Zs medarbeidere Chloé Faulkner, Atle Hunnes Isaksen, Ingrid Rommetveit og Marte Stapnes gir deg noen av sine favoritter.
Livslyst rett i blodåra
Hvorfor velge livet når du har heroin, spør Renton (Ewan McGregor) i Trainspotting av Danny Boyle fra 1996. Hans tirade på lydsporet i åpningssekvensen understrekes med sangen «Lust for Life» av Iggy Pop, en mann som selv er kjent for å leve livet. De fengende rytmene fra musikken passer perfekt som bakgrunn mens Renton og vennene hans løper fra de dresskledde mennene de akkurat har ranet, og Iggy Pops raspende vokal setter oss i riktig stemning for denne rufsete dramakomedien. Filmen er proppfull av god popmusikk.
En annen uforglemmelig scene er når Renton dukker ned i den mest møkkete dassen i Skottland for å finne igjen stikkpillene han nettopp måtte kvitte seg med. Brian Enos «Deep Blue Day» høres mens Renton svømmer i havet som tilsynelatende finnes under toalettet. Scenen går fra å være motbydelig til et kjærkomment avbrekk fra den rusinfiserte verdenen til Renton på overflaten. Jeg vil også trekke frem sluttscenen hvor Renton igjen løper, men denne gang fra vennene han lurer. Underworlds «Born Slippy» understreker den skrekkblandede fryden han opplever i å stikke av med en hel haug med penger. Låta har et fengende riff som gjentas og avløses av en pulserende rytme mens vokalisten synger «Drive boy, dive boy, dirty numb angel boy.» Sangen forsterker sympatien vi føler for Renton og låta følger ham ut i en åpen slutt hvor det kan gå begge veier med vår antihelt.
AHI
Tidenes beste lydspor er grønt
Noen av oss har ikke vokst opp med eklektisk vinyl på barnerommet, eller storebrødre som sikra kul musikksmak fra barnehagealder. Kanskje det var derfor så mange av oss fikk sokkene blåst av da et grønt illeluktende troll og hans vaffelelskende eselvenn åpnet døra til et av de beste lydsporene i filmhistorien.
Fra øyeblikket Shrek (i filmen ved samme navn, Andrew Adamson, Vicky Jenson, 2001) smeller opp utedodøra til tonene av Smash Mouths «All Star», var det tydelig at dette ikke var en tradisjonell animasjonsfilm med Disney-vibber og prinsesser med for smalt liv (ordspill intendert). Å møte popmusikk via filmen kan være en risikabel rute. I stedet for å vite at «Hallelujah» er en Leonard Cohen-låt, står du på fest og viser din kunnskapsløshet ved å annonsere «åh, der er den Shrek-sangen».
Noe av det som var så forfriskende ved Shrek, var at vi fikk et lydspor bestående av faktiske poplåter, i stedet for musikk spesialskrevet for en tegnefilm, og deretter oversatt til norsk. Eller kanskje er det så enkelt som at de hadde spekka soundtracket med gull, som «I’m on My Way» med The Proclaimers og Halfcockeds versjon av Joan Jett & the Blackhearts’ «Bad Reputation» (som de smarte allerede kjente igjen som introlåten til tv-serien Freaks and Geeks, men vi i bakevja hadde ikke fått tak i den på DVD på dette tidspunktet). Å se Shrek banke opp en flokk brynjekledde riddere i manesjen foran Lord Farquaad til de insisterende gitarakkordene i «Bad Reputation», sammen med den ropete vokalen, var i hvert fall nok til å umiddelbart sikre at vi heiet på han grønne, samtidig som det sendte oss tilbake til jenterommet med en hel verden av musikk å utforske.
MS
Cindy Lauper gjør alt bedre
Jeg elsker to filmscener med Cindy Laupers «Time After Time» på lydsporet (og liker også godt dansesekvensen den brukes i tv-serien Stranger Things). Den ene er Romy and Michelles High School Reunion (David Mirkin, 1997), der den ultimate frigjørende dansesekvensen er fantastisk, og the nerds and the bubble heads ultimate come-up. Må ses!
Den andre er en coverversjon av «Time After Time», i en utrolig vakker sekvens i Baz Luhrmanns Strictly Ballroom (1992). Den ultimate feel-good-filmen om selskapsdans (hvem kunne forutse at det ville komme en ultimat feel-good-film i ballroom dance-sjangeren?). Denne filmen inneholder også en liten Askepott-historie. Den stakkars outsideren Fran, temmelig musegrå i utgangspunktet, blir bare vakrere og vakrere i hver scene, og for hver dans hun tar med den vågale, vakre Scott Hastings. O lykke!
Så har vi scenen der hun og filmens stjerne danser til en coverversjon av «Time After Time». Blant annet ute på en takterrasse, foran en stor Coca Cola-reklame. Så rørende. Og, ikke minst når kameraet går ut av dansesalen de etter hvert øver i, og opp og ut mot takterrassen igjen, og vi ser Scotts forsagte far danse til den samme sangen der ute, samtidig. Med den samme kjempestore Coca Cola-neonreklamen som bakgrunn. Aldeles nydelig.
IR
Tristessen på pikerommet
Da Sofia Coppolas duse, drømmeaktige og mørke The Virgin Suicides kom ut i 2000, var jeg i samme alder som den unge protagonisten, som i filmens åpningsscene blir spurt av en lege om hvorfor hun forsøkte å ta livet sitt: «What are you doing here, honey. You’re not even old enough to know how bad life gets.» Hun svarer kontant med den berømte replikken «Obviously, Doctor… You’ve never been a thirteen-year-old girl.»
Filmen – satt til en vakker 70-talls amerikansk forstad – forteller historien om de fem unge Lisbon-søstrene, som etter hvert blir mer og mer avsondret fra omgivelsene av sine strenge foreldre. Selv uten å ha opplevd noen lignende form for sosial kontroll, var det utrolig mye ved filmen som ga oss tenåringsjenter et deilig gys av gjenkjennelse: Den duse pikeromsestetikken, de idylliske omgivelsene, som likevel rommer så mye ensomhet og tristesse. Vi følte oss sett. Alt dette topper seg med Airs elektroniske lydspor, som ble kjøpt inn på CD og gikk på repeat på nettopp pikerommet. Det er umulig å høre denne musikken uten å kjenne på en bittersøt melankoli, som er så vakker at man koser seg med den.
CF
Å løpe gatelangs til musikk
Finnes det noe mer medrivende enn folk som løper gjennom storbyen til god musikk på film? En av de beste forekomstene er når Denis Lavant løper langs gatene i én tagning i Ondt blod (Mauvais Sang, Leo Carax, 1986), med Bowies «Modern Love» på lydsporet. Om det ikke er dette den famøse «løpe til musikk»-scenen i Frances Ha (2012) refererer til, så vet jeg ikke hva hommage er. Det er helt tydelig at Noah Baumbach kan sin Carax, selv om ikke så mange andre har Ondt blod blant sine favoritter. Men Ondt blod er i aller høyeste grad verdt å sjekke ut, det er en nydelig scene. Hele filmen gjorde stort inntrykk da jeg så den på premieren i Berlin (hilsen den eneste i Z-redaksjonen som er så gammel at hun kunne være der da).
IR
Rett i følelsene
Wes Andersons The Royal Tenenbaums (Wes Anderson, 2001) har flere ikoniske øyeblikk der popmusikk fra 60- og 70-tallet brukes i rikt monn, gjerne i kombinasjon med saktefilm eller i forbindelse med en montasjesekvens. Teknikken har siden nærmest blitt en klisjé, både parodiert og hyllet, og gjenbrukt blant annet av superheltfilmer som ønsker påta seg en viss kulhet. Popmusikk i film bør føles kuratert, ment og gjennomtenkt, heller enn en billig snarvei til å skape en bestemt stemning, og The Royal Tenenbaums er et tilfelle der musikk og filmatisk innhold kommer sammen i en høyere enhet.
Scenen jeg er mest svak for er når låten «These Days» av Nico spilles over Margot Tenenbaums ankomst ved en bussterminal. Hun stiger ut av en Green-line-buss (et spill på Greyhound) og går mot sin adoptivbror Richie i sakte film, iført sin signatur-pelskåpe. All reallyd fra trafikken rundt de to karakterene forsvinner, til fordel for det akustiske gitarspillet og Nicos mørke, melankolske stemme. Det veksles mellom Margot og Richies blikk – hun, iført tung eyeliner, som ser ømt på ham; han, åpenbart rørt, gjemmer seg bak store mørke briller. Ansiktsuttrykkene veksler mellom glede, tristesse, avstand og ømhet.
Jeg-personen i sangen «These Days» er en livstrøtt hedonist som reflekterer over fortidens glansdager, tapt tid og feiltrinn. Den vakre, men sorgmodige låten understreker både gleden og melankolien ved Margot og Ritchies gjenforening – to mennesker med en dyp, uuttalt kjærlighet til hverandre. Scenen representerer etter min mening Wes Anderson på sitt beste – når den høyt visuelle formalismen plutselig åpner opp en flom av emosjonalitet.
CF
Musikken knytter oss sammen
Magnolia (Paul Thomas Anderson, 1999) er en flettverksfilm, med ni forskjellige hovedpersoner, der det først langt ut i filmen blir klart hvilken relasjon de har til hverandre. Det eneste tilsynelatende fellestrekket man kan finne, er hvordan alles liv tydeligvis holder på å gå til helvete.
P. T. Andersons film er en dommedagsfilm – på et tidspunkt regner det til og med frosker – og Aimee Manns sanger bidrar sterkt til filmens stemning og kraft. Fra hennes cover av Harry Nilssons «One» under tittelsekvensen, via den absolutt fantastiske «musikkvideosekvensen» der alle hovedrolleinnehaverne fra sine ulike lokasjoner synger med på hennes «Wise Up», og fram til det ørlille håpet som lydlegges av «Save Me»: En film der Manns musikk, som i de beste tilfellene, løfter hele filmen, og knytter personene sammen i deres felles desperasjon og sårbarhet.
IR
Musikk er bedre enn skulderputer
Selv om vi først og fremst skriver om film i et filmtidsskrift, gjør det oss ingenting å innrømme at når det kommer til god bruk av popmusikk til levende bilder er det enormt mange tv-serier som kommer med gnistrende gode tilfeller. Hadde Breaking Bad vært en like hyllet tv-serie uten sine perfekte music cues? Eller The Sopranos for den del? Et nyere eksempel på en serie som er spekket med musikk som løfter handling og univers, er Rivals (Hegarty, O’Leary, Brodski, 2024–), basert på Jilly Cooper-boka med samme tittel fra 1988.
Tv-serier som skal portrettere en tidsepoke, særlig en som er så visuelt klisjéfull som 80-tallet, bikker fort over i skulderputer, overstor permanent og overtydelige 80-tallssanger for å hamre inn poenget. Men Rivals klarer å dyrke forskjellene mellom karakterene sine, og deilig såpete intriger mellom rivaliserende tv-kanaler, samtidig som de løfter det hele med et spissfindig låtvalg. Det hele topper seg når lydsporet sniker seg inn i handlingen, og Danny Dyers karakter Freddie skal gjøre karaoke med Meat Loafs «Bat Out of Hell». Lite visste jeg at vi nå er i en æra der Danny Dyer kan få meg til å heie og gråte, men her er vi.
MS
Fra Z nr. 2 2025: Popmusikk og film
