Naturdokumentarer nyter en enorm popularitet. Disse filmene produseres og distribueres i strie strømmer; de hører for mange med i favorittkategorien programmer; det finnes til og med TV-kanaler som nesten utelukkende er viet naturfilm. Og det er da også fantastisk å få naturen like hjem i stua, å kunne nyte, oppdage og lære naturen å kjenne fra godstolen. Midt i all begeistringen over direktetilgang på naturens undere er det fort gjort å overse en vesentlig detalj. De naturfilmene vi er flasket opp på, er ikke selv natur, men kultur — de er ikke bare åpninger mot skogen, havet, ørkenen eller vidda, selv om de er det også. En naturfilm blir ikke til simpelthen ved at noen starter kameraet sitt og lar naturen skje. Så enkelt er det ikke. Det er ikke bare «naturen» vi får servert. Kulturen blir med som nissen på lasset. Iblant som kusken.
