Michael Ceras mange like ansikter
Nerdekultur har i løpet av de siste tiårene gått fra å være subkultur til mainstream. Nerdeestetikk har gradvis blitt mer moteriktig og det tidligere fyordet brukes nå like gjerne som et godord. Men samtidig blir det også vanskeligere å definere hva en nerd er, også på film og TV. Et eksempel på den moderne, noe utvannede nerden finner vi i Michael Cera.
Relatert
Nerdkontakt av tredje grad – nerdekulturens utvikling
Z #4 2013: The Bing Bang Theory og Game of Thrones er størst på TV, Star Trek og Iron Man er størst på kino, og manga og tegneserier selger snart på høyde med litteraturens største biografi- og krimsuksesser. For ikke å snakke om data- og TV-spill, som er på nippet til å dominere utsalget hos Norges største underholdningskjeder. Akkurat nå virker det som nerdene er det populærkulturelle markedets største målgruppe. | kun utdrag
Animé på hodeputa
Z #4 2013: Det japanske ordet otaku beskriver noen som er sykelig opptatt av det de er interessert i - fortrinnsvis animé og manga. Otakuene bruker all tid og penger på nerdeinteressen og kan ofte bli uglesett i samfunnet. Er otaku bare et annet ord for nerd? | kun utdrag
Forventningens anatomi
Z #4 2013: Nyhetssidene og de sosiale mediene er nerdefilmens sanne hjem. Kinoen er kun et nødvendig punktum. | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Rebecca – og den kvinnelige identitetsdannelsen…
Z #1 1994: Hitchcock uttalte i et intervju til François Truffaut på spørsmål om han var fornøyd med [...] | kun utdrag
Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen
Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.
