Timer i regi

Denne artikkelen handler om Nikita Mikhalkovs syn på filmregi. Den sovjetiske regissøren er mannen bak filmen Sorte Øyne (1987), han er dessuten teaterregissør og skuespiller. Redaksjonsmedlem i Z, Ingrid Wiese, hadde Mikhalkov som lærer i filmregi under et opphold i Roma i 1988. Artikkelen er basert på hennes notater. Den første delen av artikkelen, «Timer med skuespillere», ble publisert i Z nr. 3/98.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1989 Bestill nummeret



Relatert

Timer med skuespillerne

Z #3 1989: Nikita Mikhalkov er en av de fremste nålevende sovjetiske filmregissører. I Norge er han best [...] | kun utdrag

Bilder og betydninger i Pudovkins «Moren» – Refleksjoner omkring en klassiker

Z #3 1986: I Sovjet skulle man i 1925 feire 20-års jubileet for den første, mislykkede revolusjon. 1905 var [...] | kun utdrag

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood

Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Filmbehandling i Stortinget: Flere filmer til snille barn og de stakkars samene

Z #3 1984: Torsdag den 3. mai i år kom våre fremste kvinner og menn sammen til Storting for blant andre [...] | kun utdrag

Lange sirkler – om liv og død hos Hirokazu Kore-eda

Z #1 2010: Den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda gir tilskueren nær livet-opplevelser. | kun utdrag

Men musikkvideoen var ikke død

Z #3 2013: Årets norske musikkvideoprogram vitner om en revitalisering av en sjanger og en kunstform som fortjener så mye bedre enn å bli redusert til ren artistpromotering.