Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner

Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om Gudfaren og trekker noen paralleller til den amerikanske, sicilianske, katolske, eller skal vi si menneskelige virkeligheten som gjenspeiles i filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1991 Bestill nummeret



Relatert

Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm

Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika

Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag

Francis Ford Coppola

Z #2 1984: Filmregissøren som myte og mediahelt er utgangspunktet for denne artikkelen om den legendariske [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap

På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag


Fra arkivet

Ikke etterforskningsresultat: Bo Widerbergs «Mannen fra Mallorca»

Z #3 1985: Med Mannen fra Mallorca gjør Bo Widerberg sitt comeback som regissør i den hardkokte [...] | kun utdrag

Metropia – Kan du ringje igjen om 30 minutt? Eg sit akkurat i klyppen. Intervju med Tarik Saleh

Z #1 2009: Tarik Saleh er i innspurten av sin tredje film, Metropia, men han er i rute.

Limbo

Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.