Ilsa, nazistenes hunndjevel

Enten hun er vokter i tyskernes konsentrasjonsleirer under krigen eller passer på sheikens harem, er Ilsa blant de mest ondskapsfulle kvinner filmhistorien har frambrakt. Hva er det som gjør at publikum fortsatt trekkes til filmene om Ilsa årtier etter at de er laget? Frank Furseth gjør et forsøk på å forklare Ilsas appell.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1999 Bestill nummeret

Relatert

Sieg Geil

Blogg: Til forsvar av nazisploitation. | kun utdrag

Antiintellektualisme i en post-feministisk tidsalder

Av Katherine Goodnow

Z #4 1992: «Feministisk filmanalyse» er tema for denne artikkelen som bl.a. er et svar på Dag [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Av Wencke Mühleisen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.