SHOHEI IMAMURA PÅ BLÅDISK – BALLADEN OM NARAYAMA

Z ser på blådiskversjonen av Balladen om Narayama, filmen som gav den japanske regissøren Shôhei Imamura hans første Gullpalme i 1983.

Z har tidligere omtalt Blu-ray-utgivelser av to japanske klassikere, Ozus Tokyo Story og Good Morning. Begge disse er utgitt av BFI (British Film Institute). Det finnes også en annen britisk filmdistributør som utgir japanske filmer i høyoppløst format: Eureka Entertainment. Der BFI hovedsakelig tar for seg Ozus backkatalog, utgir Eureka (i Masters Of Cinema-serien) en eklektisk blanding av japanske klassikere.

De japanske filmregissørene Akira Kurosawa, Kenji Mizoguchi og Yasujiro Ozu ruver høyt når det gjelder internasjonal anerkjennelse, og hører til blant de største regissørene i filmhistorien. I tillegg står en rekke prominente navn som bautaer i japansk filmhistorie, og av disse er nå Kaneto Shindô, Masaki Kobayashi, Kon Ichikawa og Shôhei Imamura tilgodesett med utgivelser på Blu-ray av Eureka. Japan-interesserte filmtittere har vel sjelden fått en bedre foreslått meny for et innblikk i japansk filmhistorie.

Ved siden av Ozu er det Imamura som for øyeblikket har flest filmer ute på Blu-ray, en indikator på regissørens innflytelse og betydning for japansk film. Blant de mest kjente verkene hans finner vi Pigs and Battleships (1961), The Profound Desire of the Gods (1968), Vengeance is Mine (1979), Balladen om Narayama (1983) og Ålen (1998, Gullpalmen i Cannes samme år).

Balladen om Narayama ble kåret til årets beste film av det japanske filmakademiet i 1983, og ble også beæret med Gullpalmen i Cannes det samme året. Denne filmen var påtenkt og planlagt allerede fra midten av 50-tallet. Som fremadstormende regiassistent leste Imamura i 1956 novellen Balladen om Narayama, av forfatteren Fukuzawa Shichirô. Den, og novellen The Jinmus of Tôhoku av samme forfatter, dannet grunnlaget for Imamuras film. Fukuzawas novelle, Balladen om Narayama, ble for øvrig filmatisert av Keisuke Kinoshita allerede i 1958, men Imamura hadde en langt annerledes visjon for materialet. En visjon det skulle ta over 25 år å få satt ut i livet.

Imamura var skeptisk til hvordan det japanske samfunnet utviklet seg etter andre verdenskrig. Selv om det var utbredt fattigdom i landet før krigen, hadde folket i det minste  ektefølte holdninger. Etterkrigsårene i Japan var preget av en rivende utvikling. Individene ble redusert til fungerende hjul i det enorme urverket som utgjorde japansk industrialisering. Imamura stilte spørsmål ved livets verdi i det nye samfunnet. Var sosialistiske idealer forenlig med personlig lykke? Var nedbrytningen av generasjonsfamilier til folkets beste? Det nye samfunnet var sentrert rundt teknologisk fremgang og kunstig høflighet, en utvikling som fremmedgjorde aldrende generasjoner fra et fremadstormende japansk samfunn.

«Det moderne japanske samfunnet er ikke annet enn en illusjon» har Imamura uttalt. Den naturalistiske fremstillingen av bøndenes primitive livsførsel i Balladen om Narayama er en kommentar til denne uttalelsen.

I den lille landsbyen ved Narayama-fjellet lever innbyggerne i pakt med naturen. Samfunnet styres av et sett leveregler sprunget ut fra generasjoners erfaringer med de hensynsløse omgivelsene. Tyverier blir straffet med døden. Uønskede jentebarn blir enten oppfostret for konesalg eller avlivet ved fødselen. Førstefødte sønner tar over som familieoverhode. Andre- og tredjefødte sønner skal bli hos foreldrene som arbeidskraft, med strenge forbud mot å gifte seg eller å sette barn til verden. Uønskede graviditeter og barn blir slått hardt ned på. En ekstra munn å fø er en stor påkjenning for landsbysamfunnet.

For å bane vei for kommende generasjoner blir også landsbyens eldre forlatt. Ved fylte 70 år blir de tatt med på en pilgrimsferd til Narayama-fjellets øverste høyslette. Der blir de etterlatt for å ende sine dager i pakt med naturen. Ved å velvillig gi etter for denne tradisjonen, skal de aldrende landsbyboerne sikre seg en varm mottagelse av gudene i dødsriket.

Det er denne sistnevnte tradisjonen som er kjernen i Imamuras film. Filmens handling fokuserer på Orin-Yan, en sterk gammel dame. Der andre eldre motstridende blir slept opp til fjellet og overlatt til gribbene av barna sine, vil sønnen hennes ikke kvitte seg med henne. Siden hun tilsynelatende er for sterk og har for god helse til å dø, setter hun selv i gang tiltak for å bli svekket …

Filmens handling er lagt til midten av 1800-tallet, selv om filmen er preget av visse inkonsekvente tidsreferanser. Imamura har gjort dette bevisst. Tilskuerens fokus skal ikke være på et bestemt sted i en bestemt tid, men på filmens underliggende budskap.

Landsbyen der innspillingen fant sted var en ekte forlatt landsby, med en beliggenhet som krevde at filmmannskapet måtte gå en og en halv time til fots, med utstyr på rygg, før de kunne ta fatt på filmingen. I denne landsbyen foregikk filmingen i et helt år. Hensikten var å fange alle naturens årstider uten å benytte kunstige virkemidler eller effekter. Men disse anstrengelsene var bare småtteri sammenlignet med besværet enkelte av skuespillerne gjennomgikk. Noen eksempler: Hovedrolleinnehaveren Sumiko Sakamoto fikk trukket ut sine egne fortenner for rollen. (De ble operert tilbake av Japans beste tannleger etter innspillingens slutt.) Skuespiller Ken Ogata pådro seg koldbrann da han vandret lange turer i snøfylte landskap, kun iført 1800-talls sandaler …

Stilistisk hviler det en ubestemmelig tone over Balladen om Narayama. Imamura gjenskaper de underholdende undertonene som ofte forbindes med Akira Kurosawas filmer. Samtidig bæres fortellingen frem av en tradisjonell japansk filmestetikk. Man kan si at Imamura lykkes i å forene det beste fra to verdener: De mer Hollywood-inspirerte aspektene som farget Kurosawas filmer eksisterer side om side i denne filmen med de rigide japanske filmteknikkene som ble perfeksjonert av erketypiske japanske regissører som Kenji Mizoguchi, Abe Ichizoku og Kinugasa Teinosuke.

Den enkle brutaliteten vises effektivt, og landsbyboernes hverdag fremstilles som en del av livets sirkel. Landsbyen avbildes omgitt av majestetiske fjellandskap, som en integrert del av naturens gang. En viktig del av filmen er hvordan den forholder seg til seksualitet i de grafiske sexscenene som preger filmens fortelling. Disse kryssklippes som oftest med parringsscener av dyr: Frosker, insekter, fugler og slanger er avbildet i parringslek, for å understreke menneskenes tilhørighet til sine omgivelser.

De grafiske sexscenene kan tilsynelatende bekrefte den japanske stereotypien om et høyt liberalt samfunn når det gjelder seksualitet. Når man ser på landsbyen i Narayama og deres rigide forhold til regler rundt denne seksualiteten, blir imidlertid det store spennet i kulturen mer fremtredende, noe som også er mer i tråd med virkelighetens Japan. Ekstreme ytterpunkter og store forskjeller er en sentral karakteristikk ved det japanske samfunn. Samfunnet styres av strenge regler og hierarkier, men dette er kun Japans ansikt utad, det politisk korrekte Japan slik det ønskes fremstilt av styresmaktene. Under overflaten preges det japanske samfunn av sterk individualitet og ekstrem liberalisme, noe som igjen har resultert i all verdens merkelige subkulturer, moter og populærkulturelle fenomener.

Dette spennet i den japanske kulturen preger også Balladen om Narayamas stil. Hollywood-inspirerte kamerateknikker som håndholdt kameraføring og rask klipping benyttes side om side med tradisjonelle japanske filmteknikker som utstrakt bruk av lange tagninger og statisk kamerabruk. Den tradisjonelt japanske estetikken er langt mer fremtredende hos Imamura enn tilfellet var med Kurosawa, men motsetningene er såpass fremtredende at Imamuras hensikt til tider fremstår diffus. Om Imamura hadde til hensikt å bryte med japanske filmtradisjoner, men samtidig fremstille historisk korrekte avbildninger, er vanskelig å si. En ting kan med sikkerhet slås fast; Imamura lykkes i å fremstille historisk forankrede tankekors på en høyst underholdende måte.

Nå har ikke filmens overføring til høyoppløst format blitt diskutert så langt, men: Skal man se Balladen om Narayama er det uten tvil Blu-ray-utgivelsen som gjelder. Overføringen er så glassklar som det kan forventes av en 80-talls film, og innholdsmessig er filmen i tillegg utrolig godt gjennomarbeidet. Balladen om Narayama er en film som hører hjemme i en hver seriøs japansk filmsamling. Blådisken fra Eureka er i så måte det beste valget siden ingen tidligere utgivelser har vært i nærheten av å yte Balladen om Narayama respekten den fortjener.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon