Hva skal vi gjøre, nå som vi kjenner fortellingen?

Foto: Paul Crowther

 

I serien vår «Filmkultur i krisetider» snakker den britiske regissøren Ken Loach om arbeiderklassekarakterene sine, om oppdragsøkonomien, og om filmens muligheter og begrensninger i forhold til å frammane sosiale endringer.

Å fortelle historier om fortidens og nåtidens kriser kan hjelpe oss å være forberedt på kampene framover, sier Ken Loach. I mer enn fem tiår har den britiske regissøren utforsket både menneskers daglige kamp for tilværelsen og deres historiske kamp mot å bli utnyttet. Selv om arbeiderklassens vanskelige vilkår fortsatt er hans hovedanliggende, erkjenner han at klimakrisen er større enn alt annet. Og at vi står overfor et sluttspill som aldri før.

Z: Din siste film Sorry We Missed You (2019) skildrer oppdragsøkonomiens konsekvenser («gig economy», der arbeidskraft leies inn på oppdragsbasis) for Ricky, som jobber som pakkebud, og hans kone Abby, en hjemmesykepleier på en såkalt nulltimers-kontrakt. Millioner av mennesker jobber med slike usikre jobber, med et stadig økende antall etter den økonomiske krisen i 2008. Hvis vi tenker utover slutten av filmen: Hvordan påvirkes mennesker som Ricky og Abby av den nåværende økonomiske nedgangen?

KL: Situasjonen vi er i nå kan bare gjøre saken verre. Usikre arbeidsforhold oppstår fordi de store selskapene som tilbyr levering eller omsorgstjenester konkurrerer med hverandre, og de gjør det ved å kutte arbeidskostnadene og skape dårligere forhold for menneskene som jobber for dem. Siste påfunn er å late som at menneskene som jobber for dem ikke er deres ansatte, men selvstendig næringsdrivende. Noe som selvfølgelig er tull. Ricky kjører for dette foretaket, men han må gjøre det som et enkeltpersonforetak. Derfor får han verken helseforsikring eller syke- eller feriepenger. Hvis han ikke kan jobbe, må han skaffe en annen som kan steppe inn for ham. Og uansett hvor lenge han jobber tjener han ikke mer penger, så timelønnen går ned. Det sparer foretaket for kostnader, og når et foretak har gjort dette, må de andre følge etter.

Sorry We Missed You, Ken Loach 2019. Foto: Norsk filmdistribusjon

 

Den nåværende økonomiske nedgangen innebærer arbeidsledighet i stor skala, og det betyr igjen at folk vil være så desperate etter å skaffe seg arbeid at de vil gjøre jobben for en slikk og ingenting. Tilgang til et stort utvalg arbeidssøkende vil alltid motvirke gode lønninger og rettferdige forhold. Og med lønn og betingelser som allerede ligger på et bunnivå, er denne nåværende krisen virkelig ille for de som må finne arbeid nå.

Z: COVID-19-utbrudd i matindustrien satte søkelyset på de dårlige arbeidsforholdene der. Mange håper at denne krisen gir muligheten til å endre slike forhold. Det høres ut som om du ikke er for optimistisk til at håpet blir oppfylt …

KL: Vel, nei. Det snakkes alltid ut fra business-synspunkt. Du hører aldri noen ta arbeidernes perspektiv.

Å vite at dette skjer

Jeg, Daniel Blake, Ken Loach 2016. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: I Jeg, Daniel Blake (2016), kjemper Daniel Blake for velferdsgoder i et velferdssystem der sykdom straffer seg. Som i Sorry We Missed You, avsløres umenneskeligheten av den nyliberale økonomiske politikkens konsekvenser gjennom å fortelle historien om et individ. I de historiske krisene portrettert i The Wind That Shakes The Barley (2006) eller Land And Freedom (1995) kan man finne en kollektiv motstand. Men oppdragsøkonomiens splitt og hersk-metode setter alle opp mot alle slik at det blir vanskelig å effektivt kunne motvirke den. Kan film bidra til å frammane organisering og handling?

KL: Vi burde ikke ha noen overdrevne forventninger til hva filmen kan gjøre. Mange unge forfattere og regissører med mye å si får aldri filmene sine laget, da det ikke satses på dem. Vi er ganske så dominerte av den amerikanske kommersielle filmindustrien som har sin egen agenda: Å holde fast ved det bestående. Den produserer filmer som er distraksjoner, ikke avsløringer av det som skjer.

Når det gjelder vår tids historier er det mange å fortelle, og mange av dem er historier om mennesker som sliter. Det vi har prøvd å gjøre med Sorry We Missed You er å si: Se, dette skjer. Her er valgene moren og faren i filmen må ta, og konsekvensen av disse valgene er at de ikke kan oppdra barna sine ordentlig og at familien begynner å gå i oppløsning. Det samme gjelder Daniel Blake, som avslører en agenda av grusomhet mot mennesker som sårt trenger økonomisk hjelp på grunn av sykdom eller hjemløshet – og likegyldigheten til en regjering som vender dem ryggen. På en måte utfordrer vi publikum til å si: «Dette er utålelig. Nå som vi kjenner historien, hva skal vi gjøre med den?» Jeg antar at verdien av fortellinger om fortiden, som den spanske borgerkrigen, er det vi kan lære av den lange historien av kamp vi har. Vi vet at folk virkelig lider under kriger og utnytting. Og det å fortelle historiene fra fortiden kaster et lys over hvordan vi kan håndtere nåtiden.

Jeg, Daniel Blake, Ken Loach 2016. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: Både i Land And Freedom og The Wind That Shakes The Barley er det et øyeblikk der de revolusjonære bevegelsene splittes ugjenkallelig. I sistnevnte får Teddy O’Donovan etter hvert også sin egen bror henrettet. Hvorfor er vi ikke i stand til å lære denne leksa: Endringer mislykkes ikke minst på grunn av uenigheter imellom initiativtakerne til dem?

KL: For høyresiden er det enkelt. De vil ikke ha forandring, og kan fortsette å kjempe mot alle som ønsker å ta fra dem privilegiene deres. Venstresiden må ta avgjørelser. Hvordan vil du iverksette endringene, og hvor langt kan du ta dem? Når du ser ut til å vinne, kan du fortsette – eller må du godta det trinnet du har kommet til? Det var problemet i den spanske borgerkrigen. Stopper vi når vi har slått ned fascismen, eller fortsetter vi og lager en sosialistisk økonomi? Det var på dette punktet venstresiden delte seg, og det er interessant nok alltid høyreorienterte sosialdemokrater som sviker. Essensen i deres politikk er at vi kan styre kapitalismen og organisere markedet slik at det kommer arbeidsfolk til gode. Det kan vi ikke.

Det er denne grunnleggende feilen og kjetteriet som har ødelagt bevegelsen for sosial endring de siste 100 årene eller mer. Vi har sett det på det mest dramatiske de siste fire årene her i Storbritannia da vi hadde en venstreorientert sosialdemokratisk leder for Labour Party. Da han [Jeremy Corbyn] ble valgt, var det britiske arbeiderpartiet døende. I likhet med Hollandes parti i Frankrike, og de tyske og italienske sosialdemokratene, holdt det på å forsvinne. Han la frem et radikalt program for å ta viktige næringer og offentlige tjenester tilbake til offentlig eierskap og avslutte privatiseringen. Og partiet vokste enormt. Men, som i den spanske borgerkrigen, som i den irske uavhengighetsbevegelsen – og som så mange andre ganger – sa høyreorienterte sosialdemokrater: «Nei, vi vil ikke at folket skal eie virksomheter og tjenester, vi kan få det eksisterende systemet til å fungere».

Og de knuste Corbyn politisk. De konfronterte ikke argumentene hans. Eller politikken. I stedet sa de: Denne mannen er en terrorist, denne mannen er en rasist, denne mannen er gammel. Han er inhabil, han vet ikke hva han gjør. Dette er en historie folk i Europa ikke hører fordi du ikke finner den i vår etablerte presse, men det er faktisk det som skjedde. Det var et veldig britisk – vel, kupp er nesten et for sterkt ord, men det er blitt kalt en politisk henrettelse.

Og nå er Jeremy Corbyn og hans sterkeste allierte John McDonnell effektivt fjernet fra historien. Du hører ikke fra dem, de blir ikke intervjuet, de blir ikke bedt om å bidra, de er nesten bragt til stillhet. De ville ha gjenopprettet fagforeningsrettigheter. De ville ha avsluttet privatiseringen og slik også oppdragsøkonomien. De ville gitt folk trygge jobber, ordentlig lønn, investert i grønne foretak og øde områder. Det er de høyreorienterte sosialdemokratene som har blitt hovedfiendene for å få gjennomført sosiale endringer.

Sorry We Missed You, Ken Loach 2019. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: Til tross for alt dette tror du fortsatt på venstresidens evne til å motvirke nyliberalismen. Mange andre vendte ryggen til den i skuffelse da høyrevridde sosialdemokrater bidro til å bane veien for deregulering, privatisering, innstramminger og velferdskutt. Kan du for øyeblikket se den politiske venstresiden overbevisende kjempe for rettighetene til folk som Ricky og Abby eller Daniel Blake, og vinne deres stemmer?

KL: I Storbritannia finnes det ingen historie der et eget parti til venstre for Labour har fått grep, siden arbeiderklassevelgernes lojalitet til Labour Party er så godt etablert. Vi har ikke gitt opp partiet ennå. En stor del av medlemmene hører fortsatt til på venstresiden, men det er høyrefløyen som er den dominerende. Og de har pressen bak seg, som BBC og The Guardian. Det finnes så mye meningsmanipulering i tidsskriftene folk i det store og det hele stoler på. Feilaktig stoler på, men stoler på dem uansett. Og når disse mediene sier at denne mannen er en rasist og antisemitt, skaper det en tåke av forvirring og mistillit. Det er løgn, men selv om mange vet sannheten, har det kostet oss stemmer. Vi har ikke et godt, sterkt lederskap akkurat nå. Det finnes noen gode unge kandidater, men de er foreløpig ikke modne nok.

Historie(r) som gjentar seg selv

Sorry We Missed You, Ken Loach 2019. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: I Riff-Raff (1991) viser du arbeiderklassens undergang under Thatcher-tiden. Til slutt setter Stevie og hans kolleger fyr på byggeplassen de jobber på. Filmen ender med denne – igjen kollektive – hevnaksjonen. Ricky i Sorry We Missed You, derimot, er på slutten av filmen til og med skadet etter å ha blitt ranet. Allikevel ignorerer han familiens bønner og går tilbake til jobben. Har ting blitt verre? Gjør dagens deregulerte arbeidsmarked med sine innebygde mekanismer for rovdrift på egne arbeidskrefter, motstand strukturelt umulig?

KL: Absolutt. Vi hadde ingen oppdragsøkonomi da vi spilte inn Riff-Raff i 1990. Da jeg begynte å lage film på sekstitallet hadde vi en velferdsstat: National Health Service var eid av folket, det fantes ingen «outsourcing» eller nulltimers-kontrakter. Det var ingen som ringte deg midt på natten og sa «Ikke kom i morgen, du har fått sparken!» Vi hadde sterkere fagforeninger. Det kritiske øyeblikket var Margaret Thatchers valgseier i 1979. Hun var en marxist med omvendte fortegn. Hun forsto klassekampen, men fra feil side. Og hun speilet Lenin – den herskende klassen kan overleve enhver krise, forutsatt at arbeiderklassen betaler prisen. Det var hennes innstilling, og hun bestemte seg nettopp for å la arbeiderklassen betale prisen. Hun og klassen hennes planla det, som en militær kampanje.

Siden de fleste fagforeningsledere igjen var høyreorienterte sosialdemokrater, samarbeidet de med henne. De gikk med på fabrikknedleggelsene og skapte masseledighet. De motsatte seg ikke lovene som begrenset fagforeningenes innflytelse og de støttet heller ikke streikene når enkelte fagforeninger ville slå tilbake. Fagforeningene ble svakere, og det er vanskelig å forsvare jobben din når ti personer står i kø for å gjøre den for halvparten av pengene. Da Blair, en annen høyreorientert sosialdemokrat, kom til makten, beholdt han reglene som innskrenket fagforeningenes påvirkningsmuligheter og tillot, og til og med oppmuntret til, å fortsette privatiseringen. Og nok en gang ble det å tjene foretakene og til helvete med arbeiderklassen. Jeremy Corbyn inntok det motsatte standpunktet og ville ha beskyttet arbeidstakerne, men høyreorienterte sosialdemokrater sa at dette ikke kom på tale. Og kvittet seg med ham. Det er egentlig en veldig enkel historie når man reduserer den ned til essensen.

Jeg, Daniel Blake, Ken Loach 2016. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: Du har vært en av de avgjørende stemmene til britisk sosialrealistisk film i over fem tiår. Om å lage TV-dokumentarer sa du, «arbeidende mennesker er tillatt på TV så lenge de passer til stereotypiene produsentene har av dem». Har fiksjon en større sjanse til å avsløre utnyttelse av arbeidskraft, og er det store lerretet et av de siste tilfluktsrommene der historier om arbeidende mennesker kan bli fortalt?

KL: Det er en generalisering, og det finnes som kjent ingen regel uten unntak. Men jeg tror du kan komme med en veldig annerledes innfallsvinkel gjennom fiksjonen. Du deler karakterenes liv, du deler deres valg, du er med dem. Når de, i likhet med Katie i Jeg, Daniel Blake, nekter å spise for at barna skal få mat, forstår du henne. Faren med en TV-dokumentar er at de velger mennesker som helt tydelig har problemer. De velger en kvinne som har hatt et uheldig forhold og fått for mange barn, og alle i publikum kan godt tenke, ja vel, det er hennes egen feil. Skjønnlitteratur og fiksjon kan trekke deg inn i menneskers liv, til et sted der du kan dele deres valg, se hvorfor de blir utnyttet og dele deres vrede.

Z: Til tross for din kritikk av EUs privatisering og dereguleringstendenser,  foreslo du å bli værende der og inngå allianser med andre europeiske venstrebevegelser. Nå er det trusselen om et No-Deal Brexit med EU, som igjen vil ha en alvorlig innvirkning på mennesker i usikre jobber. Hvordan vil det gå med Ricky, Abby, Daniel eller Katie hvis det blir slik?

KL: Jeg tror et No-Deal er det Johnson ønsker. Han og hans gruppe, som idémessig ligger nær populistene på ytterste høyreflanke, tror de kan utnytte arbeidere bedre uten de svært få begrensningene EU pålegger oss. Og husk: Vi har oppdragsøkonomien, vi har folk på nulltimers-kontrakter og på sultelønninger allerede innenfor EU. Så arbeidernes rettigheter står veldig svakt, og arbeidsgiverne kan alltid finne en vei rundt dem. Men likevel mener høyrefløyen i Storbritannia at selv det er for mye regulering. Så vi er i samme liga som Singapore eller øst-Asia, eller sweatshop-ene i Mexico. Og det er målet deres: En helt ubeskyttet arbeidsstyrke, så arbeidskraften kan utnyttes enda bedre.

Hvis det er en ting vi vet om kapitalismen, er det at når et nytt nivå med misbruk av arbeidskrefter legges på for at konkurransen skal fungere, vil det aldri komme en balanse der det sies at vi nå ikke trenger å gå lenger. Noen vil alltid gå lenger. Og når et foretak har funnet en ny måte å utnytte på, må de andre følge etter. Og så skjer det igjen og igjen. Og igjen.

Avslørende språkbruk

Sorry We Missed You, Ken Loach 2019. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: Er det en spesifikk årsak til at både Jeg, Daniel Blake og Sorry We Missed You utspiller seg i Newcastle, byen du en gang omtalte som «cinematisk»?

KL: Ja. Byen ble bygget på de gamle industrivirksomhetene, på kullgruvedrift og skipsbygging. Den har en lang historie med fagforeningsaktivitet og en veldig sterk arbeiderklasse, kultur, stemme og dialekt. Newcastle er et enkelt sted å jobbe med en film i, siden den er ganske kompakt og ikke en viltvoksende storby som Manchester, Birmingham eller London. Det er et vakkert sted, landskapet i nærheten er spektakulært. Og identiteten er også veldig sterk. Folk er veldig politisk bevisste, men de har også hatt den vanskeligste tiden man kan tenke seg. Så det er mye som taler for å la handlingene utspille seg i denne byen.

Z: Du snakket med pakkebudene der under forberedelsene til filmen. Er skanner-boksene ekte? De som overvåker dem – og som blir innbegrepet av et umenneskelig system når Rickys sjef sier «Gjør denne [svarte boksen] lykkelig. Den bestemmer hvem som lever og hvem som dør»?

KL: Ja, det er de. [Manusforfatter] Paul [Laverty] var den som gjorde det meste når det gjelder research, og han hørte og så alt dette. Han hørte typen språk som ble brukt, og han avslørte det. Vi snakket om det hele tiden.

«Ikke gi opp»

Sorry We Missed You, Ken Loach 2019. Foto: Sixteen Films/Norsk filmdistribusjon

 

Z: I det 21. århundre er krisen blitt en permanent tilstand: Finanskrisen, Brexit, klimakrisen, krisen i helsetjenester og sosiale systemer som blir avslørt og intensivert av COVID-19, fremveksten av rasisme og populisme. Vil filmen kunne takle disse krisene, eller vil den bare tilfredsstille kravet om distraksjon?

KL: Den gjorde det på 1930-tallet, som var et desperat tiår. Og Hollywood handler fremdeles hovedsakelig om eskapisme. Det er derfor jeg tror at enhver by skal ha kommunale kinoer der du kan se verdensfilm, europeisk film og filmer fra din egen kultur på ditt eget språk. Du ville ikke hatt høye tanker om et bibliotek som bare hadde kiosklitteratur, men det tilsvarer tilbudet på de fleste kinoer i dag. Vi trenger sentre som på ulikt vis eies av allmenheten, som viser programmer satt sammen av folk som kjenner og bryr seg om film, og der folk kan møtes og henge. Filmarbeiderforeninger, filminstitutter, filmklubber og filmgjengere må alle si «Vi vil ha bra kinoer som kan gi oss de unike opplevelsene filmmediet kan tilby.

Z: Hvordan kan vi forhindre at den kollektive opplevelsen av å se på, og diskutere, filmer blir erstattet av streaming, særlig nå som COVID-19-krisen akselererer «desentrale» visninger?

KL: Det kreves politisk handling for å etablere lokale filmsentre.

Z: Hva vil du si til folk som sliter under oppdragsøkonomien, og da spesielt under denne nye krisen?

KL: At det er en lang kamp, ​​og at vi ikke må være nedstemte fordi vi ikke har vunnet ennå. Krigen er ikke over. Du lærer noe av hver kamp. Den gamle amerikanske fagforeningsmannen Joe Hill sa på dødsleiet: «Ikke sørg. Organiser», og det er det vi må gjøre. Ikke sørg over kampene vi tapte, organiser til neste slag. Jeg vedder på at Hviterussland aldri trodde at de ville ha en sjanse til å kvitte seg med et diktatur for bare noen uker siden. Ting sprekker, ting endrer seg. Klimakrisen er større enn alt. Før eller siden vil folk innse at vi til slutt må stoppe dette, ellers er løpet kjørt for oss alle. Det er et sluttspill nå som aldri før. Så, ikke gi opp.

…

Les om Ken Loach i Zs apokalypsenummer, der Kalle Løchen skriver om «Jakten på et verdig liv. Ken Loachs humanisme i vår tid».

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Roskva Koritzinskys Noen har allerede vist dere dette. Syv betraktninger om Andrej Tarkovskijs Offeret.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon