animasjon av kulltegninger. Den kan sees på som en storbysymfoni i miniatyr. Der storbysymfonien skildrer byen og livet i den, skildrer denne filmen livet i det små, eksemplifisert av mennesker, biler, baner og mennesker som møtes og skilles på vei mot noe eller noen. Særlig skildrer den en t-banestasjon der banen og mennesker kommer og går – en situasjon der hvert menneske har sin bane, skaper sitt mønster i menneskemylderet.

Filmskaperen selv sier at hun ble inspirert til å lage filmen en morgen da hun gikk av t-banen på Jernbanetorget i Oslo. Hun fikk en følelse av å være en del av en stor bevegelse eller strømning, en bevegelse som er den samme hver morgen, men som ikke består av det samme.

Dette er en følelse Tofte formidler på en utmerket måte. Kulltegningene gir filmen et røft, men samtidig mykt preg, og gir oss sammen med den litt ensformige musikken ei god og litt «dyssende» stemning. Filmen er stilisert og klarer med sin gjennomførte stil å gi oss et nytt syn på en hektisk start på morgenen. Det er som et bilde på menneskeheten. At vi alle har en egen bane, vårt unike liv, og at vi sammen med de vi møter skaper et mønster, en sammenheng, et samfunn. At vi er mange mennesker sammen, men også alene.
MS

OFFICE 2002

Regi: Julia Schnabel
Manus: Julia Schnabel
Med: Gabrielle Timmins, Kirsten Krogh, Linda Bjorn, Fred
Prod.: Julia Schnabel, 2006
DV/DVCam (4:3), 7 min

Office 2002 er en film som baserer seg på en performance i et tomt kontorlokale i Edinburgh. Filmen drives fremover av en fortellerstemme som leser utdrag fra Ibsens «Et dukkehjem» og vi møter skuespillere som spiller i scener tilsynelatende uten sammenheng.

Filmen er tatt opp på dv og bærer preg av dette på bildesiden. Det at det er tatt opp i et gammelt kontorlokale gjør heller ikke underverker for filmens estetikk, men passer likevel i filmens uttrykk.

Filmskaperen ønsker å vise performancen som noe der man kommer inn i et rom, kommer inn i en tilstand. Uttrykket performance betegner et kunstverk som har utstrekning i tid og rom, og som utføres av personer på stedet, etter kunstnerens idé. En performance skiller seg fra kunstformer som musikk, teater, dans eller litteratur fordi den ikke viser frem hendelser som illusjoner, men presenterer virkelige hendelser som kunst. Dette krever at man skaper en stemning som både publikum og kunstnere er en del av.

Det er veldig vanskelig å formidle stemning i en film. Særlig vanskelig blir det når filmen ikke bruker fortellertekniske virkemidler fra filmen for å fortelle og formidle, slik som med denne filmen. Etter mitt syn er det her denne filmen mislykkes. Julia Schnabel klarer ikke å skape det rommet hun er ute etter å skape, den tilstanden hun ønsker å skape og filmen blir stående som uinteressant og uviktig.
MS

OPTICAL

Regi: Kavar Singh / Benjamin Skanke
Manus: Daniel Mcstay, Benjamin Skanke, Kavar Singh
Med: Lilli Kruger, Ali Hussain, Ahmed Gulem, Bjørn Kolaas, Alan Bendu, Noor Behrang
Prod: Daniel McStay, 2005 
DV/DVCam (4:3), 6 min

En filminnspilling er i gang, da kameraet stjeles. Resten av filmen (den nye filmen, altså), er det kameraet som er hovedkarakter, og vi følger dets dramatiske og humoristiske vei mens det hele tiden bytter eier. Alt observert mens kamera går, vi får altså alt point-of-view. Kamera følger blant annet pengeinnkrevere og folk på fest, og det blir også brukt som betaling.

Optical er en uhøytidelig og utrolig underholdende film, som preges av masse entusiasme. Den inneholder også en god del flotte små detaljer. En jeg falt for: Et stykke ut i filmen, blir kamera liggende på skrå på bakken etter en slåsskamp. På andre siden av gata kan man da se lydmannen fra filmen som skulle vært spilt inn. Med mikrofonstativet høyt hevet virker det som han også er med (eller ønsker å være det?) i denne filmen. Smådetaljer som gleder de som liker den slags. Jeg opplevde filmen som et morsomt gag, som ble gjennomført på en glimrende måte. Kanskje kan en si at da kamera ble stjålet under filminnspillingen i starten, ble det reddet fra en dårlig film og ble i stedet med i en veldig bra en.
MP

PERSISTENCE OF MIND

Regi: Vegard H. Sørby
Manus: Vegard H. Sørby
Foto: Hazril Anuar
Prod: Vegard H. Sørby, Fidah Rashid, Hazril Anuar, 2005 
DV/DVCam (4:3), 3 min

I programmet kan vi lese: «En hjemløs mann i en uvanlig knipe møter en ung mann med en uvanlig anmodning».

Filmen er en montasje av stillbilder. Den følges av en voice-over, som antakeligvis er hovedkarakteren i bildene (den hjemløse). Musikkbruken er enkel og ikke for dominerende. Lydbildet er realistisk når det skildrer det som skjer på gata, overfallet og de naturlige lydene i dette miljøet. Montasjen av stillbilder avbrytes en gang av noen sekunder med film, og dette oppleves nok som et avgjørende øyeblikk (noe som kan forklare dette grepet).

Som formeksperiment (stillbilder i stedet for ”vanlig” fim) har filmen sin verdi. Som fortelling var den for meg noe uklar, som kan være spennende. Allikevel synes jeg den ble karikert, og noe overdrevent tydelig med replikker som «Sometimes I wish it`d kill me». Interessant film, men etter min mening ikke helt vellykket.
MP

ROSWELL ENTERPRISES

Regi og manus: Janic Heen
Med: Thorir Sæmundsson, Pål Sverre Hagen, Michal Rones, David Fellowes
Prod: Kristian Sinkerud for Friland AS, 2006
35 mm, 10 min

På et skinnende rent herretoalett står to yngre menn og sjekker at slipsknuten sitter som den skal, og at det ytre ellers er plettfritt. De to kommer i snakk, og det viser seg at de begge er kommet til siste avgjørende intervjurunde for toppstillingen i selskapet Roswell Enterprises. Få minutter før intervjuet starter kommer en tredje mann inn på toalettet, en mann som går inn i et av avlukkene før han gjør klar et rep og legger det om halsen. De to utenfor forstår hva som foregår, og blir stilt overfor et dilemma. Å forsøke å gripe inn i mannens selvmordsplaner vil kunne bety at de blir forsinket til intervjuet, og at de dermed spolerer sjansene til å få kremjobben. Hva gjør de i en slik situasjon? Og hvorfor har mannen valgt nettopp toalettet til Roswell Enterprises som åsted for selvmord?

Roswell Enterprises er en film med en god historie, som er presist fortalt og vel spilt. Det er ingen film som vekker oppsikt i en kortfilmkonkurranse, men den er ikke desto mindre resultat av solid håndverk og et øye for detaljer. Navnet på selskapet, for eksempel, vil klinge kjent i ørene på en sci-fi-entusiast, men mer interessant enn valg av navn er lokalet for filmens handling. Med Roswell Enterprises viser regissør og manusforfatter Janic Heen at et kammerspill vel så gjerne kan utspille seg på et blankskurt herretoalett som hvilket som helst annet sted.  Etter år med fjollete scener på fellestoalett i Ally McBeal får vi med Roswell Enterprises på nytt se herretoalettet som klassisk dramatisk spillrom – denne gangen gjelder dramaet imidlertid ikke «der letzte mann» – men hvem som skal bli førstemann!
SB

SAMTALE

Regi: Bjarne Mørner Tveit
Manus: Kurt Johannesen
Med: Kurt Johannesen
Prod: Bjarte Mørner Tveit for Piraya Film, 2006
DV (16:9), 3 min

En mann ligger på ryggen. I munnen har han en glasskolbe fylt med vann. Inne i denne kolben svømmer det en del gullfisk som av og til tar turen ned i munnen hans.

Det sies i synopsiset til filmen at dette er en poetisk fortelling om en samtale. Det er meget mulig, men jeg satt med en viss forhåpning om at mannen skulle svelge fiskene. Hver gang fiskene tok turen nedover i kolben og inn i munnen på Johannesen hørte man folk fnise og det gikk nærmest en skrekkblandet fryd gjennom publikum.

Det er fascinerende at en såpass enkel film fenger publikum på en slik måte. Tror mye av sjarmen til filmen er nettopp den superenkle formen samt det at man sitter og lurer på om det er ekte. Er det et triks eller ligger han der med gullfisk i munnen? Det er noe absurd og tiltalende med hele settingen. Rett og slett en festlig liten sak som er utrolig mye mer severdig enn det meste av film som lages innen samme genre!

Filmen kan med fordel sees i sammenheng med filmen Annamme som ble vist i Grimstad i det samme programmet. Se omtale et annet sted i bladet.
TG

SCYZORYK

Regi og manus: Keio og Dag Åstein
Med: Siri Lindblad, Anders R. Stein
Prod: Keio og Dag Åstein, 2006
DV/DVCam (4:3), 5 min

En ung gutt på vei for å leie video oppdager tilfeldigvis ei jente som forsøker å skyte seg i hodet med en startpistol. Forsøket er mislykket, og gutten tilbyr seg å gi råd om andre metoder og redskaper, mer egnet for selvmord. Jenta takker ja, og filmens absurde, lille historie om ungdommelig overmot og (u)besluttsomhet tar til. Denne historien synes å få en slags resignert, men samtidig lykkelig slutt, slik den blir fortalt fra guttens ståsted, i voiceover. 

Sin unge alder (24 og 19) til tross er brødrene Keio og Dag Åstein i ferd med å bli gjengangere på Kortfilmfestivalen. Årets film handler altså om selvmord, eller i hvert fall om selvmordsforsøk. Historien som fortelles synes i tillegg å romme et gryende vennskaps- eller kjæresteforhold. Dette er den tredje filmen de har med i Grimstad, og Scyzoryk er et solid stykke film, med stødig fortellergrep og et stilsikkert visuelt uttrykk preget av svart/hvite, kornete bilder. Den er imidlertid ikke oppsiktsvekkende på noe vis. Når man ikke lenger er ung og lovende, men i stedet etablert, vil kritikeren forsøke å spore noe nytt, noe overraskende i arbeidet, noe som skiller det fra tidligere produksjoner. Dette nye overraskende finner jeg ikke i Scyzoryk.

Ikke annet enn at tittelen på filmen (som for øvrig kan bety ’foldekniv’), så vel som voiceoveren som bærer fortellingen, er polsk. Hvorfor? Dersom dette i utgangspunktet er en skolefilm, kommer ikke det fram av informasjonen som følger filmen.

Selv om de to regissørene er blitt kjenninger på den norske kortfilmarenaen er det en ting som klart skiller Åsteins fra mange i den eldre garde: høyst sannsynlig har de ennå ikke laget sin beste film. Av den grunn ser jeg fram til neste kortfilm signert de to.
SB

SEER BELIEVER

Regi: Eskil Vogt
Manus: Eskil Vogt
Med: Ola Fløttum, Anne Fløttum, Ulf Rogde og Hans Christian Almendingen
Prod.: Eskil Vogt, 2006
DigiBeta (4:3), 4 min

Seer Believer er laget som en musikkvideo for bandet The White Birch og handler først og fremst om The White Birch´ vokalist oppvekst fra baby til voksen mann formidlet gjennom private 8 mm-opptak.

Filmen står som en god musikkvideo og omvendt. Musikkvideoen står som en god film. Seer Believer har en god klipp, spennende bilder og ikke minst, en god lydside. 8 mm-opptakene og musikken kler hverandre og sammen med klippingen forteller de en historie om en gutt som vokser opp, men også om å se tilbake på sin egen barndom og oppvekst og at den også til slutt ser tilbake på deg. At du speiler deg i den og den i deg.
MS

SIRKEL

Regi: Gabriel Kvendseth
Manus: Gabriel Kvendseth
Med: Stine Midtsæther, Ole-Petter Refsdahl
Prod.: Nordland kunst- og filmskole, 2006
DV/DVCam (4:3), 7 min

Sirkel er en film om en gammel mann, en ung kvinne og en gullfisk. Mannen er syk og ligger på loftet med en gullfisk som selskap på soverommet. Den unge kvinnen bor også i huset og steller mannen. Filmen handler om å være innestengt, både fysisk og psykisk, og å slippes fri.

Filmen er tatt opp på dv og bildene bærer preg av det. Det er mulig dette er et bevisst valg fra filmskaperens side siden dette underbygger den trøstesløse stemningen filmen har. Filmen er klassisk oppbygd, med klassiske virkemidler og er på den måten veldig streit. Men på den andre siden er denne filmen nokså lite interessant. Den har ok karakterer og et i utgangspunktet spennende plot, men klarer ikke å formidle handlingen på en måte som fanger min interesse. Karakterene virker ikke tilstede i handlingen og virker ikke plaget av situasjonen. Det at det da ender som det gjør, virker derfor umotivert.

Filmen har uansett en uforglemmelig scene. Naken kvinne i badekar og gullfisk. Kjønn og gullfisk. Det kommer jeg aldri til å glemme.
MS

SMERTEPUNKTET

Regi: Aamund Johannesen
Manus: Aamund Johannesen
Med: André Salterøe, Helen Vikstvedt, Rune Temte, Bent Rognlien m.fl.
Prod: Egil Ødegård for Filmhuset Produksjoner AS. 2005. DigiBeta (4:3), 10 min

Smertepunktet er en tidvis litt artig mockumentary om en norsk filmregissør. Magnus Halvorsen (André Salterøe) er en internasjonal stjerneregissør, som er på en hastig visitt i Norge før han flyr videre til nye glamorøse prosjekter denne gang i Italia. Vi er med Halvorsen på flere intervjuer der han forsøker å forklare sine store visjoner og hvordan han skal revolusjonere synet på norsk film i utlandet. Budskapet klarer han ikke helt å få fram, og det får hans tilhørere til å spørre seg; Er han virkelig det geniet han forsøker å fremstå som? Vil han kunne gå i Truffauts fotspor og redde norsk film?

Johannesen har kanskje forsøkt å si noe om norsk filmbransje, samt hysteriet i norsk presse når det en sjelden gang dukker opp en norsk regissør som gjør seg bemerket i utlandet. Smertepunktet er ikke bare lite troverdig som dokumentar, men også utroverdig som ironisk kommentar. Filmen blir dessverre for platt og vi tror ikke et sekund på Salterøes tolking av hovedkarakteren. Humoristen Espen Eckbo kunne gjort denne figuren så uendelig mye bedre. Det hjelper dessverre ikke at Johannesen har fått kjente mediefolk som Anne Hoff og Fredrik Skavlan til å medvirke i filmen.

Aamund Johannessen har jobbet i norsk filmbransje siden tidlig syttitallet og har naturlig nok kontaktene og ressursene til å gjennomføre et slikt filmprosjekt. Derfor blir vi litt skuffet når han får så lite ut av denne ideen.
JWA

SNIFFER

Regi og manus: Bobbie Peers
Med: Danny Schlessinger, Kristin Krogh Sissener
Prod: Maria Ekerhovd og Glenn Gardner
35 mm, 10 min

En mann våkner fra nattesøvnen i det han støter ansiktet mot soveromstaket. Vi ser så hvordan han forsøker å få vekket kona, som må hjelpe ham ned til sengen igjen. Han har slitt seg, det vil si kommet løs fra oppstrappingen som forhindrer vektløse i å sveve ut av sengen under søvn. Det trengs, når man ikke har på gravitasjonsstøvlene som på dagtid forsikrer bakkekontakten.

Kanskje var nattens hendelse et tegn, kanskje var det noe som hender mannen regelmessig. Uansett skal neste dag bringe med seg store forandringer i en strengt ordnet tilværelse, i jobben som deodorantsniffer ved et større luktlaboratorium. Forandringen inntreffer i form av en due som forviller seg inn i laboratoriet. Duens desperate kamp for å komme seg ut derfra igjen ender i vindusruta, og fuglen dør. Fuglens desperasjon synes å ha smittet over på mannen, som bestemt tar duen med seg ut i friluft. Der ute, under den høye himmelen, tar han en bestemmelse. Han forlater arbeidsplassen, stiller seg opp på gaten utenfor hos kona, og begynner å kle av seg. Snart gjenstår bare støvlene…

Dette er i korte trekk hva årets gullpalmevinner handler om. En absurd historie om deodorantsnifferen som en dag får nok og som tar selvmord ved levitasjon. Men også en historie som kan forstås som allegori over det å bryte løs fra en tilværelse som forhindrer en i å leve slik man vil, forhindrer en i å leve på en måte som er naturlig for en. Fortalt med presisjon og detaljrikdom bindes fortellingen helhetlig sammen av åpningsscenen hvor vi bilde for bilde blir ført inn i mannens tilværelse, og samtidig bit for bit forstår hvordan denne fortellingens univers henger sammen, med sluttscenen der han plagg for plagg nærmer seg sin vektløse tilstand, og hvor det ikke lenger finnes noe soveromstak som vil stoppe svevet.

Det er dybden og alvoret man opplever i de samtidig så lattervekkende situasjonene som gjør Sniffer til en så god film. Det som videre er filmens store styrke er måten universet så overbevisende blir presentert for oss på, både når det gjelder en fantastisk scenografi som minner om mye, men som allikevel har sin særegne stil, og når det gjelder hvordan kameraet avdekker det hele for oss. Dette universet synes ikke å mangle noe. Det er komplett, med sin egen logikk, sin egen orden – et univers som vår mann ikke finner seg til rette i, og som han til slutt må befri seg fra.
SB   

SNILL

Regi: Astrid Aakra
Manus: Astrid Aakra basert på boka «Snill» av Gro Dahle og Svein Nyhus
Med: Anna Lovisa Lammetun, Lasse Lindtner, Anne Marie Ottersen
Prod: Lise Fearnley for Mikrofilm AS, 2006
35mm (1:1,66), 10 min

Lille Lussi er så snill og flink og stille at hun en dag forsvinner inn i veggen. «Snill» er en film for barn, basert på den Brageprisvinnende barneboka med samme navn av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Astrid Aakra har bakgrunn som bl.a. tv-producer, journalist, avistegner og illustratør og jobber nå som regissør og animatør. Tidligere filmer er: Komponisten (1992), Deep Shit (1999) og Hell og lykke, herr Gorsky (2002).

Snill er blitt en animert tegnefilm for barn av høy kvalitet. Renskårne og uttrykksfulle tegninger, flott farge og mønsterbruk, en god fortelling i bunn med et forståelig poeng om jenta som er så snill, ordentlig og grei at hun blir usynlig. Filmen får spesielt virkningsfullt uttrykk der jenta bestemmer seg for at nok er nok og de ordentlige tegningene eksploderer i noe som ligner mer på japansk animé. Profesjonelt og morsomt.
HK

STØRRELSE 5

Regi: Jørn Utkilen
Manus: Jørn Utkilen
Med: Arron Usher, Katarina Bryan, Helen McAlpine, Neil Kent
Prod: Jeorge Elkin, 2005
DigiBeta (4:3), 7 min

Bare ta det med ro. Det er mye viktigere hvordan du bruker utstyret enn hvor stort det er. Dette høres sikkert velkjent ut. Helt sikkert trøstende ord for mange, men spør en hvilken som helst fotballspiller og de vil fnyse av et slikt utsagn. Uansett hvor flink man er så er det rett og slett pinlig å ankomme løkka med en størrelse 4. Man spiller da ikke fotball med en juniorball…

Denne problemstilling er svært så reell for den unge mannen i denne filmen. Han har kjøpt en fotball i størrelse 5, men det virker som at det er en størrelse 4 han har fått. Han bestemmer seg for å dra tilbake til butikken for å klage.

Størrelse 5 er en pussig liten bagatell av en film. Karakterene er svært karikerte og det bugner av absurde situasjoner og dialoger. Filmen er tatt opp i Skottland og den skotske dialekten kler filmen svært godt. Det er i stor grad karakterene og kanskje spesielt dialogen som driver filmen fremover. Ikke så mye i handling, men mer i latter.

Filmen ender i en typisk punchline, men dette er et stjerneeksempel på at veien er viktigere enn målet. Jørn Utkilen har laget en artig, pussig film som kan med hell sammenlignes med lengre filmer som Napoleon Dynamite. Dette er syv svært så underholdende minutter som jeg gjerne ser igjen. En bagatell av en film? Ja så absolutt, men pokker så underholdende! Det er ikke ufortjent at denne filmen stakk av med hovedprisen ved Minimalen kortfilmfestival!
TG

TERJE VIGEN

Regi: Mari Monrad Vistven
Manus: Tarje Holtvedt, Anders Hofseth og Mari Monrad Vistven
Med: Fridtjov Såheim, Vidar Magnussen, Ingrid Bolsø Berdal m.fl.
Prod: Bitte Monn-Iversen for NRK, ODRA BB11, 2006
DigiBeta (16:9), 27 min

Novellefilmen Terje Vigen er en parafrase over Ibsens episke dikt. Introen lover godt med abstrakte bilder av vann som renner ut av en mørkeblå bil. Den første delen er spennende; den handler om Falken-veihjelperen Terje, som ikke klarer å redde familien fordi han blir hindret av en politimann underveis. Kona tar overdose og datteren drukner i badekaret imens Terje ligger mørbanket i et buskas. Jeg må si at den maktesløsheten Terje nå føler virkelig kommer frem i filmen. Ti år etter får Terje et moralsk dilemma; skjebnen byr på sjansen til å ta hevn.

Terje Vigen er en proft produsert film og historien er i utgangspunktet bra fortalt, men hvor er overraskelsene etter at plottet er satt? Moralen er som da Ibsen skrev «Terje Vigen»: hevnen er ikke søt. Det jeg synes trekker ned i denne filmen er at den prøver å være for ordentlig og klassisk, ellers er den ganske bra.
IS

TRETTE MENN

Regi: Eva Dahr
Manus: Eva Dahr
Med: Torbjørn Harr, Pia Tjelta, Bjørn Sundquist, Nils Vogt, Anne Rygh
Prod: Eva Dahr, 2006
35mm (1:1, 85), 14 min

Torbjørn Harr spiller en suksessrik ung mann som ser ut til å ha alt. Han har en flott jobb, en enda flottere kone og er sågar nybakt pappa. Alt ser egentlig rosenrødt ut, men så en dag går det galt. Han mister pusten og kollapser på veg til jobb.

Hva gjør man når jobben krever mer enn det kroppen takler? Hvordan takler man følelsen av å være overflødig og hjelpeløs? Disse spørsmålene prøver Eva Dahr å svare på i denne filmen. Jeg synes filmen er på sitt beste når vi er hjemme hos Torbjørn Harr og Pia Tjelta. Den oppgittheten og hjelpeløsheten som de begge opplever virker troverdig og er rett og slett flott. Man tror på karakterene og de problemene de går gjennom. Hadde filmen fokusert utelukkende på dette hadde det vært en veldig god film, men dessverre…

Filmen får straks større problemer idet vi beveger oss til arkitektkontoret hvor Torbjørn Harr jobber. Her møter vi kollegaene hans, deriblant Bjørn Sundquist og Nils Vogt. Hele denne sekvensen virker noe krampeaktig og uforløst. Et arbeidsmiljø som personifiseres av noe av det mest trauste og folkelige vi kan finne av norske skuespillere virker ikke på meg som en arbeidsplass som fremprovoserer hjerteproblemer.

Trette menn har svært mye bra i seg, men er dessverre alt for ujevn. Litt strammere regi, og en annen casting kunne ha reddet noe. Filmen er blant annet støttet av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.
TG

TRÖBBEL

Regi: Dag Johan Haugerud
Manus: Dag Johan Haugerud
Med: Henriette Steenstrup, Johannes Bah Kuhnke, Anne Marit Jacobsen, Kai Von Der Lippe, Steinar Storløkken m.fl.
Prod: Yngve Sæther for Motlys AS, 2006
DigiBeta (4:3), 29 min

Dette er en film som balanserer mellom å være trist og morsom hele veien. En av juryens fire diplomer med hederlig omtale er absolutt velfortjent.

Steenstrup og Kuhnke fremstiller sympatiske mennesker på en humoristisk, autentisk og spesiell måte. Filmen handler om den noe klossete innspillingslederen Maria som inviterer popstjernen Martin med på St. Hans feiring etter endt TV-sending. På veien forklarer Maria at hun bor hos sin mor fordi mannen hennes er død av kreft. Denne moren – spilt av Anne Marit Jacobsen – er av den skravlete, åpne og entusiastiske sorten; utrolig lett å bli flau over, men samtidig lett å like.

Menneskelighet kommer frem i overraskende vendinger og uvant gode intensjoner vises i et møte mellom en kvinne og en mann. Tröbbel er en av filmene i «Ekko av Ibsen»-prosjektet. «Det er ekko av Ibsen, men ikke av hans roller og karakterer» sa Jacobsen, som for øvrig spiller bra, på premierevisningen. Alt i alt en flott film med dybde, originalitet, varme og dynamikk.
IS

VASKERIET

Regi, manus: Hisham-Al-Zouki
Med: David Allen, Jounas Grue, Morten Ruda
Prod: Dag Hoel for Faction Film 2005
35 mm [1:1,85], 8 min

Rett før den amerikanske presidenten skal komme på besøk til Norge, oppdager man at det skjer noe underlig med det amerikanske flagget utenfor regjeringsbygget: Det drypper blod fra det. En av de amerikanske sikkerhetsvaktene beordrer en av de ansatte til å få flagget klart i løpet av en time. Han tar det til et vaskeri og dynger på med rengjøringsmidler. Blodflekkene vil ikke vekk. Når flagget henges opp igjen er alle flaggene fra alle land som vaier i vinden utenfor regjeringsbygningen blitt stripete eller falmete.

Symbolbruken i denne filmen blir rett og slett for overtydelig til å skape et interessant uttrykk. Vi som synes Bush har blod på hendene, får bare gjentatt det vi allikevel mener fra før. Og jeg tviler på at den på noe vis kan bidra til å omvende tilhengere av USAs sin utenrikspolitikk. Rengjøreren som vi skal identifisere oss med, filmens hovedperson, har tydeligvis opplevd og blitt traumatisert av krig selv – vi hører krigslyder som assosieres til hans tanker – men dette blir ikke utviklet til noen historie eller til videre innsikt for oss tilskuere. Filmen lider også under dårlig skuespillerinstruksjon eller spill.

Det er prisverdig at noen lager filmer som vender seg ut av vår lille boble og ut mot verden, også i kortfilmformatet. Og det er sjelden vare. Og filmen er flott fotografert, og budskapet er jo viktig. Jeg opplever allikevel Vaskeriet som helhet som både for platt og klisjépreget. Dessverre.
IR

YOU BEING YOU

Regi og manus: Sigrun Merete Mongstad
Med: Katja Jacobsen, Sigrun Merete Mongstad, Sanne Goli, Øyvind Egeland, Olivier Rahmat
Prod: Ida Bettvik, 2005
DV/DVCam (16:9), 9 min

I You being you blir vi presentert for løsrevne, antydende scener som utspilles i auditive rom. Det er med andre ord lyden som dominerer denne eksperimentfilmen, bildene blir kulisser for bruddstykker om kjærlighet, sjalusi, en kvinnes liv, formidlet gjennom en poetisk engelskspråklig voiceover, ofte syngende.

