Lydia Lunch

En av de mest markante skikkelsene i den amerikanske undergrunnen de siste 22 årene er Lydia Lunch. Fra hun som 14-åring rømte til New York for å oppleve sine idoler, Patti Smith, Tom Verlaine og Richard Hell, har hun våget å si sin meget uttalte mening. I første omgang gjennom band som «Teenage Jesus and the Jerks», «Beirut Slump» og «8 Eyed Spy», senere som solo-artist i samarbeid med flere av de toneangivende musikerne på 80-90-tallet. Musikalsk har hun variert fra ekstrem eksperimentalisme, via jazz og blues, til alternativ rock. Gjennom Vivienne Dick, som også var med i «Beirut Slump», kom hun i kontakt med et aktivt filmmiljø og ble med i en rekke undergrunnsfilmer. Etterhvert også som regissør og manusforfatter. Fra midten av 80-tallet ble hun mer og mer interessert i det skrevne og talte ord. En lang rekke bøker, tegneserier og «spoken word»-plater er kommet ut siden da, ofte i samarbeid med likesinnede artister. Felles for alt hun velger å gjøre er en utpreget aggressivitet og originalitet. Det er aldri godt nok å etterligne andre. Derfor er hun også blitt værende i utkanten av alle subkulturer. For aggressivt utleverende til at menn tåler det, for liberal for feministene og for eksperimentell for massene. Lydia Lunch velger bevisst å være for de få. Mange vil hevde at aggressiviteten og den bevisste provokasjonen i arbeidene hennes går ut over kvaliteten, men de temaene som hun tar opp trenger ofte en brutal form for å bli tatt på alvor. Dermed er det ikke sagt at Lydia Lunch alltid er en humørløs svovelpredikant, en forestilling med henne kan være både humoristisk og forførende, men det er alltid gjemt en knyttneve i hennes silkehansker.

De siste årene har hun tatt i bruk fotografi og skulptur som et nytt uttrykksmedium og skrevet sitt første teaterstykke, «Psychomenstrum». Det er også mulig at hun nå står foran sitt store gjennombrudd etter at Oliver Stone har uttrykt ønske om et samarbeid med henne.

– I omtalene av dine siste plater dukker begrepet «illustrated words» opp jevnlig, kan du forklare oss litt mer om hva som ligger i dette begrepet?

– Jeg har drevet med illustrerte ord siden 1981. Det er en måte å si at teksten er viktigere enn musikken og det er ikke nødvendigvis sang eller sangstrukturer på platene. Det er egentlig bare en unøyaktig term for prosa, poesi eller prat understreket med musikk, hvor musikken skal fremheve stemningen og følelsen i teksten. En konsert med meg kan være 45 minutter med lydmaling, ren instrumentell improvisering eller helt vokal/tekstbasert. Jeg startet dette med Rowland S. Howard1, hvor han laget bakgrunnsstøy til mine ord og senere har jeg gjort det samme med en rekke andre musikere. Det er egentlig bare en annen genre, som alt for få benytter seg av i motsetning til tradisjonelle musikalske formater.

– Er dette et naturlig skritt videre siden det synes som om ordene alltid har vært viktigere for deg enn musikken?

– Ja, ordene var for meg det viktigste fra de tidlige bandene av. Noen ganger bruker jeg ikke musikk i det hele tatt, det kommer litt an på hva jeg vil formidle og hvem jeg ønsker å samarbeide med.

– Likevel har mange av de bandene du har spilt med gjort ganske nyskapende ting musikalsk…

– Om bare flere ville følge i mine fotspor… Hver gang jeg har et musikalsk prosjekt håper jeg at det ikke vil høres ut som noe jeg har hørt før og heller ikke ligner på noe noen har gjort før. Det finnes ennå musikalske formater som er uutforsket. Da jeg startet mitt første band i 1977, gjorde vi opprør mot de som hadde inspirert meg i utgangspunktet, men da jeg ble med i band nummer to gjorde vi der opprør mot det forrige bandet osv. Jeg leter ennå etter noe å gjøre opprør mot.

– Det ser ikke ut som om du mangler noe å gjøre opprør mot ennå…

– Det er fordi det er så mye å klage på og å være opptatt av. Overraskende nok ser det ikke ut til å være flere som driver med spoken words nå enn da jeg startet for snart tyve år siden. Folk vil drive med musikk og heller lese bøker.

