Terrence Malicks Nye verden

Alle bilder er fra Terrence Malicks The New World, 2005

 

Kan vi egentlig lære noe av historien? Ole Kevin Rodberg ser nærmere på Terrence Malicks filmatisering av Pochahontas-historien, og hvordan den forteller oss noe universelt om det å være menneske i turbulente tider.

Med filmen The New World fra 2005 forsøker regissør Terrence Malick å minne oss på at vi tilhører én menneskehet, som alle er borgere i samme verden og på samme vakre, sårbare planet. Dessverre lever vi i en makt- og profittorientert samtid der en slik filosofi ofte blir sett ned på og avfeid som naivt.

The New World er en historisk dramafilm som utforsker de tidlige møtene mellom engelske nybyggere og innfødte amerikanere i Virginia i 1606. Historien sentrerer seg rundt Pocahontas, en ung Powhatan-kvinne, og hennes komplekse forhold til de engelske nybyggerne, spesielt kaptein John Smith. Filmen skildrer Pocahontas’ kjærlighet til Smith, som er fanget mellom sin lojalitet til sitt folk og Powhatan-kulturen.

Filmen er basert på en sann historie, skrevet med utgangspunkt i et av Jamestown-kolonisten John Smiths brev hvor han beskriver hvordan en ung jente ved navn Pocahontas reddet ham fra Powhatan-høvdingen i 1606.

Kolonitid og aktuelle problemstillinger

Malicks portrett av Pocahontas tar oss tilbake til historien om britenes inntog på det nord-amerikanske kontinentet, til landområder hvor det – fire århundrer senere – fortsatt føres en politikk basert på patriotisme og nasjonalisme. Den problematiske kolonihistorien skaper også rammeverket for det som kan oppfattes som evig aktuelle problemstillinger.

Selv om filmen er satt i fortiden, reflekterer den bevisst samtidens problemstillinger. Da filmen kom ut, pågikk Irak-krigen, og Malick forsøkte antakelig å belyse USAs inntog i Irak og Afghanistan, og konsekvensene dette hadde for befolkningen der. Men dessverre virker slike problemstillinger, som krig, grensekonflikter og mennesker på flukt, å være evigaktuelle. Hadde Malick laget en film isolert knyttet til konflikten i Irak, hadde diskusjonen muligens heller blitt fokusert på det spesifikke. Derfor tar Malick heller i bruk en eldre historisk hendelse, for å fokusere på det universelle.

En kosmopolitisk tilnærming

Uttrykket kosmopolitisme ble ifølge filosofen Kwame Anthony Appiah først brukt i det fjerde århundre av filosofen Diogenes, som kunngjorde at han var en verdensborger (Gresk: kosmopolites). Dette innebærer også, ifølge Appiah, å kombinere erkjennelsen av universalitet med en respekt og anerkjennelse av forskjeller.

Appiah mener at vi har ansvar overfor alle, grensen for staten du tilhører er ikke grensen for ditt moralske anliggende. Ingen nasjon eller nasjonalistisk ideologi, forestiller seg at den er sammenfallende med menneskeheten. Den prioriterer seg selv, og kanskje også sine nærmeste, noe som skaper et oss og dem, et tema Terrence Malick tar oppgjør med i flere av sine filmer. Vi har et ansvar for alle.

Malick studerte filosofi ved Harvard University, og særlig hans interesse for filosofen Martin Heidegger, gjenspeiles i filmene. Men man kan også se at Ralph Waldo Emerson og Walt Whitman har påvirket filmspråket hans. Disse forfatterne tilhørte bevegelsen av amerikansk transcendentalisme, hvor menneskets relasjon til naturen spiller en viktig rolle.

Gjennom lange, meditative opptak av skoger, elver og åpne landskap, inviterer filmen oss inn i en sanselig verden der mennesket er del av naturen. Når britenes matforsyning går tom, må de forhandle med de lokale indianerne, og John Smith blir sendt for å møte Powhatan-stammen. Vi følger John Smiths møte med naturen og urbefolkningen. Møtet hans med Powhatan-stammen gir ham også åpenbaringer, hvor han ser kontrastene fra sin egen kultur. Urbefolkningen mangler for eksempel ord for grådighet, misunnelse og løgn.

Hvert bilde er badet i naturlig lys, og kameraet beveger seg svevende og nesten drømmende gjennom bladverk, vann og vind. Naturen omslutter karakterene: Regndråper mot huden, vinden som beveger seg gjennom gresset – alt er filmet på en måte som forsterker en stemning der mennesket vises som del av naturen. Særlig Pocahontas framstår som å ha en dyp forbindelse med verden rundt seg.

I The New World fremstilles kulturene til Powhatan-folket og de engelske nybyggerne som kontraster. Pocahontas’ folk, Powhatan, vises som meditative og nært knyttet til naturen. De lever i harmoni med miljøet, og Malick skildrer deres verden som rolig og åndelig. De framstår som verdige, men sårbare overfor den europeiske inntrengningen.

De engelske nybyggerne fremstilles som ambisiøse, men konfliktfylte. De forsøker først og fremst å temme naturen og bygge en ny verden, hvor – som i dag – profitt og makt er en prioritet. Britene er også preget av interne machiavelliske maktkamper innad i gruppen, der flere av mennene ønsker seg makt som kun gavner seg selv og sine nærmeste, ikke hele gruppen, og langt fra hele menneskeheten.

Tenke sjæl

Å bruke fortidens hendelser til å sette søkelys på samtidsproblemer kalles historisering, og var et av virkemidlene dramatikeren Bertolt Brecht tok i bruk. Begrepet historiker betyr hos Brecht at man er en som er interessert i hvordan ting forandrer seg, og for å oppnå dette må man vise betrakteren hva som var annerledes da enn i dag og antyde en årsak til dette ved å «vise hvordan gårsdagen ble i dag» (Brecht, 2014). Hensikten med historisering er å vise at mennesker, og samfunnsforhold kan endres. Også til det bedre. Bertolt Brecht benyttet historiseringen til å være «et speil for Tysklands egen nære historie», for å vise at folk må tenke selvstendig.

På samme måte retter også Terrence Malick oppmerksomheten mot samtidsspørsmål.

Han bruker en kjent fortelling, slik at han vet at seeren har kunnskap om emnet som blir fremvist, i dette tilfellet: Historien om Pocahontas som trygler faren om å spare den engelske fangens liv. Plottet fremstår hele tiden som betydningsfullt, snarere enn ordinært og basert på hverdagslivet. På denne måten kan tilskueren «ikke bare føle», men de kan, ifølge Brecht, tenke over hvordan de selv ville handlet hvis de «hadde levd under disse omstendighetene».

Malick skaper ifølge Michaels bevisst flate karakterer slik at karakterene blir fremmedgjort fra publikum, også dette et brechtiansk virkemiddel. Slik inviterer han tilskueren til å se menneskelige figurer som en del av et større design, og ikke bare identifisere seg med den dramatiske konflikten mellom karakterene.

The New World ber oss om å revurdere vår forståelse av hvordan vi lever og vårt forhold til naturen. Dette er av spesiell betydning i dag hvor vi ser konsekvensene av menneskelige handlinger, som global oppvarming, ødeleggelse av arter og ressurskriger, som dessverre blir stadig mer aktuelt.

For å påta seg universelt ansvar må man først erkjenne og «begripe» verden, et begrep som ble utforsket av den tyske filosofen Martin Heidegger. Den heideggerianske forestillingen om å være fullstendig tilstede som menneske er forankret i hans begrep om Dasein: at man er tilstede i verden. Uten verden er det ingen tilstedeværelse, og blir forholdet til den fysiske, sansbare verden fremmedgjort, mister man følelsen av å være. For å finne seg selv må man akseptere verden som sitt «hjemland» (Golomb, 1995). Mennesker er ikke karakterer eller figurer for egen vinning, men de er også tilstedeværende i samme verden som deg. I poetiske filmer, som i Malicks The New World, kan seeren begripe denne verdenen.

En transcendell virkelighetsforståelse

I The New World utfordres tilskueren til å danne en tolkning av verdenen vi lever i. Her forestiller John Smith seg en bedre verden enn den britene koloniserer. Møtet med Pocahontas og Powhatan-stammen er det som blir betydningsfullt for Smith, heller enn makt, penger og territorier. For å engasjere seerne anvender Terrence Malick i følge Frampton en meditativ filmtenkning (Frampton, 2012). Denne teorien stammer også fra Martin Heidegger, som mente at filosofer må skape et tankerom, som er det motsatte av den tankeløse filmtenkningen, hvor man er «slave av dramaet».

Heidegger var også skeptisk til teknologiutviklingens krefter, som han mente kvelte oss. En utvikling vi nå kan kjenne igjen i vårt forhold til smarttelefonen, som vi i snitt sjekker 150 ganger om dagen (Bjørnå, 2022). Terrence Malicks poetiske filmspråk forankrer oss tilbake til den sanselige virkeligheten og verdenen, og skaper et rom hvor tanker kan vokse og modnes. Som Daniel Frampton uttrykker det, bærer filmstilen og estetikken hans fram et «langsomt og dypt oppmerksomhetsmodus som forankrer betrakteren i verden.»

Filmen legger stor vekt på naturen, noe som videre øker bevisstheten mot universelle bekymringer. På slutten av 1820- og 1830-tallet så man utviklingen av en bevegelse kjent som den amerikanske transcendentalismen, der hovedfigurene var; Ralph Waldo Emerson, Henry David Thoreau, Margaret Fuller og Walt Whitman.

Transcendentalistene dannet en av nasjonens første intellektuelle grupper, søkte å reformere utdanningssystemet, kjempet for kvinners rettigheter og var aktivister for avskaffelse av slaveriet (Gura, 2008). På den tiden var det en begeistring over den transcendentale blomstringen og dens løfte om en ny verden (Gura, 2008). Transcendentalistene mener at alle naturens objekter er like, inkludert mennesker (Finseth, 1995). Emerson (1995) skrev at egoismen hans forsvant da han var i kontakt med naturen.

Kolonisten John Smith vakler i filmen mellom to verdener og forestiller seg å bli født på ny i møte med Powhatan-kulturen og uttaler: «Begynn på nytt. Bytt ut dette falske livet med et nytt. Gi fra deg navnet Smith». Malick forsøker her å knytte disse «to verdenene» sammen. Ikke bare gjennom Smiths livsfilosofi, men også gjennom hvordan Pocahontas forener Amerika og Europa. Først gjennom hennes aksept av de nyankomne britene. Og at hun deretter flyttet til London, hvor hun også flyttet i det virkelige liv i 1616. Her er hun først utilpass, men finner så roen i naturen.

I London møter Pocahontas også John Smith igjen. Smith ser tilbake på sin tid i Virginia, sitt møte med Powhatan-stammen og naturen. Han ankom som en del av en gruppe som skulle erobre naturen, men nå tar han del i den. Han sier at han nå forstår at det han forstod blant trærne i skogen er den eneste sannhet. En sannhet som skapte et nytt verdensbilde og en ny verden for ham.

Kilder:

Anderson, B. (1991) Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. 2. utgave. Verso: London.

Appiah, K.A. (1997) Critical Inquiry – Cosmopolitan Patriots, Vol. 23, No. 3, s. 617–639.

Bjørnå, T.M.E (2022) Sjekker Mobiltid. Stavanger Aftenblad. Tilgjengelig på: https://www.aftenbladet.no/magasin/i/G3z5qQ/sjekker-mobiltid-shit-hvordan-klarte-du-det.

Brecht, B. et al (2014) Brecht On Theatre. England: London Bloomsbury Publishing.

Carnegie Council for Ethics in International Affairs. (2012) Thought Leader Kwame Anthony Appiah on Cosmopolitanism. Tilgjengelig på: https://www.youtube.com/watch?v=inyq_tfm8jc.

Emerson, R.W. (2011) Nature [Kindle] USA: Amazon Media.

Finseth, I.F. (1995) American Transcendentalism. Tilgjengelig på: http://thoreau.eserver.org/amertran.html.

Finseth, Ian. «American Transcendentalism». Excerpted from «Liquid Fire Within Me»: Language, Self and Society in Transcendentalism and Early Evangelicalism, 1820–1860, – M.A. Thesis, 1995.

Frampton, D. (2012) Filmosophy. US: Wallflower Press.

Golomb, J (1995) In Search of Authenticity: From Kierkegaard to Camus. 1. utgave. England: Routledge.

Gura, P.F. (2008) American Transcendentalism: A History. 1. utgave. USA: Hill & Wang.

Hornsby, R. What Heidegger Means by Being-in-the-World. Tilgjengelig på: http://www.royby.com/philosophy/pages/dasein.html.

Michaels, L. (2008) Terrence Malick. USA: University of Illinois Press.

Online Etymology Dictionary. Cosmopolite. Tilgjengelig på: http://www.etymonline.com/index.php?term=cosmopolite&allowed_in_frame=0.

Store Norske Leksikon. Martin Heidegger. Tilgjengelig på: https://snl.no/Martin_Heidegger.

Tucker, T., Kendall, S. (2014) Terrence Malick: Film and Philosophy. US: Bloomsbury Academic.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon