The Social Network

Zadie Smith, forfatteren av bøkene White Teeth og On Beauty, har anmeldt David Fincher og Aaron Sorkins film om grunnleggelsen av Facebook, The Social Network. Som seg hør og bør for en anmeldelse i det hyperlitterære tidsskriftet New York Review of Books (teksten ligger ute på nett: http://www.nybooks.com/articles/archives/2010/nov/25/generation-why/) rettes oppmerksomheten dels mot filmens utmerkede skrevne kvaliteter, dels mot Facebooks iboende antihumanistiske kvaliteter. La det være sagt: Dette er en ytterst lesverdig anmeldelse, og den eksemplifiserer mye av det som mangler i norsk filmdekning – en tilnærming som ser film som representativt for noe mer enn en potensiell kassasuksess eller katastrofe, og som uten videre knytter filmens tematikk opp mot aktuelle filosofiske og politiske debatter.

For å ta det fra begynnelsen: The Social Network er i langt større grad Aaron Sorkins film enn David Finchers. Manusforfatteren har lagt premissene, både ved å benytte en nesten ikonisk dialogform i de fleste scenene, en form Sorkin etablerte i rettsalsdramaet A Few Good Men, videreutviklet i tv-serien Sports Night og perfeksjonerte i de første fire sesongene av The West Wing, og ved å bruke så mange ord at det ikke er mulig å strukturere scenene rundt noe annet enn det karakterene sier til hverandre. Selvfølgelig er det de færreste manusforfattere som har anledning til å gjøre dette; i de fleste Hollywood-filmer finnes det en påfallende diskrepans mellom hvor mye penger som er brukt på casting og produksjonsdesign – på alt som har å gjøre med det visuelle uttrykket – og hvor lite omtanke som er viet teksten. Dette er da også noe The Social Network eksplisitt tar opp; den handler om overfladiske kvaliteter og om fremtoning, om hva som ser ut som det gode liv og om tomheten som kan skjule seg bak, vel, en imponerende Facebook-profil.

For Zadie Smith er Facebook grunnleggende reduktivt. Kategoriene vi kan benytte for å fremstille oss (kjønn, alder, sivilstatus) er så flate og uspennende at de ikke gir rom for et selv i tradisjonell, humanistisk forstand. Og hun trekker argumentasjonsrekken lenger: Den antihumanistiske selvfremstillingsmalen vi blir tvunget til å tilpasse oss er et oppriktig uttrykk for Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerbergs personlighet. Det er ham, den fremmedgjorte og lett asketiske datanerden, vi nå må ape etter. (Det er kanskje ikke rart at en forfatter med et så overstrømmende og til dels ornamentert språk som Smith lander på denne konklusjonen.) Og analogien til det jevne Hollywood-manus er ganske nærliggende – hvem lar seg egentlig overraske over en Facebook-profil? Derfor er det desto mer interessant at filmen om Facebook er så kompleks og interessant som den er. Aaron Sorkin bløffer, i det han tar seg friheter med Zuckerbergs personlighet og biografi, men han bløffer på en engasjerende måte. Han bløffer på en måte som stimulerer til videre tenkning, til anmeldelser som er verdt å lese, som fører dialogen videre. Zuckerberg, Sorkin, Smith. Det er i grunnen ikke så rart at The Social Network lett hyperbolsk har blitt beskrevet som Citizen Kane 2.0. Den handler om hvem vi er, og hvem vi vil være. Og for å runde av i klassisk anmelderstil: Den bør sees.