Cut and Paste

Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde. Bagdad Café var like bra som finsk fjernsynsteater. A Shot in the Dark likeverdig med Fanny og Alexander og Ghostbusters. Jeg dro til huttaheiti for å se en ubetydelig romantisk komedie på bygdekino, og jeg tok bussen til byen (etter å ha ringt i ukevis til kinoen for å sjekke når den ville bli satt opp) for å se Lidenskapens vinger. Jeg lånte meg gjennom ¾ av utvalget på videobutikken.

Film var en livbøye, en livbåt, et luksuscruise. Ut dro jeg, og underveis funderte jeg over hvordan livet kom til å se ut når jeg var ute av tenårene og endelig skulle begynne å leve. Jeg begynte å legge en del planer. Planene var vage skisser over hvordan jeg ville ha det i en ideell virkelighet. Planene var satt sammen av ideer jeg hadde fått av å se film.

• Jeg skulle bo i et digert kråkeslott (inspirert av Wam & Vennerød og noen tyske filmer jeg ikke kjenner tittelen på), der det blant annet ville være et stort bibliotek, en butler og et eget trommerom (kul trommespillende jente i Some Kind of Wonderful). Slottet skulle være innredet av settdesigneren til Pedro Almodóvar.
• Veggene skulle være malt i en underlig gulbeigebrun farge som jeg hadde sett brukt i Tre menn får en baby (den franske originalen).
• En stor bestanddel av klærne mine skulle være rosa (behøver jeg å si Pretty in Pink?).
• Jeg skulle jobbe i en pianoforretning (Betty Blue).
• Jeg skulle også drive en platesjappe (bingo, der har du Pretty in Pink igjen).
• Kjæresten min skulle surfe (Gidget).
• Sannsynligvis røykte han også pipe (diverse uidentifiserte filmer, kanskje noe av Tati også).
• Den surfende piperøykende kjæresten skulle for øvrig ha samme hårsveis som Christophe Lambert i Subway – og jeg utelukket ikke at han også hadde en hybel et sted under bakkenivå, nesten sånn som i den parisiske undergrunnen.
• Vi skulle eie en rød sportsbil cabriolet (aner ikke hvor jeg plukket den opp).
• Hver kveld etter en morsom dag på jobben, skulle jeg ta på meg en outrageous rosa kreasjon og dra sammen med min surfende piperøykende kjæreste i vår lille røde bil for å spise middag i en intim italiensk restaurant som kunne minne om noe fra Moonstruck, og etterpå ville vi dra på en eller annen vill og dekadent fest, kanskje i et nedlagt fabrikklokale der en rekke underlige skapninger fortalte den ene bisarre historien etter den andre, mens vi bøttet nedpå med absint (akkurat det kom kanskje fra Hemingway og slett ingen film?), før vi fant ut at vi heller ville stikke innom The Blue Parrot (Frantic) og danse litt til Grace Jones før vi stupte i seng til akkompagnement av filmmusikk skrevet av Michel Magne.
• Neste morgen ville vi morgenfriske stå opp for å drikke café au lait og spise croissanter i vårt gulbeigebrune kjøkken. Jeg ville spille litt trommer før min piperøykende kjæreste dro ut for å surfe, mens jeg dro til pianoforretningen/platesjappen for å dagdrømme.«Honest to goodness it’s the absolute ultimate,» ville jeg sagt til meg selv, akkurat som Gidget, strålende fornøyd med tilværelsen.

Jeg var 13-14-15-16-17-18 år gammel og så film etter film og plukket ut det jeg likte. Cut and paste. Jeg brydde meg verken om høyt eller lavt, sjanger, stil eller teori, så lenge bitene var bra. Jeg vet knapt hva jeg så, vet virkelig ikke hvor mye jeg så, men jeg vet hvilke biter jeg ville ha. De ligger lagret. Alle sammen.

Nå er jeg ute av tenårene, og hver morgen drikker jeg café au lait og spiser croissanter i min gulbeigebrune stue mens noe med Sven Libæk snurrer i cd-spilleren. Kjæresten min har et surfebrett som nå ligger på loftet. Han jobber som butler, jeg er servitør på The Breakfast Club. Av og til går vi på fester der en rekke underlige skapninger forteller den ene bisarre historien etter den andre om luksusspa, Britney Spears og aksjemarkedet. Jeg bøtter innpå absint og vurderer å stikke innom The Blue Parrot. I stedet drar jeg og min surfebretteiende kjæreste hjem med siste trikk, og blir sittende oppe utover natten mens vi reviderer listen over filmene som påvirket livet vårt.

Honest to goodness it’s the absolute ultimate!



Relatert

Et skinn av virkelighet

Z #4 1997: Det er en vanlig oppfatning at dokumentarfilmen må være mer autentisk enn fiksjonsfilmen, [...] | kun utdrag

Aktuelle kortfilmer for barn og unge

Z #2 1995: Det norske filminstituttet har et omfattende utlån av filmer på 16mm og video for barn og unge. [...] | kun utdrag

No exit – a bit of the good old ultraviolence

Z #2 1994: Filmen er påvirket av virkeligheten – virkeligheten påvirkes av filmen – filmen er en [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Anne Kjersti Bjørn, Eivind Landsvik, Jannicke Systad Jacobsen og Alexander Ophaug om norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Kjønn og motstand – Opptegnelser fra Iran

Kortfilmfestivalens iranske program, med filmer som ikke kan vises offentlig i Iran, gav oss sterke historier med landets kvinner, transpersoner og ikke-binære i fokus. | kun utdrag

Likes, laks og Økern: Musikkvideo på festival anno 2023

Visuelle grenseløse univers, estetisk eksperimentering, og en langfinger til alle haters. | kun utdrag


Fra arkivet

Lydia Lunch

Z #1 1999: Intet temanummer om aggressive kvinner er komplett uten et intervju med den som har skreket kraftigst opp alle i to tiår, Lydia Lunch. Kjell Runar Jenssen møtte multi-kunstneren Lunch i forbindelse med hennes «spoken word»- opptreden på Oslo-klubben Mars i høst.

Orson Welles på sporet av den tapte tid – en omtale av «Familien Amberson»

Z #3 1988: Orson Welles var en av filmhistoriens mest ambisiøse kunstnere. Hans storverk Familien Amberson [...] | kun utdrag

Farvel til sorgen

Z #1 2015: Yoko Ono – «Goodbye Sadness» i dokumentaren Silverlake Life: The View from Here (Peter Friedman, 1993). | kun utdrag