– Ikke snakke bøker slik som du?

– Akkurat. Selv Nick Cave som helt tydelig legger mye følelse i sin framføring av musikk og på scenen er meget ekshibisjonistisk, har problemer med spoken word-framføringer. Jeg fikk ham til å gjennomføre sin første opplesning rundt 1984 og han var vettskremt. Likevel ser du det ikke på ham når han opptrer med bandet. Det ser ut som om det er enklere for folk å opptre med musikk, ha tryggheten av bandet i ryggen.

– Med et band i ryggen er du ikke alene på scenen.

– Jeg vet ikke om noe bedre enn å bare stole på meg selv, det er den ultimate måten å skape på. Jeg mener det er nødvendig, ja nesten en sosial forpliktelse å ta opp de emnene jeg gjør. Enten de er globale eller personlige trenger vi noen til å ta opp kvinnelige synspunkter. Derfor føler jeg meg tvunget til å gjøre det, sikkert mest for min egen del, men også som et eksempel på et aggressivt og artikulert kvinnelig symbol. Jeg skulle ønske at det var 100 små kloninger av meg selv som kunne ha fortsatt reisen, men til den dagen, og sikkert etter den også, vil jeg fortsette å opptre i mange slags formater.

– Det ser ut til at det er få kvinner som gjør de tingene du gjør.

– Jeg er overrasket over at jeg ikke er skallet etter å ha dratt meg så mye i håret. Muligens finnes det kvinner som gjør lignende ting, men hvor er de? Jeg forstår det ikke og det er min største skuffelse etter 22 år med opptredener at det ikke er en større kult av kvinner som skaper. Hvis de er aktive er det alltid innenfor musikken og som regel er det ikke min type musikk heller. Kvinner elsker å snakke, så hvorfor skal de ikke få betalt for det?

– Det finnes en del menn som driver med spoken words og de fleste ser ut til å ha sin bakgrunn i musikken.

– Ja, derfor er jeg glad for at Annie Anxiety fremdeles er aktiv. Hun har drevet med spoken words og musikk i lang tid. Det er flere kvinner i de mer teatralske genrer, som Karen Findley, Wanda Coleman og Diamanda Galas. Jeg er glad de finnes, men de er hovedsakelig performance artister. Jeg skulle ønsket at flere kvinner reiste seg og sa hvordan ting virkelig er.

– Er det i dag en form for bølge tilbake til 70-tallets feminisme?

– Jeg vet ikke. Disse tingene går alltid i bølger. Selv har jeg blitt betegnet som feminist, femi-nazi, kvinnehater, menneskehater… Alt du kan tenke deg. Her er det annerledes. Skandinavia sett under ett er en oase. Livskvaliteten her er så mye bedre enn i resten av verden, når det gjelder likestilling, i hvert fall sett utenfra. De posisjoner kvinner har i politikken i disse landene er helt spesielle. Jeg skryter alltid av hvor langt dere er kommet, og klager på hvorfor det ikke er slik over alt. Det er lett å kun se på der man selv bor, men det er ikke det eneste stedet som finnes. Fortsatt er det drap på jentebabyer i Kina, grov seksuell mishandling av kvinner i Afrika, omskjæring av kvinner osv.

– Det ser ikke ut som om kvinner har noe problem med å skrive bøker om disse emnene.

– Kanskje kvinner finner det enklere å skrive enn å lese. Du tar en sjanse oppe på podiet, grunnleggende naken med dine tanker, din filosofi og antifilosofi. Man må være sterk nok til å ta konsekvensene, fordi folk kan være fulle idioter, aggressive osv. Men de kan også være der for å høre hva du har å si.

– Da jeg så deg opptre på midten av 80-tallet virket det som det var akkurat den oppførselen du forsøkte å provosere frem…

– Det var provokativt fordi det var fremført på en aggressiv måte. Når 60-70% av publikummet var mannlig og det du hovedsakelig drev på med var å fornærme deres rase, ble stemningen ofte amper. For hva er spoken words egentlig? Ikke nødvendigvis en enetale. På den tiden utviklet det seg ofte til verbale boksekamper, hvor jeg som regel skrev inn fornærmelsene i monologene for å ha svarene klare når kranglefantene dukket opp. Heldigvis har dette forandret seg en del de siste årene.

– Mottagelsen den nye boken din, «Paradoxia», har fått tyder på at du nå er på vei mot en annen aksept enn tidligere.

– Vi får nå se på det. Det er ikke det at jeg har blitt forsiktigere, jeg liker mer å tro at jeg har blitt mer raffinert. Du kan ikke holde et så høyt intensitetsnivå i 22 år, men finne andre og kanskje bedre måter å skape en gjenklang hos folk for dine ideer. Noen ganger må du bruke subtile og forføreriske metoder for å få dette til. Det er det samme med musikk, du kan ikke gi ut det første Slayer-albumet resten av livet. Også for din egen del må du finne nye metoder.

– Det meste du fremfører virker personlig, enten det er globale eller personlige emner du tar opp. Er det alltid ditt eget liv du snakker om? I din siste bok virker opplevelsene ennå mer overdrevne…

– «Paradoxia»er en reise i mine psykoseksuelle oppheng, noe som jeg har vært innom i flere av de filmene jeg har gjort og ofte snakker om i mine spoken words-opptredener. Den er nærmest en år for år dokumentering av hva mine oppheng har vært, hva de har kostet meg og hvordan jeg har lært meg å komme meg igjen. Mange, og særlig mange kvinner, føler en tomhet i seg som de forsøker å fylle med andres søppel. Vi må lære å fylle oss med oss selv. Det er fint å ha et oppheng, samme hvor motbydelig det kan virke for andre, men det kommer til et punkt da du må analysere akkurat hva dette opphenget er. Hvis ikke blir du bare nok en junkie som jager etter noe som aldri vil tilfredsstille deg. Det jeg prøver å undersøke i «Paradoxia»er dette konstante jaget etter mer, som forvandler deg til en slags vampyr. Du er stadig like sulten, samme hvor mye du konsumerer.

– Dette er også temaet for mange av de tidlige filmene du deltok i, særlig i filmene til Richard Kern2…

– Richard Kerns filmer markerer starten på denne epoken, noe som kan virke underlig, men det var da jeg virkelig begynte å undersøke disse temaene. Jeg er akkurat kommet tilbake fra Australia hvor jeg dro sammen med kuratoren for The Whitney Museum i New York. De hadde en retrospektiv på No Wave3 Cinema som gikk fra 1977 frem til og med Richard Kern sine filmer. De markerer på en måte slutten på No Wave Cinema, og regnes som stedet der The Cinema of Transgression4 startet. Jeg ble overrasket da vi kom ned til retrospektivet og jeg var med i 8-9 av filmene. Disse filmene hadde jeg ingenting annet med enn å spille en rolle i, men når vi kom til Richard Kerns filmer ønsket jeg å gjøre noe som var ekstremt personlig. For hverken i pornografien eller i alternativ film så jeg noe som handlet om de emnene jeg ønsket å vite mer om. Derfor ble de filmene født.

– Er dette de eneste filmene du selv har vært involvert i manuset på?

– Ja, og den eneste grunnen til at de i det hele tatt ble laget er Richard Kerns narkotikapenger. De ble laget svært billig og derfor er det overraskende at de har hatt et så langt liv. Han var den mest kreative av filmskaperne fra denne perioden, men det kan ha noe med å gjøre at han hadde en fortid som fotograf. Og fordi han hadde mer penger enn alle andre fordi han solgte mer dop enn alle andre.

– Han ser ut til å ha gitt opp arbeidet med film?

– For tiden jobber han utelukkende som fotograf, fordi det er mye lettere å tjene penger der. Det er nå dessverre svært få steder som viser denne typen film. Jeg personlig mener det burde ha vært mye mer av denne korte, tre minutters filmen. Han ser ut til å være lykkelig som fotograf, og er meget suksessfull også. Han lager sikkert små filmer i hodet sitt når han fotograferer likevel.

– Det var også en del kvinnelige regissører i denne perioden?

– Ja, faktisk var det en hel del kvinner som laget film den gangen; Vivienne Dick, Beth B.5, Betty Gordon… Grunnen til at denne bevegelsen har forsvunnet er at folk har blitt mer kapitalistiske og kommersielle, MTV har ødelagt en rekke ting, bla. undergrunnsfilm og -musikk. Det eneste folk gjør nå er å lage en råtten reklamesnutt, spille inn en bedriten poplåt og blir millionærer over natten.

– Er det derfor du ikke lager musikkvideoer selv?

– Jeg vil ikke lage videoreklame for meg selv, og jeg vil ikke skrive kontrakt med et kommersielt plateselskap. Det er som en gisselsituasjon. Jeg vil heller være på det nivået jeg er i dag. Fortsatt har jeg like mange fans som jeg hadde i 1977 og jeg tjener like mye penger som da, ingenting er forandret. Forskjellen er at jeg jobber mer nå, siden leveomkostningene er steget. Den kreative friheten jeg har er viktigere for meg enn å signere bort all kontroll over mine egne produkter. Dersom jeg hadde inngått en kontrakt med et større plateselskap ville de ha insistert på at jeg skulle ha laget en plate, turnert i to-tre år, for så å lage en ny plate osv. En gisselsituasjon som virker som et f..ing utrolig kjedelig liv. Jeg ville ha måttet slutte å produsere med den hastigheten jeg gjør i dag, noe jeg ikke har noen planer om å gjøre for et selskap som f.eks. Sony.

– Det er derfor du har din egen label, Widowspeak?

– Det er bare et navn som jeg gir ut en del av mine egne ting på, og noen ganger andres produkter. Å ha et eget distribusjonsfirma ville ha blitt for mye arbeid.

– Sex er nesten alltid et tema for deg, enten det er på plate eller i bøker. Er det psykologiske aspektet ved seksualitet så viktig for deg?

– Jeg tror vi trenger mer dialog rundt sex, særlig i det mest perverterte av alle land på jorden, USA. Nå ser du for første gang at en blow-job har kostet 55 millioner dollar. Wow, kanskje jeg kunne begynne å selge blow-jobs for en million dollar stykket og trekke meg tilbake. Vi er et pervertert folkeslag som bruker sex til å selge alt. USA er enestående i verden når det gjelder seriemordere med seksuelle oppheng og objektivisering av kvinner, derfor tror jeg vi trenger mer dialog rundt alternativ seksualitet. Helt tydelig er mange opptatt av alternativ seksualitet, men ingen snakker om det. Det gjelder også for S/M miljøene. Noe som jeg ikke er en del av, mine sado-masochistiske tilbøyeligheter er av en mer psykologisk art. Vi trenger mer dialog rundt sex, ikke mindre. Akkurat som vi trenger mer pornografi, mer alternativ pornografi. Vi trenger en debatt rundt dette og jeg ser ut til å være den eneste som snakker om det. Vi trenger en ny posisjon og den skal ikke være misjonær.

– Du er ikke helt alene med disse synspunktene, folk som Annie Sprinkle har sagt noe av det samme.

– Annie og jeg snakker mye om de samme tingene, men kommer fra et noe forskjellig ståsted. Hun er nærmest som en jordgudinne og prater mye om den kvinnelige seksualiteten og dens legende kraft. Jeg kommer med langt mer aggressive utsagn, kanskje fordi jeg har overlevd en utrolig masse seksuell galskap og er her for å snakke om det. Lik det eller avsky det…

– Du er tydeligvis ikke redd for å avsløre detaljer fra ditt eget liv?

– Selv når jeg snakker om mine intime og personlige seksuelle traumer eller fikseringer, snakker jeg om universelle tema. Dersom ingen andre våger å gjøre det må jeg stå frem. Det er ikke slik at jeg er den eneste som har gått gjennom dette, mange av de som er tilstede på konsertene/opplesningene har opplevd lignende ting og noen må være stemmen til en seksuell minoritet.

– For en tid tilbake kom det en dokumentarfilm om norske Eva Norvind6, som i en periode levde av å være S/M-dronning i New York, men som nå utdanner seg som psykolog. Er dette slike personer som kan gjøre noe reelt med disse problemene?

– Ja, absolutt. Noen få kvinner fra den amerikanske porno-industrien har gjort det samme og arbeider i dag som terapeuter. Det blir da bare en fortsettelse av det de gjorde før, fordi de prostituerte utfører en form for offentlig terapi som avleder mye smerte og angst. Vi trenger å re-evaluere hva pornografi og prostitusjon egentlig er. Målet for pornografi, ved siden av å tjene penger (og det er den mest lukrative forretning du kan tenke deg), er å fjerne frustrasjoner, og hva er så galt med det? Særlig i en verden hvor nyhetene bare fremkaller angst og frustrasjoner. Dette målet til pornografien blir alltid oversett i debattene. Disse debattene blir som regel ledet av puritanske individer som har en skitten fantasi i utgangspunktet, og derved ikke kan lese noe annet enn skitne ting ut i fra alt som har med sex å gjøre. De argumentene jeg oftest møter i slike debatter, er at pornografi er nedverdigende overfor kvinner og at den fører til mer vold mot kvinner. Hva var da unnskyldningen før pornografi, Heavy Metal og rap-musikk? Kvinner har blitt utnyttet, slått og drept siden vi bodde i huler. Den gangen hadde de ikke noen av disse enkle samfunns-unnskyldningene. Hvis det er slik at pornografi er dårlig, er det fordi ingen lager god pornografi. Seksualitet er en grunnleggende menneskelig fiksering og funksjon som vi fremdeles er forvirret over. Etterhvert har det blitt flere kvinner involvert i alle sider av pornoindustrien, også på utgiver og distribusjonssiden. Vi har nå fått en del rettighets-konferanser for sexarbeidere. Det er viktig fordi vi aldri kommer til å bli kvitt pornografien.

– Men det ser ut til at storparten av all pornografi er rettet mot menn?

– I USA utgjør kvinner 50 % av alle som leier pornografiske filmer, så det vi trenger er mer pornografi rettet mot par, S/M og homofile. Ikke bare pornografi regissert av menn for menn. I USA blir det produsert 8000 nye pornografiske videoer hvert år og det går ikke an å si at alt er det samme. Det er mer enn totalen av bøker og vanlige filmer til sammen. Jeg vet at hvert år kommer det en håndfull som er kreativt fotografert, har interessante plot og tar opp en del av psykologien bak temaet. Det er som om du ikke vet noe om musikk og besøker Virgin Megastore, sjansene er store for at du plukker opp noe som er fullstendig verdiløst. Derfor trenger vi flere som skriver anmeldelser av de nye filmene, slik at vi f. eks. kan se at Michael Ninn er en god produsent, eller at Candide Royale stort sett gjør interessante filmer.

– Du kunne ikke tenke deg å ha denne rollen selv?

– Jeg ville ha elsket å skrive voksenfilm-anmeldelser. Faktisk har jeg foreslått det for flere magasiner, men de har ikke våget. Siden det er en av de største bransjene, og siden alle slags typer mennesker leier filmene, burde det være mer enn de to eller tre magasinene som allerede finnes. Det ville ha vært en viktig, sosial funksjon. Jeg kan bare anbefale noen av mine favoritter; Michael Ninn fordi han er en vidunderlig kameramann, en av hans filmer heter Dog Walking og er som en slags pornografisk film noir, i tillegg kommer Shock og Latex. Jeg elsker alle sexasyl-filmer hvor man kobler deg opp til en maskin som kan lese dine seksuelle fantasier, for så å leve dem ut. I tillegg har vi Dark-brødrene, selv om jeg personlig ikke liker så mye humor i min pornografi.

– Ser det ikke ut som om Hollywood plukker opp noe av dette nå?

– Jeg likte godt Boogie Nights, selv om den kunne ha hatt mer sex i seg. Men den var vel helst om industrien, og familiefølelsen til de som jobbet der. Likevel ser det ikke ut til at noen stormer til for å lage Boogie Nighs 2 eller noe annet i samme gata. Den så banebrytende ut og fikk mye oppmerksomhet, men fortsatt er hovedparten av all film fra Hollywood multimillioners actionfilmer. Som vanlig må du se til Europa for å finne noen som behandler slike temaer på en intelligent måte.

Noter:
1: Gitarist i «Birthday Party», «The Bad Seeds», «Crime and the City Solution» m.m.
2: Viktig regissør innenfor det som regnes som Cinema of Transgression
3: Musikalsk og kunstnerisk løs bevegelse hovedsakelig lokalisert i New York rundt slutten av 70-tallet. Opptatt av å bryte med eksisterende former. Langt mer eksperimentell og kunstnerisk enn f. eks. punk.
4: En form for fortsettelse av ideene fra No Wave, bare langt mer eksplisitt og ekstrem i uttrykket. Nick Zedd og Richard Kern er to viktige eksponenter for denne type film.
5: Den eneste av disse som har gått videre til å lage spillefilmer, bla. Salvation! (1987) og Two Small Bodies (1992).
6: Didn’t Do It For Love (Monica Treaut, 1997).