OZU PÅ BLÅDISK – GOOD MORNING/I WAS BORN, BUT…

I disse Blu-ray-dager er det mye å glede seg over for fans av klassisk japansk film. Den beste gavepakken kommer fra britiske BFI som har sluppet en drøss av Ozu-filmer på blu-ray. Mange av disse filmene har vært vanskelig tilgjengelige. Nå kan fansen glede seg over Ozus filmer i nyoppusset høyoppløst format.

For å nevne British Film Institutes utgivelser først, har de så langt utgitt syv Ozu-klassikere på blu-ray. (Late Spring, Early Summer, Tokyo Story, Equinox Flower, Good Morning, Late Autumn og An Autumn Afternoon.) I tillegg finner man på hver av disse utgivelsene en ekstra Ozu-film som ekstramateriale. Disse ekstra filmene er riktignok i DVD-format og er ikke like perfekt rensket. Allikevel er det de beste tilgjengelige utgavene av filmene du kan få tak i per dags dato.

I løpet av sin karriere som regissør gjenskapte Ozu sine filmer flere ganger. Hans siste film An Autumn Afternoon (1962) er et tilbakeblikk på hans egen film Late Spring (1949). A Story of Floating Weeds (1934) gjorde Ozu remake’n Floating Weeds (1959) av, og filmene jeg har tatt et nærmere blikk på i denne sammenhengen er også en original og en remake i Ozus regi. Henholdsvis I Was Born, But… (1932) og Good Morning (1959). Når det gjelder uttrykket remake synes jeg ikke det er fullstendig berettiget i forhold til disse to filmene. Det er riktignok en del likheter mellom I Was Born, But… og Good Morning, men sistnevnte er på ingen måte en kopi. Dette er to vidt forskjellige filmer som gjennom samme tematikk retter sitt søkelys mot det japanske samfunn på tretti- og femtitallet.

Begge filmene er lagt til den japanske middelklassen, og har et brødrepar som protagonister. Det er barneskuespillere som leder an fortellingene, og i begge filmene imponerer barnas fremførelse. Det er tydelig at Ozu har tatt seg tid til å finne de perfekte obsternasige guttene til rollene. I tillegg står barnas opprør mot sine foreldre i fokus, noe som i begge filmene utløses gjennom film- eller TV-titting. Men der slutter også likhetene. Good Morning har flere paralleller til Ozus mer kjente filmer fra femtitallet enn den har med førkrigsfilmen I Was Born, But… Begge filmene tar opp forskjeller mellom byfolk og forstadsboere. Dette er et tydelig hovedfokus i I Was Born, But…, der trettitallets modernisme og urbanisering var sentrale temaer i samfunnsdebatten. I Good Morning er denne tematikken sterkt nedtonet til fordel for tematikk om generasjonsforskjeller og etterkrigstidens harde hverdag for middelklassen. Stilmessig ligner Good Morning på Ozus femtitallsvirke. Den lave kameraføringen, den dialogdrevne fortellingen og regissørens berømte scener uten karakterreferanser er all på plass her. Filmen er like mesterlig regissert som Ozus mest berømte film, Tokyo Story. Sistnevnte har dog en mer seriøs tone. Good Morning er seriøs samtidig som den rett som det er lurer frem smil fra sine seere.

I Was Born, But… avbilder en japansk kjernefamilie som flytter fra Tokyos sentrum og ut i en av byens forsteder. Familiens to sønner og deres møte med forstadens klikker av røffe arbeiderklassebarn leder fort til slåsskamper, intriger og bygging av hierarkier på laveste plan. Først i filmens andre halvdel kommer hovedtematikken til syne. Når barn og foreldre samles hos farens sjef for å bivåne en amatørfilm for første gang, tatt med sjefens private filmkamera. Her blir brødrene gjort bevisste på hvordan faren underkaster seg sine overordnede i jobben sin. Dette skaper furore i hjemmet. Guttene slår seg vrange da deres illusjoner om en autoritær farsfigur har blitt knust. Til syvende og sist er det kritikk av datidens sosiale hierarkier som står i fokus.

I Good Morning er det også en familie som flytter fra byen til forstaden. Men fokuset på forskjeller mellom disse og forstadens beboere er minimalt. I stedet utløses filmens store konfrontasjon av en krangel mellom et brødrepar og deres foreldre. Brødrene er oppgitt over at familien ikke har råd til en TV og slår seg vrange da foreldrene nekter å etterkomme deres ønsker. Da brødrene får skjenn for å snakke tilbake til sine foreldre, inngår de en pakt der de nekter å si ett ord etter dette. Dette skaper en rekke komplikasjoner da guttene nekter å svare sin lærer på skolen og nekter å hilse på sine naboer. Familien blir uglesett og intriger utløses.

Den største forskjellen mellom filmene er hvordan hovedproblematikken avbildes. I Good Morning utløses filmens sentrale konflikt da foreldrene, av økonomiske årsaker, nekter å kjøpe en TV til barna. I I Was Born, But…, på den annen side, utløses den sentrale konflikten da barna blir bevisste på den håpløse situasjonen de som middelklasse var en del av i trettitallets Japan. Her utløses barnas frustrasjon av det faktum at de har ekstremt liten mulighet til å stige i det japanske sosiale hierarkiet. Kilden til begge filmers konflikt/samfunnskritikk er i bunn og grunn den samme: Et opprør mot det japanske samfunnets sterkt hierarkiske oppbygning. Forskjellen er at brødrene i Good Morning ikke er klar over dette, men kun er fokusert på det materielle ønsket som driver deres konflikt. Man kan si at barna i Good Morning har et slør av uskyldighet over seg. De har ikke blitt tvunget til å oppfatte sakens kjerne i en ung alder. Dette synes igjen å peke på at barn på det japanske femtitall fikk beholde sin barndom i større grad enn på trettitallet.

En ting Ozu virkelig har beholdt i begge filmer er avbildningen av japansk middelklasse gjennom en perfekt miks av komiske og seriøse undertoner. Det er kanskje mest av alt dette som gir filmene deres underholdende tiltrekningskraft. Hver eneste lille detalj er utført med glimt i øyet og en humrende tone. Komikken er aldri overdreven og trekker ikke fokus vekk fra filmenes seriøse temaer. Allikevel gir denne miksen en underholdende tone til filmene som forsvarer utgivelsen av blådiskutgavene. Det virker nesten meningsløst å sette disse to filmene opp mot hverandre. Skulle jeg allikevel utheve en foran den andre, faller nok valget på I Was Born, But… Jeg synes begge filmene klart har sin egen sjarm, og heldigvis er dette et problem ingen behøver å ta stand til, da begge filmene kommer i en hendig kombipakke. Jeg vil allikevel understreke at, sammen med Ozus Tokyo Chorus (1931), er I Was Born, But… blant de beste stumfilmene jeg har sett noen gang. For dem som stiller seg tvilende til stumfilmer er dette faktisk et perfekt sted å begynne. Selv med noe så alternativt som en japansk stumfilm fra trettitallet tør jeg påstå at den gjengse filmelsker vil finne engasjement. Det er få stumfilmer jeg har sett flere ganger enn denne, og flere skal det bli nå som BFI har slått på stortromma.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon