«Jeg jobber på en litt rar planet» – et intervju med Torill Kove

Moulton og meg

 

Torill Kove var gjest på årets Kortfilmfestival. Vi fikk akkurat plass i Oscar-vinnerens travle timeplan for et intervju.

Enkelte filmskapere klarer å beskrive og stilisere verden med få, enkle virkemidler uten å redusere den til noe mindre, uten å miste dens mangfoldighet av syne. Animatøren Torill Kove er en slik filmskaper. Med få streker fremkaller hun verdener som føles levd, pustende, digre og springende.

Kove fikk suksess allerede med sin første film, Min bestemor strøk kongens skjorter (1999), som ble Oscar-nominert til beste animerte kortfilm. Noen år senere vant hun den samme prisen med Den danske dikteren (2006). Etter det har Kove fortsatt å imponere med langfilmen Hokus Pokus Albert Åberg (2013) og den selvbiografiske kortfilmen Moulton og meg (2014) – sistnevnte også Oscar-nominert. Over noen få, kompakte og uttrykksfulle filmer, har hun jobbet seg opp til å bli en av Norges fremste og mest kjente animatører, og markert seg som en tydelig internasjonal stemme.

Kove ble født på Hamar og ville i utgangspunktet studere antropologi, men endte opp som animatør i Canada. I dag jobber hun ved det berømte National Film Board of Canada – en filminstitusjon som har frembragt mange viktige animatører etter at Norman McLaren grunnla en egen animasjonsavdeling der. Kove har likevel beholdt en nær tilknytning til Norge, og samarbeidet tett med det norske produksjonsselskapet Mikrofilm.

Foto: NFI

 

I juni i år var Kove på besøk på Kortfilmfestivalen i Grimstad for å snakke om sitt virke. Hun hadde et hektisk program, men det merket man ingen ting til, hun var så vennlig og avslappet. Vi fant oss en liten kafé rett ved Grimstads sentrumsgate, og siden vi bare hadde 20 minutter sammen, begynte jeg in medias res. Koves foreldre var arkitekter, og jeg var ivrig på å høre om hvordan hun selv jobbet med rom.

Z: Det å skape en verden i animasjonsfilm, det har mye med rom å gjøre. Hvordan jobber du med det – siden du klarer å framkalle en verden så godt med noen få streker, og med noen få lyder?

Toril Kove: Jeg tenker mye på det selv når jeg jobber – hvordan rommene skal se ut, og hvordan landskapet skal se ut. Men kanskje spesielt hvordan rommene, hus og gatebilder og sånn skal se ut. Referansene jeg ofte har er arkitekt-elevasjonstegninger – alt er liksom flatt og man ser tingene i seksjoner. Så det der at man bruker få streker for å lage et uttrykksfullt rom, jeg tror det bare er fordi jeg har sett det så mye fra jeg var ung – at det er sånn ting ser ut når man tegner.

Hvis vi kombinerer det med at jeg ikke har noen kunstnerutdannelse … Og det har sine fordeler og ulemper – men jeg vet ikke hva ulempene er, ler Kove.

Moulton og meg

 

– Men jeg tror fordelene er at jeg ikke har noen bevisste referanser fra kunsthistorien eller animasjonshistorien eller tegneseriekultur; at jeg bygger veldig mye på ting jeg ble vant til å se rundt meg da jeg var liten. Jeg tror det har noe med det å gjøre. Jeg studerte også byplanlegging ganske lenge, og også arkitektur et par år. Jeg ville gjerne bli arkitekt, men jeg ble ikke det – så det henger noe i det også.

Z: Så det er en sånn intuitiv greie, miljøpåvirkning fra oppveksten

TK: Jeg bare vokste opp med det. Jeg likte spesielt å henge på faren min sitt kontor da jeg var ganske liten. Så, jeg vet ikke, jeg tror det bare var en sånn rombevissthet i oppveksten min som jeg tror har gjort seg utslag i hvordan jeg tegner ting, eller hvordan jeg forestiller meg at rom skal være. Hver gang jeg tenker at: «nei, denne gangen skal jeg gjøre det litt annerledes», så blir det det samme likevel.

Z: Lyd er også viktig når det kommer til å skape rom og romfølelse. Hva tenker du om det å lage lyd, hvordan jobber du med lyden?

TK: Det er ikke jeg som lydlegger, men der har jeg jo Håkon Lammetun fra Lydhodene (norsk lydprodusentselskap, journ. anm.). Jeg tror han er veldig flink til å lage sånne romlyder som liksom er akkurat «passe».

Men det er veldig interessant det der [med lyd og rom] – ikke bare i animasjonsfilm, synes jeg, men jeg la merke til det noen ganger i dag på festivalen, i løpet av de kortfilmene jeg har sett, at det er romlyder som jeg forbinder veldig spesielt med norske rom. Og jeg tror det har noe å gjøre med akustikken av tregulv, nytt treverk, at det er noe litt sånn… tett med det. Altså sånne detaljer som: hvordan er den lyden når man tar i det håndtaket? En lyd som på en måte er annerledes her enn den er i Montreal. Så sånne ting, det er ganske nyansert da, men det er ganske interessant.

Den danske dikteren

 

Z: Men selv om ikke du står for lyden, så ser jeg for meg at dere jobber veldig tett. Sender du klipp eller tegninger til lyddesigneren, eller sitter dere sammen og jobber?

TK: På tidspunktet der vi sitter i etterarbeid, de to gangene jeg har jobbet med Håkon, så har det vært slik at han får en «rough cut» som han jobber med, og så kommer han med noen forslag. Jeg tenker litt på det, og så har vi et møte senere, når filmen nesten er ferdig, og da har vi en nærere dialog om hvordan lyden skal være – hvor lydene skal ligge, hvor høy lyden skal være, og i hvilken grad skal den være diskré eller komisk eller overdreven.

Z: Så du legger ikke noen særlig føringer før du sender det visuelle, og du har ikke noen særlig konkrete lydønsker med det første?

TK: På noen steder, det er alltid noen steder hvor jeg har spesielle lydønsker. Men det er mange lyder som er selvfølgelig også, som man bare må ha, ikke sant, og så er det andre som kommer inn litt senere. Men så tror jeg også at vi kjenner hverandre såpass godt at han vet litt av hva jeg liker, og hva som «stemmer». Altså, filmene mine er såpass stiliserte, og så enkle på en måte, at det ville virket veldig rart å ha superrealistisk lyd. Og veldig sånn «cartoon-aktig» lyd passer ikke så veldig heller. Så jeg prøver kanskje å finne noe midt i mellom.

Den danske dikteren

 

Z: Det er den enkelheten, ja, sånne abstrakte rom, som samtidig føles veldig levende, veldig umiddelbare. Det er en kombinasjon som jeg synes for eksempel Caroline Leaf også får til, hvordan hun bruker lyd. Det minner litt om din stil, på én måte.

TK: Det er godt mulig, siden hennes filmer er noen av de første jeg så på. Lyden på The Street, for eksempel, er helt fantastisk.

Z: Ja, og Two Sisters … Selv om det er et helt annet uttrykk enn ditt, er det noe med det veldig intime og umiddelbare, samtidig som det er noe veldig abstrakt.

TK: Ja, det er veldig nære, men samtidig veldig organiske lyder, håndlagede lyder, hvor folk har stått i Foley-studio og laget lydene i synk med filmen. Det er skikkelig kvalitet på de lydarbeidene.

Z: Hvordan har det vært for deg å gå fra det håndtegnede til det digitale?

TK: Jeg begynte å håndtegne. Kongens skjorter er helt analog, alt er gjort for hånd. På Den danske dikteren så ville jeg veldig gjerne gjøre det på samme måte, men så var det sånn at det kameraet de brukte på National Film Board begynte å falle sammen. Det ble mye vanskeligere og dyrt å få det reparert, og alle sa: hvorfor ikke bare gjøre det digitalt – fremdeles tegne på papir, og så scanne det inn og fargelegge digitalt? Så vi gjorde det.

Min bestemor strøk kongens skjorter

 

På Moulton og meg, så var det noen i Mikrofilm (det norske produksjonsselskapet som har produsert Koves filmer, journ. anm.) som sa: «Kan vi ikke prøve å lage en papirløs film? Det hadde vært så mye lettere.» Og det var jeg innledningsvis veldig imot. Og nå tror jeg aldri at jeg kommer til å lage film på noen annen måte, he he. Jeg synes det er så herlig. Å tegne på tegnebrett – å ha en tegnefilm som er helt uten papir, for meg, det høres jo litt unaturlig ut, på en måte, men for meg gjør det ting bare så mye.. det er ikke det at det er lettere, men morsommere. Det er bedre, rett og slett. Alt er så tilgjengelig. Du hopper over mange kompliserte, vanskelige ledd som egentlig bare er kjedelige og tidkrevende. Jeg er frelst på akkurat det, altså.

Z: Du var kanskje redd du skulle miste noe i overgangen, eller?

TK: Men jeg tror ikke jeg gjorde det, jeg vant på det. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg er en ganske klønete tegner, at det tar meg veldig lang tid å få det akkurat slik jeg vil ha det. Det ligger mye arbeid i hver eneste tegning, og det samme gjelder animasjonen – jeg gjør mange feil underveis, mye som skal rettes på, og hvis man da jobber digitalt, så føler jeg at jeg har denne skjermen her hvor jeg vet at jeg kan endre ting i det uendelige uten at det gjør noe. Det er noe befriende i det. Så det gjør at jeg blir mindre redd det materialet jeg jobber med. Det er befriende, rett og slett, mye morsommere. Det er gøy. Du kan hive på alt du kan, og hvis det ikke går bra, så kan du ta det bort – inn og ut.

Hokus pokus Albert Åberg

 

Z: Du nevnte Mikrofilm. Du har jobbet en del med dem. Og de har jo markert seg som et veldig fint talerør for animasjon. Hvordan tror du de har klart det? Hvordan tror du de har gått frem – kunstnerisk og med tanke på markedsføring?

TK: De er så flinke. De har dyktige produsenter og veldig flinke animatører. Det er helt vidunderlig, de har vært i business like lenge som Qvisten (norsk animasjonsstudio, journ. anm), tror jeg – omtrent like lenge, kanskje ikke fullt så lenge. Jeg husker da vi lagde Kongens skjorter på Studio Magica (norsk animasjonsstudio, journ. anm), med Pjotr Sapegin og Lars Tømmerbakke og den gjengen der – som også var et veldig hyggelig studio, må jeg si – da husker jeg at Lise Fearnley og Kajsa Næss jobbet der på Pjotrs film (Huset på Kampen, 1998, journ. anm.), og så begynte de sitt eget studio. Og da var det litt sånn: «dere er jo så unge, og så er dere kvinner», ikke sant, «hvordan kan det her gå?». Kove ler.

Z: Åja, var det den holdninga…

TK: Nja, ja, det var litt sånn, for de var jo veldig unge, det var ingen som var gift eller hadde barn eller noe – de må ha vært i midten av 20-årene, kanskje til og med litt yngre. Men så har de jo holdt det ut siden, og gjort det kjempebra. Jeg synes det er så beundringsverdig, imponerende. Jeg tror de velger gode prosjekter og trekker inn riktige folk.

Z: Hva tenker du om animasjonskortfilmens, kortfilmens, og animasjonens kår? Hvordan er det i Canada i forhold til i Norge?

TK: Jeg må innrømme det at jeg jobber på en litt rar planet, en animert kortfilm-planet i Canada, i og med at jeg er så sterkt knyttet til National Film Board. Men de er jo ikke de eneste som lager animerte kortfilmer, det er andre som gjør det og. Men faktum er at det ikke er noen særlig god ordning for å få kortfilmstøtte til animasjon i Canada. Mens her i Norge så er det det – i mye, mye større grad. Hvis jeg skulle være avhengig av å søke sånn «Grant Support» for å lage kortfilm i Canada, så vet jeg ikke om det hadde blitt noe av i det hele tatt, for det er så mange om akkurat det beinet, og de gir veldig lite penger. Jeg tror det hadde vært vanskelig å lage en karriere av animasjon hvis det ikke hadde vært for National Film Board.

Jeg tror at norsk filmbransje som sådan, er litt mer integrert. Den inkluderer animert kortfilm, annen kortfilm, kort og lang dokumentar, og spillefilm i en «extended family». Mens i Canada har jeg inntrykk av at de opererer litt i forskjellig verdener – og det er viktig forskjell, og det tror jeg er noe vi merker her; at det er mange som også har ett bein i helaftensfilmmiljøet, at det er mer «cross over». Jeg tror det er veldig sunt for alle.

Hokus pokus Albert Åberg

 

Z: Hvordan opplevde du det å lage langfilm da?

TK: (ler) Jo, det var liksom noe helt annet. Det var en skikkelig god erfaring. Veldig annerledes. Jeg tror at en av de tingene det gjorde for meg, var at jeg syntes animert helaftensfilm ble litt mindre mystisk. Nå skjønner jeg mye bedre hvordan det gjøres, eller hvordan det kan gjøres i hvert fall.

Også tror jeg at jeg skjønner litt bedre at det er flere måter å gjøre det på – at det er forskjellige modeller du kan bruke. Albert Åberg fulgte en kinesisk animasjonsmodell og det var veldig mange parter involvert, og det fungerte veldig bra. Jeg tror ikke nødvendigvis det er den eneste måten å gjøre det på, men det er jo litt det at hvis man skal lage tegnefilm, så er det veldig vanskelig å gjøre det – med all produksjonen – i ett av de skandinaviske landene. For det er ikke nok animatører, rett og slett. Eller kanskje det er nok animatører, men det er ikke noen studioer som er satt opp til å gjøre det – for tegnefilm. Qvisten og noen andre gjør det med 3D-film og dukkefilm, men tegnefilm er litt spesielt, det krever en svær maskin. Men det å lage langfilm var en veldig fin erfaring, jeg lærte utrolig mye og jobbet med veldig fine folk over hele Skandinavia.

Z: Tilbake til kortfilm. Utover festivalene, filmklubbene, Cinematekene osv., er det jo ganske vanskelig å få kortfilm ut til publikum. Hvordan er situasjonen i Canada?

TK: Det er det samme der. Kortfilmen vises på festival, og hvis du har laget en film som får veldig høy profil, så kan det gå på tv noen ganger. Og hvis du er kjempeheldig, får du vist den på kino før en langfilm. Det skjer jo av og til, men det er ikke så veldig ofte lenger.

Så er det internett da. Jeg havnet i en lang, litt slitsom facebook-diskusjon for et par uker siden angående det her med å legge ut filmer på nettet gratis (ler).

Moulton og meg

 

Z: Med produsenter?

TK: Nei, at animatører og regissører gjør det med spesielt animert kortfilm, fordi det er så få steder å få vist dem. Og så er det den der sperren da – hvis folk må betale, selv om det bare er littegrann, så går de videre. Og det er ikke det at det er pengene engang, det er det at du mister momentum; «OK, nå må jeg betale, da må jeg ut med kredittkortet, for jeg husker aldri det nummeret utenat», og alt det greiene her, og så har det gått fem-ti minutter før du har fått sett den filmen du gjerne ville se med én gang. Så det er lettere – og sikrere – å bare legge den ut gratis. Men personlig føler jeg ganske store konflikter overfor det.

Z: Man har jo prøvd seg frem med sånne løsninger som å betale per måned, eller for et årsabonnement, og så kan du se masse film i en katalog – og da kan du stresse med den betalinga én gang.

TK: Ja, nemlig, det er en veldig ålreit måte å gjøre det på. Jeg synes filmarkivet er kjempefint. Problemet med filmarkivet for meg, er at jeg ikke får sett på det i Canada, fordi det er feil IP-adresse. Og jeg har prøvd alle disse lure tingene, men det funker ikke. Filmarkivet er lurere enn all verdens sånne IPN-greier!

Så det er problematisk da, for man vil jo at folk ser det man har laget, jeg skjønner det veldig godt. Men jeg tror det er noe sånn – det er sikkert innmari gammeldags, men det er ett eller annet med at: hvis du har brukt din tid og dine ressurser og ditt talent og dine penger på å lage noe som folk faktisk er interesserte i å se, da burde de betale for det. For hvis man legger det ut gratis, så sender man på en måte beskjeden om at dette ikke er verdt noen ting. Og hvis min animasjonsfilm ikke er verdt noe å betale for, hvorfor skulle de da betale for andre animasjonsfilmer?

Men det var ganske interessant å se hvor delte meninger det var.

Den danske dikteren

Z: Facebook har jo blitt en ny diskusjonsplattform nå. Har du havnet opp i mange slike diskusjoner?

TK: Nei, jeg kvier meg for å gjøre det på facebook, fordi det er ikke noe godt sted å ha diskusjoner. For det første synes jeg folk blir så … Jeg vet ikke.. Det er så dårlige manerer, dårlige debattmanerer. Så jeg gjør det ikke så ofte. Men jeg ble veldig provosert denne gangen her, fordi det var en veldig kjent amerikansk animatør som hadde blitt intervjuet av Vanity Fair – og det er jo veldig sjeldent at animatører kommer så langt at de blir featured der – han hadde sagt at kunstnere ikke burde jobbe på deltid, at de burde jobbe på heltid, og ta penger for det de driver med. Og det ble oppfattet som veldig kontroversielt. For han legger ut sine filmer på Vimeo, og så tar han 3.99 dollar for en film, og det er en rimelig penge for en film som varer en halvtime – som er noe han har laget selv, for egne ressurser. Og det synes jeg egentlig alle andre burde også. Men jeg kan ikke bestemme hvordan alle andre bruker pengene sine. Men det var utrolig hvor kontroversielt det var, folk ble så sinte. «Who do you think you are?».

Her må vi avslutte. Kove må videre. Hun sitter i festivaljuryen som skal velge den beste kortfilmen fra det norske konkurranseprogrammet, og må rekke en visning. Senere skal den eminente filmskaperen selv hedres. Hun har flere grunner til å tro at hun er noe, men virker uanfektet og i ro. Det er opp til oss å berømme hvordan hun så levende og egenartet tegner seg selv inn i verden.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon