Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Fanny Ovesen, Kaveh Tehrani og Magnus Grimeland

 

Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?
2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?
3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

 

Odd Magnus Grimeland En ny reise

1.

Jeg hadde ikke ventet at novellefilmen skulle ha så dominerende plass – her har det skjedd noe bare siden forrige gang jeg var i Grimstad i 2017. Samtidig er kunstfilm, eksperimenter og filmessays på vei ut av kortfilmfolkets horisont. Det fantes noen fine filmer i disse sjangerne, som Inger Lise Hansens Tåke og Farhad Kalantarys Standing Still. Men disse gjennomtenkte verkene virker mer som krydder eller sideretter i en meny dominert av formmessig lite utfordrende novellefilmer.

Fra norsk kortfilms spede begynnelse på 1960-tallet t.o.m. Åse Meyers periode som konsulent i NFI hadde man en bevisst vektlegging av kortfilm som et selvstendig kunstnerisk uttrykk, ikke en forøvelse til spillefilm. Med Lillehammer-generasjonens overtakelse av hegemoniet i filmforvaltningen er denne holdningen erstattet av jakten på «den gode historien», som alt for ofte realiseres i et naivt og uoriginalt filmspråk. Jeg har laget novellefilm selv, og det er ikke lett. Man skal både være kortfattet og gå i dybden. Så slutter filmen akkurat når den begynner å ta tak. Heldigvis så vi noen sterke og originale filmer også i dette formatet, som overgrepshistorien Jakt, samlivskomedien (?) Innstråling og det Antonioni-aktige eksistensielle dramaet Diastole. Disse bidragene viser at novellefilmen kan bære en original og komplett cinematisk visjon. Men jeg skulle gjerne ha sett enda flere filmer med helt egen stemme.

2.

Jeg har mange ideer og mye på hjertet, så den største utfordringen er utvilsomt å skaffe finansiering til prosjektene. Viken filmsenters støtte til En ny reise ble et gledelig unntak i en jevn strøm av avslag gjennom mer enn tjue år. Som vanlig ble det ikke støtte fra NFI, men denne gangen var det likevel mulig å gjennomføre med ca. 30% egenkapital, fordi totalbudsjettet lå godt under en halv million. Lærdommen fra dette er at man som kortfilmskaper bør ha noen prosjekter som kan gjennomføres med lite penger. Det hjelper også å finne et stoff som man brenner så mye for at gnisten ikke forsvinner i søknadsprosessen. Jeg er veldig glad i Nils Yttris dikt (som var utgangspunktet for filmen), og derfor var det aldri aktuelt å gi opp prosjektet, selv etter fire-fem avslag fra to forskjellige kortfilmkonsulenter i Norsk Filminstitutt. Heldigvis samarbeidet jeg med en produsent og en utøvende produsent (Mette Cheng Munthe-Kaas og Runar J. Wiik) som var entusiastiske og lojale til prosjektet hele veien, og det var avgjørende for at det kunne bli ferdig film.

3.

Det har blitt sånn at jeg assosierer Norsk Filminstitutt med Stein Mehrens tittel «Imperiet lukker seg». Den største utfordringen akkurat nå er at filmforvaltningen posisjonerer seg som motspiller til norsk filmkultur, angivelig for å oppfylle Kulturdepartementets effektivitetskrav. Dette ville ikke ha skjedd med en toppledelse rekruttert på bakgrunn av filmfaglig kompetanse. Men det er positivt at mange ansatte motsetter seg politikken. Målet for filmforvaltningen burde være å sikre en best mulig produksjon med rettferdig og representativ tilgang til produksjonsmidlene, til beste for publikum. Situasjonen er mye bedre for kortfilm og dokumentar enn for spillefilm, fordi de regionale filmsentrene gir muligheter til finansiering uavhengig av NFI, og fordi det har kommet så mye bra og billig utstyr som gjør folk i stand til å lage god film uten støtte. Kortfilmfestivalen er viktig, og det er flott at man fortsatt kan bli utvalgt med rene amatørproduksjoner og vises sammen med prestisjeprosjektene. Kortfilmen fornyer seg kontinuerlig og gir plass til nye stemmer. Jeg er mer bekymret for vitaliteten i norsk spillefilm, der NFI og deres føringer har større betydning for hva som blir produsert enn filmskapernes uttrykkskraft og særegne visjoner.

Fanny Ovesen – She-Pack

1.

Jeg synes det generelt var mange filmer som hadde noe på hjertet – som ville fortelle om eller sette spørsmålstegn ved samfunnsrelevante temaer, noe det var gøy å se. Mange av filmene utforsket spørsmål om kjønn, identitet og seksualitet, men det var også endel filmer om fremmedfiendlighet og lignende temaer. Og så virker det som det finnes en fascinasjon hos mange for vann – både i svømmebassenger og ute i innsjøer og hav.

Jeg innser at jeg selv plasserer meg midt i denne trenden – både når det kommer til vann og tematikk. Men det virker ellers generelt som det er «in» å jobbe med en sosialrealistisk håndkameraestetikk, det er ikke så mange filmer som tar det helt ut formmessig og jobber med førhøyet realisme eller fantasi (et unntak her er animatørene, som ofte er veldig fantasifulle). I She-Pack forsøkte vi å utforske det forhøyede, men til det kreves jo litt større ressurser og vi hadde privilegiet å gå på Den Norske Filmskolen.

2.

For egen del så er nok det vanskeligste å holde fast ved min egen intuisjon, og å skyve unna ønsket om å behage. Det er veldig lett å ville «please» kritikere, finansiører, manuskonsulenter og alle som gir projektet feedback. Men som Mia Engberg, en svensk filmskaper jeg er veldig inspirert av, sier: «Viljan at behaga er oförenlig med önskan om att skapa något nytt». Det sitatet har jeg skrevet opp på veggen for å aldri glemme det. Det var også noe jeg snakket om med teamet mitt når vi skulle gjøre She-Pack og gjennom hele prosessen minnet vi hverandre om å ikke være «flinke piker». Vi ville glemme ønsket om å gjøre lærerne til lags, glemme prestasjonsangsten overfor bransjen – dette var eksamensfilmen vår – og bare gjøre vår egen greie. Det var både vanskelig og utrolig befriende.

Det er kanskje ikke overraskende at både She-Pack og prosjektet jeg jobber med nå – som forhåpentligvis blir spillefilmdebuten min – handler om jenter som løsriver seg fra ønsket om å behage for så å oppdage sitt fulle potensiale. Filmene er veldig ulike i både uttrykk og plot, men det virker som jeg vender tilbake til denne tematiske kjernen – i hvert fall der jeg er nå som filmskaper.

3.

Jeg opplever at norsk film står overfor store utfordringer, særlig med tanke på NFIs nylig foreslåtte kutt i personal og støtteordninger som konsekvens av den såkalte ABE-reformen. Som Norske Filmregissørers styre skrev i Rushprint den 25. juni: «Tiltakene rammer bransjen hardt og vil spesielt ramme de mellomstore og mindre aktørene, og den yngre generasjonen; fremtiden til norsk film».

I Norge har man i flere år satset mye penger på storbudsjettsfilmer i Hollywood-stil med masse action og spesialeffekter. Det er sikkert fint det også, men personlig synes jeg det vi i Skandinavia gjør aller best er de litt mer sære, unike filmene som ikke prøver å etterlikne storebror der borte i vest. Se for eksempel Grensen av Ali Abbasi, eller Fluefangeren av Izer Aliu eller helt tilbake på 90-tallet – Festen av Thomas Vinterberg. Helt ulike filmer men med et fellestrekk: De prøver å fortelle nye typer historier med en helt egen stil. Når jeg treffer filmskapere og festivalprogrammerere på festivaler utenlands er det disse filmene de nevner – som har gjort inntrykk på dem, provosert dem og fått dem til å huske de skandinaviske landene som reelle «filmland».

Det er med slike filmer vi har potensiale til å utvikle filmkunsten og sette Norge på kartet. Derfor er det veldig urovekkende at NFI kutter eller skjærer ned på flere ordninger som har forsøkt å løfte unge filmskapere og hjelpe nye stemmer og perspektiver inn i bransjen. Det kommer til å gå hardt utover mulighetene for prosjektutvikling, kompetanseutvikling, filmformidling og NFIs uttalte strategi om internasjonalisering. Jeg håper virkelig at bransjens heftige reaksjoner på de foreslåtte kuttene har kraft til å påvirke NFIs styre, eller alternativt få Kulturdepartementet til å stoppe noen av nedskjæringene.

 

Kaveh Tehrani – Manchador

1.

Vanskelig å svare på ettersom jeg ikke så alle NK-programmene. Men at det er flere unge jenter som lager formsterke filmer lover godt for fremtiden.

2.

Å finne en original grunnidé som kan ta publikum til et uventet sted. Og så gjøre dette. Det er krevende.

3.

Diversitet. Vi må ha mangfold. Å dyrke frem stemmer som rommer et bredere spekter av fortellinger.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon