Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til Lidoen (og festivalen) må båt tas i bruk, en reise der skjønne bilder glir forbi, den åpne havflaten, den lille båten du deler med mange andre. Byen er så vakker, og rammen rundt festivalen er en del av totalinntrykket, den er deltagende. Filmene er også satt sammen av enkeltbilder som gis mening fordi vi tilskuere tolker inn en sammenheng mellom dem; som brutte speilflater reflekterer de biter av bilder som gir ikke én mening, men mange.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1987 Bestill nummeret



Relatert

Søkende film for søkende mennesker – Om Paolo og Vittorio Tavianis filmer

Z #4 1983: Brødrene Tavianis filmer er i høyeste grad team-work. De både skriver manus og regisserer [...] | kun utdrag

Møtets kunst – Om Ettore Scolas filmproduksjon

Z #2 1987: Fra å være en rutinert og produktiv håndverker har Ettore Scola de siste årene blitt en [...] | kun utdrag

Timer i regi

Z #4 1989: Denne artikkelen handler om Nikita Mikhalkovs syn på filmregi. Den sovjetiske regissøren er [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Kortfilmeren som fylte filmteateret

Z #2 1989: Emil Stang Lund intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Musikk i tv-serier – filmmusikkens stygge stebror

Z #1 2007: Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Z #4 2021: Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.