Cut and Paste

Som voksen har jeg møtt folk som tilsynelatende hadde en svært moden og helstøpt filmsmak i ung alder. Slik var det ikke for meg. Jeg elsket film, film og atter film. Samme hva, bare det var film. High-school komedier, sorthvitt krim, romantiske kostymedramaer, samtidsskildringer, røverhistorier, reinspikka tull og tøys – alt dugde. Bagdad Café var like bra som finsk fjernsynsteater. A Shot in the Dark likeverdig med Fanny og Alexander og Ghostbusters. Jeg dro til huttaheiti for å se en ubetydelig romantisk komedie på bygdekino, og jeg tok bussen til byen (etter å ha ringt i ukevis til kinoen for å sjekke når den ville bli satt opp) for å se Lidenskapens vinger. Jeg lånte meg gjennom ¾ av utvalget på videobutikken.

Film var en livbøye, en livbåt, et luksuscruise. Ut dro jeg, og underveis funderte jeg over hvordan livet kom til å se ut når jeg var ute av tenårene og endelig skulle begynne å leve. Jeg begynte å legge en del planer. Planene var vage skisser over hvordan jeg ville ha det i en ideell virkelighet. Planene var satt sammen av ideer jeg hadde fått av å se film.

• Jeg skulle bo i et digert kråkeslott (inspirert av Wam & Vennerød og noen tyske filmer jeg ikke kjenner tittelen på), der det blant annet ville være et stort bibliotek, en butler og et eget trommerom (kul trommespillende jente i Some Kind of Wonderful). Slottet skulle være innredet av settdesigneren til Pedro Almodóvar.
• Veggene skulle være malt i en underlig gulbeigebrun farge som jeg hadde sett brukt i Tre menn får en baby (den franske originalen).
• En stor bestanddel av klærne mine skulle være rosa (behøver jeg å si Pretty in Pink?).
• Jeg skulle jobbe i en pianoforretning (Betty Blue).
• Jeg skulle også drive en platesjappe (bingo, der har du Pretty in Pink igjen).
• Kjæresten min skulle surfe (Gidget).
• Sannsynligvis røykte han også pipe (diverse uidentifiserte filmer, kanskje noe av Tati også).
• Den surfende piperøykende kjæresten skulle for øvrig ha samme hårsveis som Christophe Lambert i Subway – og jeg utelukket ikke at han også hadde en hybel et sted under bakkenivå, nesten sånn som i den parisiske undergrunnen.
• Vi skulle eie en rød sportsbil cabriolet (aner ikke hvor jeg plukket den opp).
• Hver kveld etter en morsom dag på jobben, skulle jeg ta på meg en outrageous rosa kreasjon og dra sammen med min surfende piperøykende kjæreste i vår lille røde bil for å spise middag i en intim italiensk restaurant som kunne minne om noe fra Moonstruck, og etterpå ville vi dra på en eller annen vill og dekadent fest, kanskje i et nedlagt fabrikklokale der en rekke underlige skapninger fortalte den ene bisarre historien etter den andre, mens vi bøttet nedpå med absint (akkurat det kom kanskje fra Hemingway og slett ingen film?), før vi fant ut at vi heller ville stikke innom The Blue Parrot (Frantic) og danse litt til Grace Jones før vi stupte i seng til akkompagnement av filmmusikk skrevet av Michel Magne.
• Neste morgen ville vi morgenfriske stå opp for å drikke café au lait og spise croissanter i vårt gulbeigebrune kjøkken. Jeg ville spille litt trommer før min piperøykende kjæreste dro ut for å surfe, mens jeg dro til pianoforretningen/platesjappen for å dagdrømme.«Honest to goodness it’s the absolute ultimate,» ville jeg sagt til meg selv, akkurat som Gidget, strålende fornøyd med tilværelsen.

Jeg var 13-14-15-16-17-18 år gammel og så film etter film og plukket ut det jeg likte. Cut and paste. Jeg brydde meg verken om høyt eller lavt, sjanger, stil eller teori, så lenge bitene var bra. Jeg vet knapt hva jeg så, vet virkelig ikke hvor mye jeg så, men jeg vet hvilke biter jeg ville ha. De ligger lagret. Alle sammen.

Nå er jeg ute av tenårene, og hver morgen drikker jeg café au lait og spiser croissanter i min gulbeigebrune stue mens noe med Sven Libæk snurrer i cd-spilleren. Kjæresten min har et surfebrett som nå ligger på loftet. Han jobber som butler, jeg er servitør på The Breakfast Club. Av og til går vi på fester der en rekke underlige skapninger forteller den ene bisarre historien etter den andre om luksusspa, Britney Spears og aksjemarkedet. Jeg bøtter innpå absint og vurderer å stikke innom The Blue Parrot. I stedet drar jeg og min surfebretteiende kjæreste hjem med siste trikk, og blir sittende oppe utover natten mens vi reviderer listen over filmene som påvirket livet vårt.

Honest to goodness it’s the absolute ultimate!



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.

«Not a Love Story» – filmen om skammens industri

Z #4 1983: På det amerikanske videokassettmarkedet står distribusjon av pornografisk/seriøs film i [...] | kun utdrag

Trykksverte og celluloid

Z #2 1994: Tanker og momenter rundt forholdet mellom film og tegneserier: «Folk leser jo ikke lenger. De [...] | kun utdrag