Sigrun Merete Mongstad presenterer filmen sin som en undersøkelse av teori om forholdet mellom lyd og bilde i film. Jeg for min del så filmen som en lydøvelse, med bilder til. For meg kunne You being you vært foruten bildene – men da hadde det kanskje strengt tatt ikke vært noen film lenger? Lyddesignet Mongstad står for er spennende og fanger oppmerksomheten, selv om flere av elementene og effektene som høres er velbrukte inntil klisjeen, slik som den gjentagende lyden av en sigarett i det gloen fresende borrer seg innover i tobakken, eller døsig lyriske kvinnestemmer mutet som om de snakker i telefon. Til tross for dette blir scenene som tegnes opp stemningsladede, skiftende mellom sen fest og solrik sommerdag. Når jeg synes den visuelle siden av filmen ikke er særlig god skyldes dette først og fremst at bildene er for uensartede – det blir for mange uttrykk, for ulike effekter som bryter mot hverandre. Og avslutningsbildet med det djevelske øyet, det kunne vi ha blitt spart for.

Mongstad viser med You being you at hun har et godt grep om lyd, og at hun er en dyktig lyddesigner. Som kortfilmregissør lykkes hun imidlertid bare delvis.
SB

ØYEBLIKKET SOM BLE TIL UENDELIG

Regi, manus, foto: Daniel Howlid
Med: Bernard Bull

«Dette skulle være Bernards og min film, men paradoksalt nok ble det ikke slik – skjebnen ville det annerledes» skriver regissøren selv som omtale av denne filmen i kortfilmfestivalens festivalkatalog. Gjennom stillbilder ser vi bilder av Bernards liv – og følger småmorsomme kommentarer om ham og sorgløse ungdomsår gjennom regissørens tanker og stemme i voice-over. Så blir lerretet svart, og vi får gjennom tekst oppgitt Bømlafjordtunnelen og en bestemt dato i 2004. Etter dette møter vi Bernard gjennom videoopptak av hvordan han har det nå, som sterkt trafikkskadd, før vi føres tilbake til stillbildene fra livet – og Bernard – før ulykken.

Dette blir både Bernard og regissørens film, om enn på enn annen måte enn de hadde planlagt. Det er vanskelig å skrive objektivt om en film som har en slik sterk personlig historie til grunn, men den sterke historien blir ikke helt godt nok formidlet gjennom filmen. Det er et godt grep å la vår forståelse av fortellingen endre totalt karakter i det samme øyeblikket som vi presenteres for øyeblikket som ble til uendelig. Filmen som helhet ligger imidlertid allikevel hele tiden litt for tett oppe mot det private. Øyeblikket som ble uendelig har allikevel blitt til en film med mange fine og sterke elementer som klarer å formidle hvor skjørt og sårbart livet faktisk er.
IR



Relatert

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 2003: | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 1992: Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i 1984 har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [...] | kun utdrag

Årets nye norske kortfilmer – anmeldt

Z #1 1985: Kortfilmfestivalen i Trondheim bød på litt av hvert blant de norske bidragene. Rein amatørfilm [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kampen og krigeren på film

Vi beklager sterkt at side 10 og 14 av denne artikkelen har byttet plass i papirutgaven av Z nr. 1 2014. Her ligger artikkelen på nett i sin helhet.

Det politiske er personlig: Personfokuset i Zero Dark Thirty, Jarhead og Poster Girl

Det har etter hvert blitt laget mange filmer om konfliktene USA har vært involvert i de siste årene, og svært så mange av dem fokuserer på de amerikanske enkeltsoldatenes skjebner. | kun utdrag

Yrke: Krigsfotograf

Forfatter og soldat Ernst Jünger skrev i 1930 at "det er ingen krig uten fotografering" og sammenlignet det å "skyte" et motiv med å skyte et menneske. Artikkelforfatter Truls Lie diskuterer krigsfotografens betydning, med utgangspunkt i Erik Poppes Tusen ganger god natt | kun utdrag


Fra arkivet

Wenders teknologiske drømmer

Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Fra Babylon til Blindern – Telepaten fra Babylon 5 møter fansen

Z #4 1998: Sci-fi-fans er ikke som andre fans. Det vet Patricia Tallman, som spiller telepaten Lyta i [...] | kun utdrag

Filmestetikk og kjønnsidentitet

Z #3 1984: Filmen har gjennom hele sin historie vært et sterkt mannsdominert medium, og de rådende normer [...] | kun utdrag