Hvor i all verden ble det av showmanship?
Liberace hadde et ord for det. Det samme hadde Variety. Ordet var SHOWMANSHIP – men i det siste har det sett ut som om hele dette begrepet har forsvunnet fra filmmogulenes vokabular. Med så mange dårlige filmer vi ser nå for tida, burde vel i alle fall reklamekampanjene være morsomme? Hva har skjedd med de latterlige men oppfinnsomme reklameteknikkene fra svunne år som lurte publikum til å tro at de hadde det gøy, selv om filmen stinket? Brydde publikum seg i det hele tatt om det? Ikke faen. De hatet kanskje filmen, men de elsket gimmicken, og det var den de endte opp med å huske i alle fall.
TweetRelatert
Lesbisk, jeg. Nei, nei. Nei?
Z #2 2021: But I’m a Cheerleader – en lettbeint og fargerik komedie om noe så forferdelig som konverteringsterapi.
Så dårlig at den er bra? Del 2: På grensen til kunst
Blogg: Hvor går grensen mellom makkverk og kunstverk? Mads Wang-Svendsen ser nærmere på den dårlige filmen, og når den bikker over i severdig kunst.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Et sveitsisk ødipus-drama: «Høye flammer» – en kjærlighetshistorie
Z #2 1989: Den sveitsiske filmen Høye flammer har gått nokså ubemerket hen på norske kinoer. Slik [...] | kun utdrag
Blue Velvet: Dagdrømmer og mareritt
Z #4 2008: Fra Z arkivet: Kalle Løchens analyse av Blue Velvet, skrevet da filmen kom på kino i 1986.
