Mirakelet i Gullspång

Alle bilder er fra Mirakelet i Gullspång, Maria Fredriksson 2023. Fotokred: Pia Letho/Mer Film

 

Maria Fredrikssons dokumentarfilm er et lite mirakel i seg selv. Fra første øyeblikk av følger vi regissøren ned i et hemmelighetsfullt kaninhull, og ser storøyd på en verden på den andre siden av all kos, kitsch og nips.

«Det må jo være en mening med dette», sier May. Hun er på besøk hos sin søster, som bor et sted i Sverige, og bestemmer seg impulsivt for å kjøpe et hus der for å kunne være nærmere henne. I kjøkkenet i en leilighet hun vil kjøpe henger det tre bilder på veggen. Tre stilleben av den typen som finnes overalt. Men May ser ikke overflaten av kitsch. Ikke bare er det et bilde i midten som hun har vært på jakt etter lenge, men de tre bildene er en treenighet. Det er et tegn fra oven. Litt senere møter de kvinnen som skal selge leiligheten. Er det ikke noe kjent med henne? Jo, hun er helt lik en annen søster. En søster som er død.

Slik begynner Maria Fredrikssons dokumentarfilm Mirakelet i Gullspång. Og filmen er selv et slags mirakel. Dokumentaristen er en urolig og nysgjerrig detektiv i denne filmen, som tar oss med på en svimlende og omtumlende reise gjennom fortid og nåtid. Mirakelet i Gullspång er en narrativ og følelsesmessig berg-og-dal-bane med flere overraskelser og vrier enn det som er vanlig, selv i en fiksjonsfilm.

Fredrikssons dokumentarfilm er en kinesisk eske av hemmeligheter, ubesvarte spørsmål, tilfeldigheter, og grums som er sopt under teppet. Den handler om alt det man vil se, men like mye om det man ikke vil se. Det mirakuløse møtet med det som virker som en halvsøster viser seg å åpne opp en Pandoras eske av familiehemmeligheter og offisielle løgner. Kan vi stole på noe, tenker vi underveis i filmen, er noe i det hele tatt virkelig sant i denne utrolige historien? Skjuler den hverdagslige overflaten forbrytelser, fortrengninger og hemmeligheter? Virkeligheten er merkeligere enn fiksjonen i denne filmen som er mer spennende enn de fleste detektivhistorier.

Hemmelighetsfulle mønstre

Mirakelet i Gullspång er en film om mirakuløse og hemmelighetsfulle mønstre. De to eldre søstrene May og Kari er henrykt over å møte Olaug i Gullspång på den svenske landsbygda. Olaug er prikk lik den avdøde søsteren, som tok sitt eget liv i Kongsvinger mange år tidligere, noe som har vært vanskelig å forholde seg til for den dypt religiøse familien. Ikke bare hadde søsteren underslått penger i bedriften der hun jobbet, men å ta sitt eget liv er en dobbel synd som er smertefull for de to eldre, svært religiøse, kvinnene. Så finner de, etter alle disse årene, en halvsøster. Kan dette møtet hjelpe dem til både å finne svar og å finne ro i sjelen? Er det hele en tilfeldighet eller har Gud ført dem til den nye søsteren etter alle disse årene?

Har jeg allerede sagt for mye? Nei, så langt er greit, men ikke lenger. Å si noe mer om handlingen er å bevege seg på aller slakkeste line, og å unngå spoilers er nesten umulig. Da er det bedre å stoppe her. For dette er en film som gir deg hakeslipp som det heter. Hver gang du tror du vet hvor historien er på vei, tar du feil. Den ene overraskelsen etter den andre skaper intens spenning, og det ene ubesvarte spørsmålet avløser det andre og skaper undring.

Jeg tror aldri jeg har sett en dokumentarfilm som i så sterk grad har fått meg til å nesten klype meg i armen. Hvor er dette egentlig på vei? Hvilke hemmeligheter er det som egentlig ligger bak denne utrolige historien? Er det hele en serie tilfeldigheter, eller vil filmen avsløre hemmelighetsfulle mønstre som skjuler forbrytelser av ulike typer?

Mirakelet i Gullspång kretser om det som kanskje er en forbrytelse, men det er langt fra noen såkalt true crime historie som fortelles. Bak den spennende overflaten – som nærmest får en til å sitte på kanten av kinosetet i intens forventning om hva som ligger bak neste sving i fortellingen og hva neste avsløring eller vri kan føre med seg – skjuler det seg andre og større mønstre. Fredrikssons film er også en svimlende eksistensiell reise, som tar opp mange av de største temaene og spørsmålene vi alle av og til tenker på. Det er en film som handler om livet selv.

Gang på gang kom jeg til å tenke på den amerikanske mester-dokumentaristen Errol Morris da jeg så denne filmen. For her er det store likheter i interessen for det banale, som selvfølgelig viser seg å være langt fra virkelig banalt, interessen for sitrende spenning og for utrolige livshistorier. Og alle møtene som filmen orkestrerer på en så spennende måte. Vi ser hverdagsmennesker rett inn i øynene, men hva er det vi egentlig ser og hører?

Errol Morris ville ha elsket stedene og rommene vi besøker i filmen, som på samme måte som menneskene synes å ha en hverdagslig ferniss som skjuler noe helt annet, og kanskje noe urovekkende og mørkt. Bak bildene finnes helt andre bilder. Historien skjuler kanskje en helt annen historie.

Rommene til søstrene Kari og May, til Olaug og alle de andre som hører til familien som skildres, er smykket med nips og kitsch. Alle omgir seg med det koselige og ubetydelige, bilder og smykker og gjenstander som ikke betyr noe, som ikke har noen annen verdi enn den personlige affeksjonsverdien. Det er så hverdagslig man kan tenke seg. De har alle bygget opp rom etter rom som et vern mot det mørke, skumle og tankevekkende. Så rives sceneteppet til siden. Fortidens skygger kastes inn over nåtiden. Den ene synden skjuler kanskje en annen og større synd, og den ene forbrytelsen skjuler kanskje en annen.

Kontrasten mellom den hverdagslige overflaten i de livene som skildres og det som kanskje ligger bak, er voldsom og lokkende. Fra første øyeblikk av følger vi regissøren ned i et hemmelighetsfullt kaninhull, og ser storøyd på en verden på den andre siden av all kos, kitsch og nips.

Familietilhørighet

Et av spørsmålene Mirakelet i Gullspång stiller er knyttet til biologi og familie. Hva er familietilhørighet? Hvordan er vår personlighet og identitet knyttet til vårt biologiske opphav? May og Kari og deres store familie er sterkt religiøse. Olaug er tidligere offiser i militæret og tror ikke på høyere makter. Olaugs langsomme introduksjon til en helt annen verden av tro, og en familie som har svært forskjellige verdier enn de hun har, utgjør en kjerne i filmen. Storøyd vandrer Olaug fra familiemedlem til familiemedlem, og blir stadig mer skeptisk til forsøkene på å forme og kanskje til og med omvende henne.

Det religiøse og det sekulære brytes mot hverandre, samtidig som biologi blir et mysterium. For søstrene Kari og May er Olaug identisk med den avdøde søsteren. Hun ser helt lik ut, har til og med små bevegelsesmønstre som er identisk med søsteren. Og var de ikke identiske tvillinger? Så sår filmen tvil om betydningen av biologi og familietilhørigheten surner tvert. Olaug gjør opprør mot å bli en del av denne familien. Hun vil ha mange skjulte forbindelser fram i lyset, og hun vil ha klare svar. Spesielt May, som vil legge lokk på det meste, er hennes rake motsetning.

En dag må idyllen briste. May har en urovekkende drøm om noe som etter hvert viser seg å være en slange. Den har tilsynelatende vært der hele tiden, og nærmest befunnet seg i dvale, nå er den våknet opp. «Det var en heslig drøm», sier søsteren, og snart har May fått for seg at det er et forsyn. Er Olaug slangen? «Denne filmen skulle være en positiv greie», sier Kari. Det som var deres mysterium, deres mirakel da de gjenfant en søster, er blitt noe helt annet. Kanskje til og med en trussel mot familiehyggen.

Gang på gang går hovedpersonene i Mirakelet i Gullspång gjennom omveltende identitetskriser. Olaug tror ikke på åpenbaringer. Hun har bena godt plantet på jorda. Så skjer noe som får henne til å tvile og famle i tilværelsen. Hvem er hun egentlig, og hvor kom hun fra?

Maria Fredrikssons film handler om identitet og familietilhørighet, biologi og fantasi. Hva er det som gjør at vi er den vi er, spør filmen. Bak den spennende overflaten om ubesvarte gåter i familien, og et selvmord som kanskje egentlig ikke var et selvmord, ligger en elegant tematisering av identitet. Spørsmål avføder spørsmål i en alvorlig, men leken jakt etter de mørke sannhetene i en familie.

Livsverdier og tro

«Jeg vil ikke være i familie med dem», sier Olaug et sted henimot slutten av filmen, og fortsetter: «Jeg vet hvem jeg er». Hun kjenner seg selv, har levd et langt liv, og all biologisk og familiær tilknytning til en helt ny familie får henne til å famle og tvile. «Hva skal jeg tro», undrer hun når den ene avsløringen etter den andre skaper tvil, og når selv offisielle papirer, DNA-tester og politirapporter skaper usikkerhet.

En av de spennende temaene i Miraklet i Gullspång er knyttet til ulike livsverdier og ulik tro. May og Kari og deres religiøse familie tror på Gud. Olaug tror på myndighetene. Men alt synes å være like utydelig, flertydig og gåtefullt. Olaug ville ikke gi seg hen til religionen, og motsetter seg de forsiktige forsøkene på å innlemme henne i den store hvite flokken. Men alle papirer som kommer fra ulike myndigheter er også motstridende og skaper usikkerhet og uro. Dåpsattester og fødselsattester må være feil, politirapporter er mangelfulle. Hva skal man egentlig tro på?

Ulike livsverdier og ulik tro står mot hverandre i filmen, men vi får ingen fasit av regissøren. Alt som er fast forflyktiges, løgner synes å bygge på løgner, i en labyrint av utsagn, hemmelige tegn og offisielle papirer og tester. Noe av det som gjør at Mirakelet i Gullspång til noe mer enn bare en usedvanlig spennende fortelling, som vi kanskje ville blåst av om det ikke var en dokumentarfilm vi opplevde, er hvordan den fantastiske fortellingen filmen forteller også blir et springbrett for noen av de mest sentrale eksistensielle spørsmålene vi alle har, uansett om vi er religiøse eller ikke.

«Det må være noen som ikke snakker sant», bryter Olaug ut et sted i filmen. Hun tror ikke på tegn fra oven, eller tilfeldighetenes blinde spill, men hun blir mer og mer skeptisk til myndighetene også. Fordi puslespillet hun forsøker å sette sammen mangler noen avgjørende biter. Eller er det bitene som ikke riktig passer sammen? Alle sannheter forvitrer, alle universets gåter eller all guddommelig tro kommer til kort. «Historien er ikke riktig», slår datteren til den avdøde søsteren fast med fortvilelse i stemmen.

Man ser hva man vil se

Det er sjelden å oppleve en film som Mirakelet i Gullspång. Halvveis i filmen har man ingen aning hvor det hele er på vei. Overraskelsene er så mange, svingene i fortellingen så krappe, at man nesten mister pusten. Fredrikssons film er en filmatisk motsvarighet til en page-turner, en bok man bare må fortsette å lese. Dette betyr selvsagt ikke at Maria Fredrikssons film er perfekt. Den har sine skjønnhetsflekker, og kanskje spesielt musikken er ofte litt for påtrengende og følelsesledende, men dette er pirk.

Glemte jeg å si at Mirakelet i Gullspång også er en film som setter oss på prøve med en regissør som av og til bryter inn i fortellingen? Anslaget gir oss til og med en liten ekstra tvil, fordi Fredriksson slår fast at dokumentarfilm ikke bare er et åpent vindu mot virkeligheten. Hun og kamerateamet er til stede hele tiden, noe som former og påvirker framstillingen. Og et sted blir hun selv kanskje nesten drept også. Dette er i sannhet en film som kan få hvem som helst til å både måpe og undres.

Det som gjør Mirakelet i Gullspång til en så engasjerende film, er ikke bare den usedvanlig spennende fortellingen. Vi ser og ser, og undres mer og mer over det vi opplever. Men så forstår vi samtidig at den spennende historien også viser fram noen andre bakenforliggende historier. Vi går bak den overflaten som til forveksling minner om en sitrende krimfortelling, og begynner å tenke på spørsmål om tvil og tro, biologiske og valgte familier, livsløgner og livsverdier. Det er en film som genererer en villsint tankestrøm, og som sikkert vil få de fleste som ser filmen til å stille spørsmålet om hvem man egentlig er. Og hva skal vi egentlig tro om denne fantastiske historien?

Å se er å tro, sier vi gjerne, men man kunne like gjerne sagt at vi ser det vi tror.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon