KINOMARKEDET NÅ TIL DAGS

Store multinasjonale kinokjeder er i ferd med å overta det alt vesentlige av kinodrift i Norge. Med privatisering av kinoene starter bransjen fra scratch i en kommersiell verden og er allerede blitt et lett bytte for utenlandske kinokjeder. Om dette resulterer i et bedre eller dårligere tilbud til publikum gjenstår å se. Et kjernespørsmål er om det blir mulig å få til en reell konkurranse mellom flere selskaper

Kinobesøket i Norge har holdt seg forbausende stabilt. Bemerkelsesverdig i en periode der film kan sees og nytes i stadig flere sosiale og usosiale sammenhenger: Hjemmekinoen er teknisk bedre enn noensinne for de som foretrekker å slite ned sofaen, samtidig som nettbrett og mobiler leverer film til folk på farten. Og leverandører fyller på med innhold via tradisjonelle fjernsynssendinger, nettbasert tv, nedlasting og streaming, DVD og Blu-ray plater osv.

I løpet av fjoråret kom det likevel jevnlig signaler om krise for kinoene, med relativt lave besøkstall i flere måneder.  Så sent som i slutten av november ble Oslo Kinos programsjef Christin Berg intervjuet av Dagens Næringsliv om mulig besøkskrise. Hun forklarer besøkssvikten med værforhold, filmer som ikke helt holdt mål og stengningen av Vika kinosenter. En snøfri måned, juleferie og noen attraktive filmtitler seinere kunne Film & Kinos Lene Løken oppsummere et kinoår rundt gjennomsnittet med omlag 11,8 millioner besøkende. Og et knallår for norsk film. Selv om året totalt endte noe lavere enn 2012, hadde både begynnelsen og slutten av 2013 bedre besøk enn året før.

At norske kinoer så langt ser ut til å ha sluppet unna den store kinodøden som har herjet andre deler av verden, skyldes kanskje både det gamle kommunale kinosystemet, som opplagt har bidratt til stabilitet både i antall kinoer og besøk, og i nyere tid digitaliseringen av kinoene som i et jafs førte de aller fleste norske kinoene inn i en ny teknologisk tidsalder.

Nå er både det kommunale kinosystemet og digitaliseringen historie og kinobransjen må orientere seg i en ny tid. De store besøkstallene finner vi nå hos kinoene som eies av de to store aktørene i den norske kinobransjen.

Den ene er Nordisk Film, som nå eier Oslo kino. Nordisk hevder å være verdens eldste filmselskap. Det eies av danske Egmont som også driver med produksjon og distribusjonav film og annet innenfor området visuelle medier.  Egmont eier blant annet en stor del av Filmweb som er en dominerende leverandør av både intern og ekstern nettkommunikasjon for kinobransjen i Norge.

Det andre stor selskapet er SF Kino, tidligere kontrollert av det Svenske Bonnier-konsernet, men nå slått sammen finske FinnKino og eiet av Bonnier og det svenske investeringsselskapet Ratos. Tross at selskapet deler navn med et produksjonsselskap og et distribusjonsselskap er selve kinodelen nå helt uavhengig av de to andre Svensk Filmindustri-selskapene.

I praksis står altså kampen mellom et såkalt vertikalt integrert selskap og et selskap som fokuserer helt og holdent på kinodrift.

Vertikal integrering betyr at samme selskap har kontroll over hele verdikjeden i filmindustrien, fra produksjon av opptaks- og visningsutstyr via produksjon og ulike former for distribusjon til visning. En slik integrering har vært kontroversiell og ansett som lite ønskelig, noe som allerede på 1930-tallet førte til oppsplitting av filmselskaper i USA begrunnet i anti-trust lovgivningen. Med dagens globalisering er det få som bekymrer seg om lokale monopoler. Det virker snarere som om små land som Norge til en viss grad dyrker fram nasjonale monopoler for å kunne stå sterkere i den internasjonale konkurransen.

Det er altså danskene og svenskene som nå har tatt styringen over kinoene i Norden. Nordisk tok en stor bit av kaka da de kjøpte Oslo Kino for rundt 600 millioner kroner fra Oslo kommune. SF tapte budrunden i Oslo, men har på sin side kjøpt 49 % av Bergen kino, landets andre store kommunale kinoselskap.  Med på kjøpet av Oslo Kino fikk Nordisk med seg Norsk kinodrift, som driver kinoene i en rekke mindre byer, blant annet, Tønsberg, Horten og Hønefoss. Fra tidligere har Nordisk også drevet kinoen i Drammen. SF kontrollerer på sin side kinoene bl.a. i Stavanger/Sandnes, på Lillestrøm, i Moss og Sandvika i tillegg til at de konkurrerer med Oslo Kino om publikum i Tønsberg. De største kinoene som ennå er i kommunalt eie er Kristiansand, som i tillegg kontrollerer kinoene i noen mindre nabobyer og Trondheim kino, som er landets tredje største kinobedrift. Kristiansand kommune pynter nå bru’ra og er klar for ihvertfall å selge ut 49 % av kinoselskapet sitt til private, mens liknende planer foreløpig ikke er aktualisert i den ”sosialistiske” trønderbyen. Heller ikke kommunale Tromsø kino, som inkluderer kinokjeden Aurora, er lagt ut for salg, selv om kommuneledelsen nok ønsker det. Her er det vel manglende mulighet for en rimelig salgsgevinst som gjør det mindre attraktivt å selge nå.

Hva kan vi så vente oss i fremtiden? Siden de ledende kinoselskapene begge sannsynligvis er ganske kapitalsterke bør det ligge an til en sterk konkurranse mellom dem.Etter kjøpet av Oslo kino ligger nok Nordisk et hestehode foran. Hovedstadens kino har alltid vært dominerende i det norske kinolandskapet. For å bryte det som nå er et privat kinomonopol i Oslo er det viktig at SF kino også kommer på banen her.

Ivar Halstvedt i SF kino opplyser at selskapet av kontraktmessige årsaker måtte terminere planene om et kinosenter under Akershus festning. Selskapet er imidlertid fortsatt på offensiven for å finne nye muligheter for etablering i hovedstaden. Halstvedt peker på at Oslo stadig er ”heavily underscreened” som kinoby og burde hatt minst 60 kinosaler mot dagens 27. Til sammenlikning har den sveitiske byen Zürich over 50 kinosaler til en befolkning på under 400.000 mennesker. På landsbasis er en ny 5-salskino på Sotra utenfor Bergen, planlagt åpnet i 2015, det eneste konkrete nye prosjektet SF Kino kan vise til. SF kino fremstår nå som utfordreren på det norske kinomarkedet.

I Oslo har Oslo Kino nettopp åpnet sitt nye kinosenter, Kino Victoria (tidligere Vika kino), beregnet på et mer voksent publikum enn de øvrige kinoene. Antagelig et bra trekk i et marked der den eldre delen av publikum ser ut til å være voksende. Selskapet har også prosjektert et kinosenter på det nye Økern-senteret øst i byen.

Enn så lenge er Oslo nå den nordiske hovedstaden med færrest nye titler på repertoaret. Skarpere kommersiell konkurranse vil ikke uten videre rette på dette. Filmstiftelsen Arthaus, Film fra Sør festivalen og noen flere aktører er gått sammen om et kinoprosjekt. Prosjektet fikk nylig drøye sekshundretusen i utviklingsstøtte fra Oslo kommune. Om det skulle bli realisert ser det ut til å bli et flerbrukshus med et mindre antall kinosaler og med andre typer forestillinger og arrangementer i tillegg til rene kinovisninger.  Etableringen vil dermed få relativt liten betydning for det totale kinobesøket i hovedstaden og det vil fortsatt være god plass flere nyetableringer innenfor og utenfor det såkalte arthousesegmentet.

For øvrig må det sies at de fleste av Oslos og landets kinosaler sjelden opplever uke etter uke med utsolgte forestillinger. Mange gode filmer går glipp av sitt publikum, så her ligger det store utfordringer på informasjons- og markedsføringssiden. Den som vinner denne konkurransebiten vil opplagt stå sterkt, men hvordan få publikum til å oppsøke akkurat din kino når alle viser omtrent de samme filmene?

Avslutningsvis må jeg også nevne at kinoopplevelsen i Oslo og mange andre steder i landet også omfatter Cinematek og filmklubber. Selv med relativt lave besøkstall bidrar disse, sammen med filmfestivalene, både til å synliggjøre en større del av bredden i det som lages av film rundt i verden, til å trekke fram nye filmtalenter og ikke minst til å vise oss godbiter fra filmhistorien. Filmer som ellers bare frister en skyggetilværelse langt fra de store lerretene og kinosalene de ble produsert for.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon