Musikk for øyet og Raumlichtkunst – intervju med Cindy Keefer

OSKAR FISCHINGER, Raumlichtkunst (1926/2012). HD tre-prosjektør restaurering og rekonstruksjon ved Center for Visual Music. Foto: CVM

 

Det finnes en lang tradisjon for abstrakt film i kortfilmhistorien, Cindy Keefer – som vi traff på kortfilmfestivalen i Oberhausen – brenner for denne tradisjonen og disse filmene. Flere av filmene hun har restaurert og Raumlichkunst-prosjektet, som hun har rekonstruert, kan i disse dager ses på Whitney-museet i New Yorks store eksperimentfilmutstilling:  «Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905 – 2016»

«A music for the eye comparable to the effects of sound for the ear.»
William Moritz om «visuell musikk»

 

Abstrakt film, eksperimentell animasjonsfilm, ren film. Visuell musikk. Kjært barn har mange navn. Center for Visual Music er et arkiv i Los Angeles dedikert til å arkivere, bevare, restaurere og fronte denne typen filmer, blant annet filmene til mesteren Oskar Fischinger (1900 – 1967). Senteret har også nylig rekonstruert Fischingers tidlige multimedia-forestillinger, Raumlichtkunst, en installasjon som har turnert mange store og prestisjefylte museer i Europa og USA det siste året.  Vil det være mulig å kunne oppleve Raumlichtkunst på et norsk museum?

Vi har intervjuet direktøren for senteret, Cindy Keefer, om arbeidet deres for visuell musikk generelt, og om Raumlichtkunst-prosjektet spesielt.

– Først vil jeg bare takke deg for den glimrende introduksjonen du gav til Center for Visual Music under kortfilmdagene i Oberhausen. Det er grunnen til at jeg ble så fascinert av prosjektet deres, og gjerne vil presentere det for Zs lesere. Kan du si noe, kort, om bakgrunnen for, og formålet til, Center for Visual Music?

CK: Center for Visual Music (CVM) drives som en ideell organisasjon, med base i LA, og er et arkiv dedikert til «visuell musikk» (Visual Music), eksperimentell animasjon og abstrakt film. Senteret ble grunnlagt i 2003 av Oskar Fischingers datter Barbara Fischinger, filmhistoriker og Fischinger-biograf William Moritz, animasjonshistorikeren John Canemaker, John Whitney jr. (sønn av John Whitney og nevøen til James Whitney, begge foregangsmenn innen amerikansk visuell musikk), regissøren Jules Engel, samt meg og et par andre. Moritz hadde da allerede samarbeidet med de fleste av dem i flere tiår, og jeg hadde jobbet med Barbara og Moritz på Fischinger-relatert materiale fra 1997.

Center for Visual Musics formål er å bevare, kuratere, forske på, og å spre kunnskap om, filmer, performancer og andre medieuttrykk innen visuell musikktradisjonen. Vi samler og arkiverer også historisk dokumentasjon og andre typer kunstverk relatert til visuell musikk. Vårt største arkivmateriale er tilknyttet filmskaperne Oscar Fischinger og Jordan Belson[i] samt materialet etter historikeren William Moritz, men vi har også et stort materiale som omfatter alle områder av visuell musikk: Tidlig «utvidet film»-eksperimenter, fargeorgler (orgel som spilles som et vanlig orgel, men avgir lys i stedet for toner), lysshow, tidlige teknologiske eksperimenter med oscilloskoper og datagrafikk, og selvfølgelig klassisk eksperimentell animasjonsfilm.

Filmene, forelesningene og programmene vi kuraterer vises på museer, filmfestivaler og cinematek verden rundt, samt universiteter og arkiver. Vi har i tillegg også online-ressurser – blant annet en «Vimeo On Demand»-kanal der man kan se sjeldne filmer fra arkivet vårt – og vi utgir en DVD-serie med både klassiske verk og samtidsfilmer.

– De fleste som kjenner til den typen film dere fronter, og restaurerer, vil kanskje kalle dem abstrakt animasjonsfilm, eksperimentell animasjonsfilm, eller rett og slett eksperimentfilm. Kan du fortelle litt om begrepet «visuell musikk», og også litt om hvorfor dere har valgt å fronte disse filmene under denne fanen?

CK: Den visuelle musikken har over hundre år gamle røtter. Filmene vi jobber med har blitt kalt visuell musikk helt siden 1920- og 30-tallet, både av filmskaperne selv og av kritikerne. Så vi fortsetter bare i denne løypa. Litteratur om – og eksperimenter på – området kan spores tilbake flere århundrer, i hvert fall til 1700-tallet.

En enkel forklaring på begrepet visuell musikk kan man hente hos filmhistorikeren William Moritz (1941 – 2004), en av grunnleggerne av CVM: «A music for the eye comparable to the effects of sound for the ear.» Men det finnes flere definisjoner, og de endres også i takt med at feltet utvides. På CVMs nettsider har jeg for øvrig et essay om begrepet, med mye mer informasjon enn vi kan ha med her, hvis noen vil lære mer.

Cindy Keefer, direktør ved CVM. Foto: Chris Harvey

 

– Det var fantastisk å se noen av filmene dere har restaurert, de er virkelig «musikk for øyet». Jordan Belson var for meg et nytt, spennende bekjentskap. Og Fischinger-restaureringene var fabelaktige, både de stumme farge/form-eksperimentene hans og svart/hvitt-filmen Studie nr. 5 fra 1930. Studie nr. 5, og balletten den består av – mellom de musikalske linjene på bildesiden og foxtrotene den er animert til – er en av de flotteste «musikkvideoene» jeg har sett … Jeg ble også fascinert av det nye rekonstruksjonsprosjektet dere har skapt: Raumlichtkunst-prosjektet, som jo har blitt vist ved mange av de viktige museene i både USA og Europa. Kan du fortelle litt om dette, veldig spesielle, prosjektet?

CK: På siste halvdel av 1920-tallet holdt Fischinger en serie forestillinger der han brukte inntil fem 35mm-prosjektører, lysbilder, fargefiltre samt perkusjons-avantgarde-musikk. Han kalte disse showene for «Fieber» (feber), «Macht» (makt) og «Vakuum». Serien ble først kalt Raumlichtmusik (Rom Lys Musikk). Vi anser nå disse showene som noen av de første totalomsluttende filmatiske opplevelseslandskapene noensinne.

Til Raumlichtkunst (Rom Lys Kunst)-prosjektet vårt restaurerte vi først Fischingers originale nitratfilmer. Så rekonstruerte vi – digitalt – en HD tre prosjektørers-versjon av dem til galleri-installasjon, med tre separate filmruller – bestående av både svart/hvitt og fargefilm – som går i «loops». Filmrullene har akkurat nok ulik lengde til at det hele tiden skapes nye bildekombinasjoner. Fischinger ville heller aldri kunnet framført det eksakt samme liveshowet to ganger. Det finnes ikke noen dokumentasjon av perkusjonsmusikken Fischinger brukte i sine originalforestillinger, men i Raumlichtkunst bruker vi Vareses Ionisation og John Cage & Lou Harrisons Double Music.

Installasjonen presenteres i en «Black box»-setting – altså i et helt svart rom – og har blant annet vært vist på Whitney-museet i New York, Tate Modern i London og Palais de Tokyo i Paris. Vi er tydelige på at dette ikke er noen eksakt restaurering av én unik Fischinger-forestilling. Det er en rekonstruksjon som skal illustrere konseptet – og effekten – disse showene hadde. Raumlichtkunst skal settes opp på nytt i Whitney-museet i New York, fra sent i oktober i år til februar neste år, som del av Dreamlands-utstillingen der.

– Kan Fischingers originalprosjekt i utgangspunktet være et av de første multimedia-prosjektene av et slikt omfang? Jeg vet at Wagner drømte om å skape et «Gesamtkunstwerk», et helhetskunstverk som skulle smelte ulike kunstformer sammen … Hadde Fischingers Raumlichtkunst noen forløpere? Fantes det andre samtidige kunstnere som utforsket de samme multimediale mulighetene?

CK: Tidlig i 1926 holdt Fischinger, sammen med Alexander Lazlo – den ungarske komponisten og oppfinneren av fargeorgelet – et par multimediashow i Tyskland. Her kombinerte de film – en filmrull med noen av Fischingers abstrakte filmer – projisering av farget lys fra Laszlos fargeorgel, og håndkolorerte lysbilder. Disse forestillingene er antageligvis de første multimedia-performancene som kombinerte abstrakt film og projisert lys. Og de er definitivt de første vi kjenner til innenfor den visuelle musikktradisjonen.

Samarbeidet mellom de to kunstnerne tok kjapt slutt, men Fischinger fortsatte, som tidligere nevnt, med egne multimedia-forestillinger. Fischinger og Lazlos prosjekt, og Fischingers egne performancer, er noen av de tidligste forsøkene på det man kan kalle omsluttende filmatiske opplevelseslandskap. De er forgjengerne både til såkalt «utvidet film» og 60-tallets lysshow. Noen vil faktisk kalle Fischinger den første VJ-en!

– Blir det flere utstillinger i Europa? Og: Tror du det kommer til å bli mulig å oppleve Raumlichtkunst på et norsk museum?

CK: Vi er i løpende kontakt med flere europeiske museer, men har ingen bekreftede datoer å gå ut med ennå. Hvis et norsk museum melder sin interesse og de – i tillegg – kan oppfylle de spesifikke kravene vi setter til utstillingen – den skal f.eks. projiseres med 11 meters vidde i et svartmalt rom – skulle Raumlichtkunst-prosjektet definitivt også kunne oppleves i Norge.

[i] Jordan Belson (1926 – 2011), er en av de store amerikanske eksperimentfilmskaperne. Red. anm.

…

Trivia om legendariske Oskar Fischinger:

Illustrasjon: Egil Haraldsen – Exil design

– Fischinger hadde spesialeffekter på Fritz Langs sci-fi-film Måneraketten (1929).

– Han var med på å utvikle «Gaspar Color»-systemet, en europeisk rival til Technicolor – og flere av fargefilmene hans er laget i «Gaspar Color».

– Noen av filmene i «Studie»-serien – som alle er bilder tett synkronisert med musikk – ble opprinnelig laget som reklamefilmer for musikk, og er slik direkte forløpere for dagens musikkvideoer.

– Han ble ansatt for å jobbe med Bach «Toccata og fuge i d-moll»-sekvensen i Disneys Fantasia (1940) men sa opp da Disney var misfornøyd med stilen hans og gjorde store endringer: Det var ikke «realistisk nok». Fischinger er derfor ikke kreditert for noe av arbeidet.

– Fischinger lagde også animerte reklamefilmer

…

Whitney-museets info om Oskar Fischinger: http://whitney.org/Exhibitions/Dreamlands?&filter_id=109

Mer om Raumlichtkunst-prosjektet: http://centerforvisualmusic.org/Raumlichtkunst.html
Mer om Visual Music: http://www.centerforvisualmusic.org/Ox_Keefer_VM.html
Mange av filmene kan oppleves på Vimeo, på Video On Demand.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon