Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers

«Barn er bunnsolide. De støter inn i allting, snubler gjennom livet, men de har ynde.

Dessuten er de hardføre.»

Lommepenger (Francois Truffaut, 1976)

 

Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.

Francois Truffauts Lommepenger er sannsynligvis filmhistoriens skjønneste hyllest til barn og barndom. Den franske auteuren inntar et behersket, betraktende, men ikke avsondret blikk. Han studerer barnas mikrosamfunn, dets sjargong og interne logikk med entusiasme. Filmens tone er leken som en yrende skolegård.

På tross av et og annet stikk til lærere som ikke evner å se forsømte barn, bak deres uflidde ytre, oppleves Lommepenger som en utpreget varm og nostalgisk film – selv om den utspiller seg i sin egen samtid. Den er til for voksne; de som speiler seg i egne og andres barn, og ser sin egen oppvekst i relieff.

Noen filmskapere søker etter et språk som kan fange barnets verden og blikk på en sanselig måte, for å transportere oss tilbake – ikke til en tid eller et sted, men en tilstand. Som Lasse Hallström i Mitt liv som hund (1985), Ingmar Bergman i Fanny och Alexander (1982), Terrence Malick i The Tree of Life (2011)eller Anne Sewitsky i Jørgen + Anne = sant (2011). Truffauts skildring av barndom i Lommepenger springer imidlertid ikke ut av det indre, og forfekter ikke å se seg omkring med barnets vidåpne øyne. Den gestalter seg i konkrete observasjoner og hendelser; forbipasserende anekdoter som liksom fanges inn av kameraet.

En slik tilnærming preger også danske Nils Malmros’ (f. 1944) filmer om barn og ungdom, og da særlig den såkalte «oppvekst-trilogien», bestående av Lars Ole, 5c (1973), Drenge (1977) og Kunnskapens tre (1981). Lars Ole, 5 c fokuserer på sosiale forskyvninger blant tolvåringer som opplever sin først famlende forelskelse; Drenge tematiserer mannens kjønnsmodning i tre stadier, fra barnets analfiksering til tenårenes nøling og skam, og studenttidens frivole kåthet. Kunnskapens tre følger en ungdomsskoleklasse (såkalt mellemskole) fra 2. til 4., og baserer seg på hendelser fra Malmros’ tid ved Århus katedralskole (1958-1960), som utgjør filmens sentrale location.

Mange kritikere har omtalt Malmros som «Danmarks Truffaut», men selv er han nokså lite tilfreds med sammenligningen, fordi han mener at mesteren tidvis står i fare for å heve seg over barna han skildrer[1]. Det kan virke som om Malmros synes at nostalgien hindrer Truffaut fra å leve seg inn i mekanismene som oppstår mellom barna på bakkeplan, og ivareta alvoret i denne nådeløse samfunnsordningen. Hos Malmros er det ikke de voksne autoritetene som utgjør barnas fiende; som frarøver dem uskylden og kaster dem ut i et eksistensielt ingenmannsland. De voksnes undertrykkelse er riktignok utslagsgivende, men det er barnas egen naturlov som hugger hodene av dem som enten er for tidlig eller for sent ute i puberteten eller på en annen måte skiller seg ut fra mengden på feil tidspunkt.

Livets gråtoner

Der Truffaut skriver kjærlighetsdikt om uskylden i Lommepenger – som på mange måter ligger tett opp mot nevnte oppvekst-trilogi – dykker Malmros ned i fortvilelsen med Kunnskapens tre, som jeg anser for å være hans hovedverk. Filmen er fylt til randen av nostalgiske markører, men romantiserer ikke. Bak den vakre iscenesettelsen, de «frække» replikkene og den sjarmerende rollebesetningen finnes en sort vegg.

Det sies at hukommelsen foretrekker de gode minnene, men Malmros, hvis kunstnerskap er basert på erindringer fra hans eget liv, har et bemerkelsesverdig anlegg for å huske nyanser – å finne gråtonene mellom det lyse og det mørke. Sorg og glede (2013), som nylig var aktuell på kino, tar utgangspunkt i en tragisk hendelse fra begynnelsen av åttitallet, da Malmros gifter seg og får en datter, samtidig som han spiller inn Kunnskapens tre og opplever stor suksess. Kona Marianne, som har slitt med tunge depresjoner og psykoser i ungdommen, får plutselig et voldsomt tilbakefall, og skjærer over halsen på datteren deres med en kjøkkenkniv. Filmen handler om hvordan Johannes og Signe – som forestiller Nils og Marianne Malmros – håndterer situasjonen, og hvordan kjærligheten ikke lar seg slukke oppi alt det grusomme. Ifølge Malmros selv er Sorg og glede tenkt som en avslutning på filmografien – hans siste fortelling.

Med pedantisk nitidighet, en modellbyggers tålmodighet og konsentrasjon, har Malmros filet og pusset på sitt eget liv; presset korte og lange øyeblikk frem fra glemselen; åpnet sårene og klemt ut verken, og samtidig smeket det gode og vakre. Sterk kjærlighet kan også romme en stor sorg. Bak vennskap, lusker svik og sjalusi i skyggene. I den idylliske barndommens kulisser finnes et ubarmhjertig system, en verdensordning der de sterkeste undertrykker de svakeste. Ikke fordi Malmros er en svartmaler, men fordi han er en sann realist – det er slik verden er.

Den forbudte frukt

Malmros’ oppvekst-trilogi tydeliggjør at voksne aldri kan trenge igjennom hinnen som forsegler barnas verden. Den kan bendes, men ikke brytes; vi kan stå utenfor og se inn, fordi hinnen er gjennomsiktig, men aldri komme forbi. De voksne som lovgivende makt er aldeles uten handlekraft, ettersom de ikke kan begripe «markedsverdien» av et kakestykke eller en blankpolert stein, eller forstå hvorfor en strikket genser med latterlig mønster kan bli veien inn i fortapelse. Barna forholder seg til en annen orden, til sine egne regler og dyder. Det som gjør barndommen så intenst levende er at den faktisk tar slutt; man kan aldri vende tilbake, portene inn dit lukkes og forsegles. Som voksen kan man forsøke å gjenskape de gode tingene som fantes der, kjenne et streif av lykke over å stadig være i kontakt med «sitt indre barn», men dette skjer bare helt unntaksvis. Derfor kan man heller ikke riktig forstå barndommen når man ikke lenger er en del av den.

Det hele ligner Edens hage. Straks menneskene har smakt den forbudte frukt og mister uskylden, blir de utestengt, og utsatt for syndens og dødens inntredelse.

Tittelen Kunnskapens tre er en oppsummering av filmens tematikk; i de tidlige, formative tenårene lærer man seg om det tabubelagte, og øyeblikket der man går fra teori til praksis blir avgjørende for hvilken rolle man skal fylle for felleskapet. Til å begynne med er den modne, dyktige og utadvendt Elin (Eva Gram Scholdager) klassens mest omsvermede elev. Uten at noen helt kan forstå hvorfor, skyves hun sakte men sikkert ut på sidelinjen. En gnist blir til steppebrann.

Elin aner ikke hva hun har gjort galt, og når moren konfronterer henne med det sosiale tomrommet, antyder hun at datteren er «for voksen for alderen», at hun har eksperimentert med noe hun ikke burde og blitt oppdaget av de andre, som følgelig har reagert med avsky. Sannheten er at Elin, til tross for sin modenhet, er bluferdig og fornuftig, og enda ikke klar for fysisk kontakt med det motsatte kjønn. Likevel har hun fått kallenavnet TRL, «transportabel rejssluder», takket være en pågående og ikke så rent lite klysete gutt, som måtte forlate en date med uforrettet ærend: han fikk ikke kysset sitt utvalgte begjærsobjekt.

På den måten blir Elin, grunnet ryktespredning og baksnakking, den første som har tatt steget over i voksenverdenen, og som derfor ikke lenger får være en del av fellesskapet. Korset hun må bære som følge av denne oppfatningen, ligner det alle mobbeofre spikres til: de andres frykt. Når Elin er syndefallets syndebukk, kan de jevnaldrende projisere sin egen usikkerhet og dertil hørende aggresjon over på henne. Som Christian Braad Thomsen skriver i sin analyse av Kunnskapens tre, i boken Film med håndskrift, er Malmros’ mest interessante observasjon at de unge tenåringene, med sin gryende seksualitet, adapterer foreldrenes fordømmelse og undertrykkelse av denne for å sette sine egne følelser «på vent».[2] (Undertrykkelse av seksualitet og sublimering er et gjennomgangstema hos Malmros, gjerne med freudianske overtoner, som i Drenge, der han blant annet undersøker barns anale fase, og Århus by night (1989), som handler om innspillingen av førstnevnte.)

Omrokkeringene i det sosiale hierarkiet etter utvisningen av Elin, bryter med all logikk. Plutselig blir den uskjønne Mona, aka «Klister», som har fått sitt kallenavn fordi hun alltid kleber seg fast til den populære jentegjengen uten å være en del av konstellasjonen, inkludert. For Elin utgjør dette den totale ydmykelsen, og hun klarer aldri å se på Monas oppreisning uten forakt. Her fremviser Elin en kynisme som nå har rammet henne selv; tidligere har også hun bidratt til at en annen står utenfor. Og Klister-Mona er ikke bedre, for straks hun har fått en smak av himmelriket, glemmer hun hvor belastende det var å befinne seg nederst på rangstigen, og uttrykker ingen sympati overfor Elin, som har «gitt henne plassen». I filmens avsluttende scene, forlater Elin skoleballet i gråt, fullstendig hjelpesløs. Det er vanskelig å få øye på en utgang.

Å kjenne sannheten

Malmros’ store begavelse er hans enestående evne til å erindre og gjenskape konkrete situasjoner han selv har opplevd. I likhet med Truffauts Lommepenger, drives ikke filmene i oppvekst-trilogien av egentlige historier. I stedet for å veve hukommelsens tråder sammen, for å skape drivende fortellinger, med sjangerkonvensjonelle intriger og forløsninger, sverger Malmros til en nesten dokumentarisk redelighet hva gjelder det dramaturgiske. Det som har skjedd er det som skal skje. Den ene scenen avløser den forrige, som korte enkeltstående avsnitt, og det er først når vi ser alle sammen ved siden av hverandre, lik et puslespill, at den store sammenhengen avtegnes.

Å kjenne sannheten (2002) er tittelen på Malmros’ film om hans egen far, som var hjernekirurg og ble stilt for retten fordi han brukte en skadelig kontrastvæske i forbindelse med flere operasjoner under andre verdenskrig. Det er mange grunner til at det ble slik, og ingen kan ta på seg ansvaret, men sannheten er urokkelig: stoffet ble anvendt og pasienter ble syke. I Sorg og glede finner Johannes/Nils Malmros sin ro i den fryktelige situasjonen ved å opptre rasjonelt og erkjenne realitetene; barnet er dødt og kommer aldri tilbake, men kona er ikke skyldig, fordi hun var syk og ute av stand til å tenke over hva hun gjorde. I Kunnskapens tre ser Malmros tilbake på sin egen skoletid, og omgår ikke det skremmende ved de unges atferd – ei heller hvordan de absorberer sine mest destruktive tanker fra voksne forbilder.

Nils Malmros’ filmer erkjenner at man ikke kan sno seg unna livet; kameraet ser sannheten i hvitøyet, slik at vi tilskuere kan lære noe om oss selv. Skildringene av barndom og ungdomstid er alt annet enn en ode til en verden man aldri kan vende tilbake til; snarere oppriktige redegjørelser for hvor vanskelig livet kan være, også i begynnelsen. Når tapet av uskyld inntreffer, byr det ikke på noen forløsning – bare en adskillelse. Et brudd som kaster mennesket ut i et annerledes, men like hensynsløst voksenliv.

––––––––––

[1]    http://montages.no/2014/04/et-mote-med-nils-malmros/

[2]    Thomsen, Christian Braad, Film med håndskrift, s. 31–38, Tiderne skifter, 2011

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon