Hva vi snakker om når vi snakker om pop-video

Pop-videoen er det perfekte medium i vår gjenbrukskåte tidsalder. Den er i sin bastardiserte form et flimrende postmoderne produkt; et slags minste felles multiplum for fragmentene i den like så bastardiserte postmodernismen. Alle vil gjerne si og mene noe om pop-video, men hvordan? Dette belyses nærmere i denne artikkelen, bl.a. gjennom en anmeldelse av en ny norsk bok om emnet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1988 Bestill nummeret



Relatert

Welcome to the Candy Shop – svart maskulinitet i 50 Cents hip hop-video

Z #1 2012: 50 Cents video Candy Shop er spekket med godbiter for både øyet og øret, men fra et [...] | kun utdrag

Musikkvideo, Grimstad 2010: Et uttrykk uten plass, penger og framtid?

Z #3 2010: Kristel Jensen reflekterer over musikkvideoenes framtid, med utgangspunkt i årets musikkvideoprogram i Grimstad. | kun utdrag

Musikkvideoer smidd av stål

Z #1 2012: Heavyrocken har siden sin fremvekst vært preget av et sterkt visuelt uttrykk. Uredd, nonkomform og [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Skjør som glass – en analyse av ‘Buicken – store gutter gråter ikke’

Z #4 1991: Hans Otto «Nico» Nicolayssens fjerde spillefilm, Buicken – store gutter gråter [...] | kun utdrag

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag

Norske manus – fra danskebåten til fag

Z #1 1995: Alle norske filmfolk drømmer om å bli regissører! Manusarbeid er lavstatus og en bijobb for [...] | kun utdrag