Kontraster og kollisjoner i Ennio: The Maestro

Ennio: The Maestro, Giuseppe Tornatore 2021. Foto: Another World Entertainment

 

Giuseppe Tornatores Ennio: The Maestro er ikke bare den definitive dokumentaren om hans faste samarbeidspartner Ennio Morricone, men også et inderlig, to og en halv times langt kjærlighetsbrev fra de mange som arbeidet sammen med ham eller hadde ham som forbilde.

En eldre, vever, tilsynelatende anonym skikkelse utfører sin daglige morgengymnastikk i en stor leilighet. Han omkranses av levd liv; papirer, partiturer, bøker og kunst er plastret oppetter veggene. Ellers er det lite som signaliserer at mannen faktisk er et levende, popkulturelt fyrtårn. Åpningsscenen oppsummerer allerede her den tematiske kjernen i Ennio: The Maestro: Det skal handle om kontraster og kollisjoner.

Jeg hørte om Tornatores Morricone-prosjekt allerede i 2015. Den gang var det meningen at filmen skulle være klar til Cannes-festivalen i 2016. Der dukket den aldri opp. I stedet skulle det ta hele syv år før den omsider fikk kinopremiere, og i mellomtiden går den italienske mesterkomponisten  bort. Hvorfor tok det så lang tid? Kanskje handler det om utfordringene knyttet til de mange filmklippene og rettighetene til dem. Men det var ventetiden verdt.

Ennio: The Maestro, Giuseppe Tornatore 2021. Foto: Another World Entertainment

 

Selv var jeg alltid en «moderat» Morricone-fan. Elsket noen titler, forstod ikke helt appellen i andre (særlig ikke de mer abstrakte verkene) og satt på rundt 20-30 album i CD-samlingen. Men etter hans død i 2020, eksploderte både samlingen, oppdagelseslysten og entusiasmen. I dag har jeg opparbeidet meg rundt 200 Morricone-album, som kan virke mye, men som allikevel bare er en drøy tredjedel av hans totale katalog. Filmmusikken alene teller tross alt rundt 500 titler. Jeg har alltid båret på en slags skyldfølelse over ikke å ha utforsket ham bedre gjennom årene, sammenliknet med andre ikoniske filmkomponister jeg fordypet meg i. Nå ville jeg på en måte «ta igjen» ved å bruke hans bortgang som unnskyldning. Prosjektet bar raskt frukter; i løpet av de to siste årene har jeg oppdaget uendelig mange titler – ofte av obskur art – som kommer høyt, høyt opp på favorittlisten.

Mitt eget, kompliserte forhold til Morricone gjennom årene er kanskje også et speilbilde på en generell oppfatning av ham; denne merksnodige kombinasjonen av ulike stilarter og innfallsvinkler som spenner over hele spekteret fra det kommersielle og tilgjengelige til det smale og utilgjengelige. Selv om Tornatores film ikke uttrykker det eksplisitt, er denne kombinasjonen vevd rundt komponistens kontrast- og konfliktfylte vesen.

Det første handler om Morricone selv; hans personlighet. På den ene siden kunne han være ganske vanskelig til tider, og en tøff samarbeidspartner. Da jeg så ham live i Royal Albert Hall i 2010 (for øvrig en legendarisk konsert som også refereres i filmen – les min omtale her), ble konserten introdusert av en kortfilm på lerretet bak scenen, regissert av komponistens sønn Andrea. I den sier han på et tidspunkt at hvis han «ikke er fornøyd med en regissør, sparker han ham». Det er naturligvis en lett humoristisk omskrivning av sannheten, da han i beste fall kun har mulighet til å forlate prosjektet. Men det sier også noe om en form for selvhøytidelighet.

Ennio: The Maestro, Giuseppe Tornatore 2021. Foto: Another World Entertainment

 

I dokumentaren spekuleres det i om denne selvhøytideligheten kanskje stammer fra et slags mindreverdighetskompleks. Delvis fordi han slites mellom de høykunstneriske ambisjonene i konsertmusikken (der han blant annet går i lære hos den italienske samtidskomponisten Goffredo Petrassi), og den «lavpannede» kommersialismen i film- og popmusikk. Men det er også et spørsmål om anerkjennelse – det skulle gå lang tid før han fikk den posisjonen han fortjente utenfor Italia. Det klassiske eksempelet er den skandaløse Oscar-utdelingen i 1987, der filmmusikken til The Mission blir oversett til fordel for Herbie Hancocks til Round Midnight – et partitur som stort sett består av eksisterende komposisjoner.

