Grisebank med et glis om munnen – vi kan vel le av vold på film?

American Psycho, Mary Harron 2006

 

Vold har mange roller som komisk element i film, men det krever timing og finesse. Og i mange tilfeller en bestemt følelse av at det man beskuer ikke skjer i den virkelige verden.

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg gjør det likevel. Jeg er imot all form for vold i den virkelige verden. Virkelig vold er grusomt, og den er rundt oss overalt. Likevel har jeg, helt siden jeg var liten, ledd av vold på film. Hvorfor – og hvordan – er vold morsomt på film?

Det er flere svar på det. Volden kan være komisk i form av at den er urealistisk og tegneserieaktig. Den kan være ironisk, i form av Patrick Bateman i Christian Bales skikkelse i American Psycho (Mary Harron, 2000), som tilsynelatende er en vellykket forretningsmann og kvinnebedårer, men som fullstendig avkles som sosiopat og taper når han avdekker sine forkrøplede indre lyster til tonene av Phil Collins og Huey Lewis and The News. I American Psycho er også samfunnskritikken utvilsomt til stede, i form av den utførlige beskrivelsen av grusomme voldshandlinger i samme håndvending som popmusikk, merkeklær og fine dining. Et brutalt skråblikk på at alt kan konsumeres i bruk- og kast-samfunnet – også mennesker, gjennom vold og drap.

Samfunnskritikken kan også få voldelige utslag i form av skråblikk på politiske ideologier, skjønnhetsidealer og forstadslivets grimmeste hemmeligheter. Og iblant er det rett og slett god, gammeldags sjokkeffekt som kan trimme lattermusklene. Alle har vel kjent på følelsen når man sitter vekselsvis med oppsperrede og knipende øyne og lurer på hvor langt regissøren tør gå?

Det føles rett og slett litt forbudt å le av vold på film. Å være en som ler av at andre har det fælt og blir plaget og skadet er ikke noe som passer seg. Og for noen er det at en film er voldelig nærmest som et stoppskilt å anse: Det blir kanskje for virkelighetsnært, eller så er man kanskje redd for å bli tatt til inntekt for at man kan være tilbøyelig til å like vold også utenfor fiksjonen. I møte med slike kjenner man på en slags dobbelthet rundt det å le av fiksjonell vold. En blanding av å føle at man gjør noe som ikke alle anser som sømmelig, og behovet for å forsvare at vold kan ha mange viktige funksjoner på film. Også som komisk element.

Fra barnsben av

Foto: Warner Bros

 

For meg begynte det kanskje med Tom & Jerry (Joseph Barbara, William Hanna). En katt og en mus som banker hverandre så grundig at i hvert fall én av dem i virkeligheten hadde avgått ved døden opptil flere ganger i hver eneste film. De to bestefiendene konkurrerer om å finne mest mulig finurlige måter å banke hverandre på, og for meg var det noe av det morsomste jeg hadde sett. Det var vel ikke slik at alt som foregikk i dette universet var presis satire, men iblant skinte det gjennom subtile pirk i amerikansk politikk og familieliv.

Senere, da jeg ble litt eldre, var den litt lemfeldige volden en viktig grunn til at James Bond-franchisen og Indiana Jones-filmene pirret en ung filminteresse. De første James Bond-filmene jeg så, som litt i overkant ungt barn, var de to siste med den aldrende gentlemannen Roger Moore i hovedrollen. Volden han utførte som agenten med lisens til å drepe ble som regel etterfulgt av en tørrvittig replikk, og det var ingen ting ved det han bedrev som føltes som ekte vold. Dette var tegnefilm i den virkelige verden, og Moores James Bond kunne både ta livet av kortvokste Nick Nack (Hervé Villechaize) i Mannen med den gyldne pistol (Guy Hamilton, 1974) ved å låse ham inn i en koffert og kaste ham på havet, eller være i overkant hardhendt med et drøss av kvinner han møter i sitt virke (stort sett alle James Bond-filmene, vel?), uten at det føltes for ubehagelig. Ikke helt ulikt hvor avslappende lett det er å more seg over hvordan Kevin McCallister (Macaulay Culkin) torturerer de to inntrengerne Harry (Joe Pesci) og Marv (Daniel Stern) i de to første Alene hjemme-filmene (Chris Columbus, 1990, 1992).

Da Timothy Dalton overtok 007-stafettpinnen med I skuddlinjen og James Bond med rett til å drepe (John Glen, 1987, 1989) var det en sintere og mer kynisk Bond vi ble vitne til. Volden var med ett mer brutal og virkelighetsnær. Borte var det satiriske elementet og i sistnevnte film ble til og med aldersgrensen satt til 18 år.

Tøft med Tarantino

Reservoir Dogs, Quentin Tarantino 1992

 

Apropos 18-årsfilm: Siden tidlig 1990-tall har det særlig vært en regissør som har vært garantist for å kombinere vold og humor, og samtidig lage kvalitetsfilm. Quentin Tarantino – med sin bakgrunn fra videosjappe og nærmest umettelig appetitt på filmhistoriske nikk og obskure deep cuts fra musikkhistorien – fant sin form allerede med debutfilmen Reservoir Dogs (1992), og videreutviklet den ytterligere med Gullpalme-vinneren Pulp Fiction (1994).

Selv om volden i Tarantinos filmer utvilsomt er brutal, er det en coolness og ironisk distanse til det hele som gjør at den sjeldent føles grusom. Hans første «store» voldsscene bryter nok litt med det, og det er ekte ubehagelig å se på Mr. Blonde (Michael Madsen) som danser rundt en ulykksalig og bakbundet politimann til tonene av Stealers Wheels glemte hit, «Stuck in the Middle With You», før han kutter av ham øret med en kniv, mens offeret skriker «I have a little kid at home». Uforglemmelig? Absolutt. Morsomt? For de aller fleste ikke, og Madsen, som selv hadde et lite barn hjemme, skal visstnok ha blitt sjokkert over hva Tarantino mente karakteren hans var i stand til.

De beint frem hysterisk morsomme voldsscenene i Tarantinos filmografi er det derimot mange av. Best i så måte er han kanskje i sine kontrafaktiske filmer Inglorious Basterds (2009) og Once Upon a Time in Hollywood (2019). Det er med en god dose sjokkeffekt og skadefryd nazistene enten blir skalpert, eller brent til døde i nitratfilm i førstnevnte. Og der man lenge tror at Tarantino skal la drapet på Sharon Tate (Margot Robbie) utspille seg i slutten av Once Upon a Time in Hollywood, gjør han sin egen vri på det hele. I stedet for å dra til Polanski og Tates hus, bryter Manson-familiemedlemmene Sadie (Mikey Madison), Tex (Austin Butler) og Katie (Madison Beaty) seg inn i den fallerte Hollywood-stjernen Rick Daltons (Leonardo DiCaprio) hjem. Det skulle de aldri gjort.

Basketaket som så utspiller seg, er så ellevilt koreografert og grenseoverskridende morsomt at det er en sann fest. Når Dalton tar frem flammekasteren og bokstavelig talt griller Sadie i et mektig crescendo, føles det helt på sin plass. Mens latteren bobler, kjenner man først og fremst sympati for stakkars Rick Dalton, som har fått uvelkomment besøk av denne patetiske trioen i hjemmet sitt. Regissøren har dessuten brukt store deler av filmens spilletid på å fremstille Mansons blomsterbarn som en gjeng med hjernevaskede tølpere. Da er det helt legitimt å le av deres brutale endelikt.

En eksplosjon av blod

Society, Brian Yuzna 1989

 

Men Tarantino er ikke den eneste regissøren som holder oss som seere på kanten av kinosetet, ved å hele tiden skape usikkerhet over hvor voldsomt til verks de er villige til å gå. Sjokkeffekten blir ekstra stor de gangene volden kommer i kombinasjon med kroppslige voldsomheter. I kultregissør Brian Yuznas satire over øvre middelklasses skjulte hemmeligheter, Society (1989), brukes nesten hele filmen på å bygge opp den uhyggelige følelsen av at noe ikke stemmer helt, til tross for at alt virker vanlig på overflaten.

Bill (Billy Warlock) er en klassisk jock på High School. Kjekk, med pen kjæreste og velbemidlede foreldre. Men noe er galt, og det virker som noen konspirerer rundt ham, både på skolen og hjemme. Vi får små drypp i form av scener hvor Bill ser at noe rører seg på innsiden av søsterens kropp, eller forvridde lemmer hos en jente han møter. Tegnene kommer også fra en av skolens mindre populære gutter, som advarer Bill om hva som foregår bak ryggen hans. Som Bill blir vi usikre: Er det bare noe han – og vi – innbiller oss, eller er det egentlig noe i emning? Når Bills verste mareritt utspiller seg – attpåtil i hans eget hjem – er det en over the top orgie hvor nær sagt alle han bryr seg om er involvert. Kropper smeltes sammen, lemmer slites fra hverandre mens byens elite smatter og lepjer med fårete smil om munnen. Det er både frastøtende, brutalt og overraskende fornøyelig på én gang.

Less is not Demi Moore

The Substance, Coralie Fargeat 2024. Foto: Arthaus

 

Fjorårets kanskje heftigste kinoopplevelse deler et sjokkerende avsluttende parti med Society, men i The Substance (Coralie Fargeat, 2024) kommer det voldsomme gradvis sigende fra tidlig av. Demi Moore gjør et eminent comeback som tv-trimdronningen Elisabeth Sparkle. Etter å ha blitt avskjediget fra jobben sin på ydmykende vis, av den helt legendarisk ekle kanalsjefen Harvey (Dennis Quaid), blir hun kontaktet anonymt om et lugubert stoff: The Substance. Dette kan gjøre henne til en yngre, vakrere og mer perfekt versjon av seg selv.

Med sine 50 år på baken og med hardkjøpt erfaring fra den kyniske tv-bransjen, tar Elisabeth sjansen på dette vidundermiddelet for å bli denne deluxe-utgaven av seg selv. Hun injiserer en diger sprøyte i egen kropp, og ut av skallet kryper Sue (Margaret Qualley). Og det stemmer som det ble sagt: En ung og nærmest perfekt utgave av prototypen har blitt vekket til live. Nedsiden er at det kan få fatale kroppslige bivirkninger. Og det gjør det selvfølgelig. Det er her mye av voldselementet ligger. To kropper i voldelig kamp mot hverandre – og seg selv.

Det utvikler seg etter hvert til en blodig kamp på liv og død mellom Elisabeth og Sue. Ting ender fullstendig ut av kontroll, og i et brutalt basketak tar Sue livet av Elisabeth. Et ikke helt subtilt vink til at man mister seg selv i jakten på optimalisering av utseendet, men i The Substance fungerer det knallbra fordi det visuelle, og egentlig alt sammen, er så beint frem in your face. Det er rett og slett noe uendelig tragikomisk over at noen banker livskiten ut av en eldre utgave av seg selv i jakten på evig skjønnhet.

Blandede følelser

A Clockwork Orange, Stanley Kubrick 1971

 

Man kan bruke vold som komisk satire når man tar for seg en lang rekke andre temaer også. A4-livets hamsterhjul i Falling Down (Joel Schumacher, 1993) og Wild Tales (Damián Szifron, 2014), veganisme versus dyriske drifter i Raw (Julia Ducournau, 2016) eller fascisme i Starship Troopers (Paul Verhoeven, 1997), men den kanskje mest klassiske voldelige satiren vil nok for alltid være Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971). Selv om filmen kanskje ikke gir det samme sjokkerende inntrykket ved gjensyn som første gang man så den, er den utvilsomt et banebrytende verk.

Det mest geniale ved Kubricks adapsjon av Anthony Burgess’ roman fra 1962, er måten filmen er todelt i hvordan man som seer føler rundt volden man blir presentert for. I den første halvdelen er det nærmest en fornøyelse å følge Alex (Malcolm McDowell) og hans bowlerhatt-kledde bande herje fritt rundt i en fremtidsdystopisk utgave av England til tonene av Beethoven og Gene Kelly. Som i en slags pervers symfoni grisebanker, voldtar og plyndrer de som om det ikke skulle finnes noen morgendag. Men når Alex bringes til arresten for mord og voldtekt, og går igjennom en torturaktig prosess for å bli kvitt sine voldelige tilbøyeligheter, får volden i filmens første del en emmen bismak.

Og det er akkurat denne tvetydigheten som gjør A Clockwork Orange og flere av de nevnte filmene så geniale. De viser at det bare er de aller dyktigste regissørene som lar oss føle på så tvetydige følelser som både fornøyelse og vemmelse over filmatisk vold i én og samme film. Å tørre å balansere på grensen til hva publikum tillater seg å le av er en kunst i seg selv. Tør regissøren i tillegg å krysse denne grensen på vegne av publikum uten at latteren stilner, tyder det på virkelige mestertakter. Det er befriende å kunne le av både Patrick Batemans herjinger og Elisabeth Sparkles endelikt nettopp fordi det føles litt forbudt. Litt som å se sin første James Bond-film som barn.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon