Spontan samtidsrefleksjon og fortellerkunst

Så lenge det varer, Edvart Falch Alsos 2020

 

Både Nordnorsk filmsenter og Viken filmsenter har oppfordret lokale filmskapere til å lage små korte refleksjoner over den tiden vi er inne i, etter at koronaviruset dukket opp og folket fikk kjenne på ensomhet og sosial distanse som aldri før.

Nordnorsk filmsenter og Filmfond Nord lanserte sitt konsept «Tidskapsel» 7. april, der filmbransjen ble oppfordret til å skape små kortfilmer i løpet av påsken. To uker senere fantes 19 ferske refleksjoner på nettsiden tidskapsel.film, med filmer fra ett til femten minutter. Alle bidrag som kom inn skulle få en symbolsk sum for publisering. Viken filmsenter oppfordret fire regissører fra senterets «fortellerkunstprogram» til å lage sine refleksjoner, og i etterkant utlyste de også en konkurranse der man kunne levere bidrag fram til midten av mai.

Det er et impulsivt initiativ, som henvender seg til kreativiteten hos en skapende filmbransje som kan snu seg rundt for å skape et tidsbilde, i en tid som er så definitivt annerledes enn hva man er vant til. Det er fysiske egenskaper ved tilværelsen som preger tiden, men også følelsesmessige sider ved det å være isolert, eller la seg isolere, fra omverdenen. Hva kan man forvente at filmfolk vil reflektere over? Og kan man forvente at de, bortsett fra å dokumentere, også vil forholde seg til filmatiske egenskaper som tid og rom? At det dukker opp 19 bidrag i Nord-Norge i løpet av to uker, er et synlig tegn på at mange umiddelbart kan la seg stimulere av den «nye tilstanden».

Frozen Filmstudios, Unfrozen Pictures 2020

 

Blant de nordnorske bidragene finnes det uttrykk på hele skalaen fra det rent dokumentariske til det eksperimentelle. Denne variasjonen gjør det til et spennende prosjekt også for oss som skal se. Og best av alt, her finnes det flere gode kortfilmer. Filmer som har sprunget ut av at filmskaperne uten mye midler har forfulgt sin ide, og gjennomført et prosjekt med spontan reaksjon. Uttrykkets kvalitet ligger i enkelheten. Man kan forestille seg hvilke nøkkelord som har satt i gang prosessene hos folk etter at Norge ble stengt 13 mars: Sosial distansering, håndvask, fysisk tomhet, isolasjon, hjemmekontor, smitte og karantene. Som igjen kan lede til de følelsene man for et øyeblikk mister, og som må bearbeides i den nye tilstanden. Savn, nærhet, utenforskap, og den følelsen av frykt som umiddelbart rammer en, og som også skal bearbeides. Filmene tar tak i dette, og noen er gjennomtenkte i forhold til å beskrive følelsen av rommet og tiden. Mange av filmene har konklusjonen og håpet knyttet til sitt prosjekt; alt blir bra.

Sann poesi, Guro Saniola Bjerk

 

Tre filmer fra nord er verdt et lite ekstra fokus. Guro Saniola Bjerk har laget det korte poetiske portrettet Sann poesi, en to minutter lang film som bruker lyrisk tekst og et flott billedspråk for å skildre den unge jenta Caroline. Caroline er ei jente med spesielle utfordringer i livet siden hun har levd med CP i alle sine 14 år. Hun har kjent på ensomheten, isolasjonen og utenforskapet. Den lille filmen snakker direkte til oss fra Carolines ståsted, der hun beveger seg i tomt og åpent landskap, og treffer oss der vi selv befinner oss for tiden, i isolasjonen vi ikke er vant til.

Edvart Falch Alsos har laget filmen Så lenge det varer på sju minutter. Det er en film som er formmessig konsekvent i å la folk stå bak sine vinduer i hjemmet og fortelle hvordan de har det, hva de føler og hva slags forventninger de har. Samtalene er tatt opp på telefon. Filmen er stort sett fortalt via tablåer av vinduer på en husvegg der man skimter mennesker bak vinduene. En perfekt skildring av sosial distanse, og med en variert samling av folk som gir uttrykk for sine tanker.

Tik Tok Time, Bård Grape 2020

 

Filmfotografen Bård Grape har laget det ett minutt lange visuelle eksperimentet Tik Tok Time, som viser ultranære bilder av tid, klokker og urverk, mens lydsiden har innslag av en gjenkjennelig verden med sirener og vind. Filmen har et mørke i seg som gir assosiasjoner til vår tids tilstand, og er derfor et annerledes og originalt speilbilde av tematiseringen av isolasjon. På et minutt kan den si noe om å vente, kanskje på bedre tider.

Det finnes andre interessante tankeeksperiment blant de nordnorske bidragene, som fiksjonsprosjektet Frozen Filmstudios der vi ser fire unge filmfolk som møtes på teams/zoom for å planlegge sin film om koronatiden. Denne filmen er den eneste som direkte bruker virkelighetsnær humor for å skildre tilstanden, og kanskje måtte man få Covid 19 spredd i samfunnet for at noen ville fortelle en film via et digitalt møterom med splitscreen og blikk som flakker i alle retninger. Dette er en kollektiv produksjon fra Unfrozen Pictures. Eili Bråstad Johannessens film skildrer hva man kan kalle en pause i livet, og klarer på ett minutt å vise og fortelle om et menneskes ønske om å komme videre til neste akt. Filmen har sterke ekspressive bilder i svart/hvitt knyttet til monologen.

Det er allerede lørdag, Mikkel Storm Glomstein 2020

 

De fire filmene som er laget innenfor «fortellerkunstprogrammet» til Viken filmsenter er laget av Rebecca Figenschau, Mikkel Storm Glomstein, Egil Pedersen og Lilja Ingolfsdottir. Fire filmer som går under samlebetegnelsen Stillstandsrapporter. Alle fire filmene tar utgangspunkt i en hjemlig sfære der filmskaperen er en del av fortellingen. Alle filmene er tydelig knyttet til tiden de er skapt i, med smittevernregler, isolasjon, sosial distanse, kaos og venting som tematiske referanser. Og alle filmene klikker forbilledlig inn på tre-fire minutter.

Det er ganske imponerende å se hvordan filmskapere snur seg rundt og lager sine speilbilder av samtiden. Og bidragene kommer fra naturfotografer og billedkunstnere like mye som dokumentarister og fiksjonsfortellere. For meg kan det tillegges at den impulsive kreativiteten er best når prosjektene ikke strekker ut i tid, men holder seg et sted mellom 1 og 7 minutter.

Se alle filmene på https://www.tidskapsel.film/ og https://vikenfilmsenter.no/stillstander-i-oslo-og-viken/

 

 



Din kommentar


Relatert

Kortfilmblogg: Etter Grimstad 2012

Blogg: Hvorfor var folk så lite fornøyd med de norske kortfilmene i Grimstad i år? Skal vi skylde på festivalen, filmskaperne, produksjonsforholdene eller tar kritikerne feil?

Årets filmskolefilmer revisited

Blogg: Jeg synes årets eksamensfilmer fra den norske filmskolen ganske klart viser at filmhåndverk kan læres og talent utvikles. Bloggen er filtrert gjennom et par måneder med norsk sommer, men ennå fremstår filmskolefilmene som et lyst minne fra Grimstad i juni

Grimstad ’13: Filmbransjens ønskeliste

Blogg: Norsk film har aldri vært bedre. Men, det står mange utfordringer i kø for en entusiastisk filmbransje


Fra siste Z

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Jia Zhangke: Urokråke og samfunnsrefser

Jia Zhangke er ikke redd for å vise fram problemene i dagens kinesiske samfunn. Det har gitt ham mye motstand. Her er et dypdykk inn i hvordan Jias filmer viser et helt annet Kina enn det myndighetene vil du skal se. | kun utdrag

Å gå på kino i Kina

Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?


Fra arkivet

Å produsere betyr å slåss!

Z #4 1984: Den 8. februar blir det premiere på en norsk spenningsfilm: Orions belte – etter Jon [...] | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

Kunst og konsekvens – en samtale med Vibeke Løkkeberg

Z #2 2004: Nå skriver hun bøker som blir solgt til store deler av Europa. Det er over ti år siden Vibeke Løkkeberg sist lagde film, men fremdeles er hun trolig Norges mest kjente filmregissør. Og i folkedypet lever myten om den typiske Vibeke Løkkeberg-filmen: Den mørke, dystre filmen som sakte siger fremover; myten om Hud.