Men bak denne vanskelige, plagede fasaden er det også en var og følsom Morricone vi møter i Tornatores dokumentar. Han blir ofte rørt, slik eldre menn ofte blir, av ting som ved første øyekast virker merkelige og tilfeldige, men som nettopp handler om anerkjennelse og støtte i vanskelige situasjoner gjennom livet. Dette kontrasterende aspektet ved Morricones personlighet manifesteres enda tydeligere i hans musikk, som grovt sett kan deles inn i tre ulike deler:

Den første delen er kunstmusikken, den avantgardistiske eksperimenteringen for konsertscenen som ofte fremstår kald og fremmedgjørende for utrente ører. Aller tydeligst blir det i hans arbeide med modernistgruppa Gruppo di Improvvisazione di Nuova Consonanza, som dannes i 1964 under ledelse av Franco Evangelisti. Inspirert av pionerer som John Cage, vris både tradisjonelle og utradisjonelle instrumenter bevisst til å bli så ubehagelige som mulig, mer støy enn musikk – inklusive Morricones egne trompetlyder. Det er utvilsomt et aspekt av karrieren han er stolt over, og han forsøker da også å bringe den med seg inn i filmsammenheng ved flere anledninger, som f.eks. The Thing (1982), The Exorcist II: The Heretic (1977) eller Dario Argentos L’uccello dalle piume di cristallo (1970), med varierende hell.

Fra filmen Maddalena, Jerzy Kawalerowicz 1971. Musikk Ennio Morricone

 

I sterk kontrast står befatningen med italiensk popmusikk, særlig på 60-tallet, der han til stadighet putter små, uortodokse effekter (en uvanlig rytme, et stakkato vokalutbrudd, et snodig instrumenteringsvalg) inn i de strømlinjeformede melodiene. Noen av dem blir store hits, som «Here’s to You» med Joan Baez eller Minas «Se Telefonando» – sistnevnte basert på kun tre noter inspirert av en politisirene(!). Noen ganger trekker han den popmusikalske lekenheten inn i filmene han jobber med, som f.eks. I Malamondo (1964), Menage all’Italiana (1965), Come imparai ad amare le donne (1966) eller Escalation (1968). Han er sågar lydhør for strømninger i samtidens utforskende rockemusikk. Sporet «Erotico Mistico» fra makeløse Maddalena (1971) høres for eksempel ut som tidlig Pink Floyd.  (Jeg vil for øvrig anbefale Canto Morricone, som samler de fleste av disse sangene i et formidabelt trippelsett).

Den tredje delen, som ligger mitt eget hjerte nærmest, er det lyriske, pastorale og bittersøte; noen ganger formet som en slags barokk melankoli. Fra eviggrønne titler som Cinema Paradiso, The Mission og Leone-samarbeidet til noe mindre kjente, men desto mer gåsehudfremkallende partiturer som La Califfa (1970), Une Breve Stagione (1969), Giordano Bruno (1973), Il Prato (1979), La Venexiana (1986) eller min absolutte favoritt ved siden av klassikeren Once Upon a Time in the West – Lajos Koltais ungarske Holocaust-drama Fateless (2005), Morricones egen Schindlers liste.

Disse tre delene kræsjer uvørent inn i hverandre gjennom hele karrieren, men det fascinerende er at det også finnes kollisjoner innad i dem, som i den pastorale delen – gjerne ved at Morricone setter inn noen brechtianske verfremdungseffekter i et ellers vakkert parti. Ta for eksempel hovedtemaet fra Giuseppe Tornatores The Legend of 1900 (1998), et tilsynelatende lyrisk-romantisk parti som plutselig imploderer i en sur og ustemt pianotone mot slutten av frasen. Eller Roald Amundsen-filmen The Red Tent (1969), der første halvdel av albumet er inderlig, ekspansivt og melodiøst, mens det knapt 23 minutter lange sluttsporet er en oppvisning i krevende ‘sturm und drang’.

Fra filmen The Legend of 1900, Giuseppe Tornatore 1998

 

Å skulle transkribere denne kompleksiteten til dokumentarfilm-format er vanskelig, og Tornatores film er da også noe springende i sin forsøksvise kombinasjon av tematisk og kronologisk struktur. Men en del av energien og kollisjonene i tematikken ivaretas gjennom filmspråket:

Åpningen av filmen, for eksempel, veksler mellom ulike observerende innstillinger i komponistens leilighet, der Morricone trener, sitter ved skrivebordet, arbeider eller luft-dirigerer. Noe veldig nært, noe på behørig avstand. Dette kryssklippes med korte sitater fra en rekke intervjuobjekter, fulle av lovord om hans storhet. Noen ganger fortelles samme historie fra flere ulike mennesker – alt i et forsøk på å bygge opp mytologien rundt ham. Klippetempoet er gjennomgående høyt; nesten så høyt at man mister essensiell informasjon om man titter bort et øyeblikk – det forteller noe både om behovet for å dekke så mange aspekter av hans karriere som mulig, men også en slags kroppslig følelse av det enorme arbeidstempoet Morricone selv førte i sitt liv.

Også på et makroplan eksisterer det en form for kontrast eller kollisjon i sammenflettingen av materialet. På den ene siden dveles det ved ulike problemer eller konfrontasjoner – for eksempel påpekes Morricones misnøye med det tidlige Sergio Leone-samarbeidet (han er ikke spesielt fornøyd med For en neve dollar (Per un pigno di dollari ,1964), et verk hyllet av nesten samtlige andre). Eller vanskeligheten med å tilføre atonale elementer i filmene – her går man inn på samarbeidet med Elio Petri, en regissør som i utgangspunktet jobber med forskjellige komponister på hver film, men som blir grepet av Morricones geni og fortsetter samarbeidet. En slags moralsk seier for Morricone, særlig tydelig i arbeidet på Indagine su un cittadino al di sopra di ogni sospetto (1970).

På den andre siden skapes det også en varm fellesskapsfølelse; en idé om Morricones posisjon som popkulturelt allemannseie. Ved flere anledninger demonstrerer Morricone noen av sine idéer gjennom nynning og grynting, noen ganger stemmer sågar intervjuobjektene i for å skape en slags allsangfølelse. Noe av det mest fornøyelige i filmen er de korte reaksjonsskuddene av komponisten selv, uten kommentar, i situasjonene der det påpekes en eller annen seier over konflikten, eller en genial musikalsk idé. Et konstruert grep som allikevel skaper følelsen av at Morricone leker litt med oss, og våre forventninger om hva musikk er og kan være.

I fiksjonssammenheng er Tornatore først og fremst kjent for sin inderlige, melodramatiske teft, der filmene munner ut i bittersøt forsoning, og på et vis overføres det også til dokumentaren – særlig i siste akt da konfliktene og kollisjonene endelig kan legges til side. Nå skal Morricones internasjonale anerkjennelse omsider omfavnes. For oss reserverte nordmenn er det på grensen til det pinlige når Morricones geni løftes frem av intervjuobjektene, som om han var en slags guddommelighet. Men man må ta filmen for det den er – et kjærlighetsbrev. Problematiseringen og konfliktene ligger heller hos komponisten selv eller i musikken hans; det er der den narrative dynamikken pulserer.

Ved første gjennomsyn kan Ennio: The Maestro virke litt kaotisk, selv om de to og en halv timene flyr fort. Det er store sprang i filmklippenes kvalitet, de mange arkivopptakene, intervjuene, kronologien og tematikken. Men et eller annet sted føres en rød tråd omkring hans sammensatte tilværelse; en slags konstruktiv «vimsethet» som gjør ham til en av tidenes største crossover-komponister.

 

Les mer om filmmusikk i Thor Joachims Z-temanummer om samarbeidet mellom komponist og regissør. Eller Einar Aarvigs temanummer om film og populærmusikk.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon